I denne artikkel vil vi ta for oss hva Bibelen sier om misunnelse og peke på noen konsekvenser det har for oss mennesker.
Den kjente taleren fra oldtida, Chrysostomus (347-407), som var erkebiskop i Konstantinopel (397-407), har uttalt om misunnelse: ”Avind (misunnelse) er en hest som djevelen gjerne rir.”
Det er særlig ordet Fthonos som blir brukt om misunnelse i Det nye testamente (NT). Studiebibelen sier om dette ord (Bind V side 905): ”Fthonos er (derimot) bitter egoisme som ikke tåler å se andre har noe mer eller bedre enn en selv, ja, som ikke en gang unner andre noe godt. Ofte er det mer om å gjøre for den som er behersket av fthonos (misunnelse) å hindre at andre får noe, enn selv å komme i besittelse av det. Derfor er fthonos (misunnelse) ikke bare egosentrisk, men direkte ondskapsfull. ”Fthonos (misunnelse) er åpenbart noe avskyelig” (Barclay).”
I Rom 1 finner vi misunnelse sammen med andre synder blant hedningene som ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, da overgav Gud dem til et udugelig sinn så de gjør slikt som ikke sømmer seg: ”De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, baktalere, gudshatere, voldsmenn overmodige, storskrytere oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige. De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.” (Rom 1,29-32)
Her ser vi syndene som er typisk for hedenskapet. Dette er gjerninger som mennesker gjør som enten har forkastet Gud, eller ikke bryr seg om Guds livslover. Disse gjerninger er ødeleggende for samfunnet. For grunnlaget for selve samfunnet og for all sann moral springer ut av et samfunn med Gud. Øivind Andersen sier: ”Det er et av menneskenes største bedrag når de mener å ville opprettholde en moralsk standard i folket samtidig med at de forkaster troen på Gud.” (”Grunnsannheter til frelse”, side 61-62)
Legg merke til at utrykket ”fulle av misunnelse” kommer etter ondskap, men foran mordlyst og strid.
Rosenius sier: ”Misunnelse er mørkets åndsmakt i mennesket, som gjør at det så langt fra å elske sin neste som seg selv, tvert imot lider når det ser at andre blir foretrukket, eller det går dem vel.”
I Rom 1,32 sies det at de som lever i disse synder, godt vet hva Guds dom er, nemlig at de fortjener døden. Likevel lever de selv i disse synder og holder også med andre som gjør det. Studiebibelen III (side 519) sier: ”Det er et fellesskap i synden, en ond enhet hvor de gjensidig støtter hverandre i sin tross mot Gud. Denne lovløshetens hemmelighet er grunnlaget for det organiserte Satans rike.”
Jesus taler også om de onde tankene som kommer innenfra fra menneskehjertet. I Mark 7,21-23 sier Jesus: ”For innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent.”
Legg merke til at ”ondt øye” er her og i GT billedlig betegnelse for det misunnelige sinn. Følgelig regner Jesus også misunnelse til de kjødelige gjerninger som kommer fra menneskehjertet. Det gjør mennesket urent og kan følgelig ikke ha samfunn med Gud.
Apostelen Paulus betegner i Gal 5,19-21 avind og misunnelse blant andre som kjødets gjerninger og sier: ”De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.”
Følgelig går de som lever etter det gamle menneske, kjødet, fortapt.
I 1 M 4 leser vi om brødrene Kain og Abel. Kain var jordbruker, men Abel ble sauegjeter. En dag bar Kain fram et offer markens grøde for Herren, mens Abel bar fram et offer, hvor han tok av de førstefødte lam i flokken og deres fett. Så leser vi: ”Og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke.” Hvorfor så ikke Herren til Kain og hans offer? Det var nok fordi Kains offer bare var en ytre handling, men han trodde ikke i sitt indre. Hebreerbrevets forfatter sier: ”Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død.” (Heb 11,4)
Abel hadde tatt sin tilflukt til Herren og levde i syndenes forlatelse og ble erklært rettferdig for Gud. Men Kain ble forbitret da ikke Herren så til hans offer og stirret ned for seg. Herren advarte Kain om synden som lå på lur ved døren og sa: ”Den (synden) har lyst på deg, men du skal herske over den.” (v. 7). Det kommer tydelig fram at Herren advarte Kain mot misunnelse. Og i vers 8 fortelles det at Kain slo i hjel sin bror, Abel. Følgelig kan vi si at misunnelse førte til det første drap som er nevnt i Bibelen.
Apostelen Johannes formaner de troende om ikke å være som Kain som var av den onde og slo i hjel sin bror (1 Joh 3,12).
Jakob fikk først Lea og siden Rakel til hustru. I 1 M 30,1 leser vi: ”Da Rakel så at hun ikke fødte Jakob barn, ble hun misunnelig på sin søster. Hun sa til Jakob: Gi meg barn, ellers dør jeg!” Her ser vi at Rakel ble misunnelig på Lea og tenkte hvorfor får min søster barn, men ikke jeg? I stedet for å bli glad på søsterens vegne ble hun misunnelig. (Men på den tid var det en vanære når en kvinne ikke kunne få barn.) Senere kom Herren Rakel i hu, og hun fikk barn selv også.
1 M 37,3-4 leser vi om Jakobs kjærlighet til sin sønn, Josef: ”Israel hadde Josef kjær framfor alle sine sønner, fordi han var hans alderdoms sønn. Han hadde latt gjøre en sid kjortel til ham. Men da hans brødre så at faren holdt mer av ham enn brødrene, la de ham for hat og kunne ikke tale vennlig til ham.”
Da Josef fortalte en drøm han hadde drømt, hatet brødrene han enda mer. I 1 M 37,11 leser vi at brødrene var misunnelig på Josef. I Apg 7,9 sies det: ”Og patriarkene ble misunnelig på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham.”
Her ser vi igjen hva misunnelse førte til. Ja, det var også tale om å drepe Josef. Heldigvis ble det ikke noe av det, men tenk å selge sin egen bror til fremmede, det er forferdelig!
Disse stod fram sammen med 250 menn mot Moses og Aron og sa (4 M 16,3): ”- Nå får det være nok! Hele menigheten er hellig, alle sammen, og Herren er midt blant dem. Hvorfor skal da dere opphøye dere over Herrens menighet?” Korah samlet hele menigheten mot Moses og Aron. Moses advarte dem og sa at de skulle få kjenne at det var Herren som hadde sendt han og fortsatte å si: ”Men dersom Herren gjør noe som ikke har hendt før – dersom jorden lukker opp sitt gap og sluker dem og alle deres, så de farer levende ned i dødsriket, da vet dere at disse menn har foraktet Herren.” (v. 30). Med det samme Moses hadde sagt dette, revnet jorden under dem: ”Jorden åpnet sitt gap og slukte dem og deres boliger og alt det folk som tilhørte Korah, og alt det de eide. De fór levende ned i dødsriket med alle sine. Jorden skjulte dem, og de omkom og ble utryddet av menigheten.” (v. 32-33).
Salme 106,16 stadfester at det var på grunn av misunnelse mot Moses og Aron at dette skjedde. Med andre ord: de foraktet Herren fordi de var misunnelige på Moses og Aron som Herren hadde utvalgte til å være ledere. Konekvensene av dette var alvorlige.
I Salme 73 forteller Asaf at han nesten hadde falt fra Herren. Han så nemlig at det gikk de ugudelige vel. De var fri fra lidelser og hadde alle ting i overflod. De var ikke plaget som andre mennesker, men levde som om Gud ikke eksisterte eller ikke hadde kunnskap om deres liv. Asaf selv var plaget hele dagen og tenkte at han kanskje hadde renset sitt hjerte forgjeves.
Men så fikk han se i Guds ords lys hvordan det gikk de ugudelige til slutt. De ble ødelagt og gikk under i et øyeblikk. Da dette gikk opp for han, bekjente han at han hadde vært ufornuftig og sier: ”- Som et dyr var jeg imot deg.” (v. 22). Videre sier han at han alltid vil bli hos Herren og uttaler: ”Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet.” (v. 24)
Hva var det Asaf opplevde? Han ble misunnelig på verdens mennesker som hadde alt og levde i luksus. Først da han i Guds ords lys innså hvordan det endte dem, erkjente han sin synd og bekjente den for Herren og ble løst og så fram til herligheten.
I Mark 15 leser vi om at yppersteprestene overgir Jesus til Pilatus. I følge Mark 15,10 visste Pilatus at yppersteprestene hadde overgitt Jesus til ham på grunn av misunnelse. De tålte ikke at de fleste menneskene lyttet mer til hans ord enn til deres.
I lignelsen om arbeiderne i vingården forteller Jesus at himlenes rike er likt en husbond som gikk tidlig ut for å leie arbeidere til vingården. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen. Senere gikk han ut den tredje time, den sjette, og niende time. Ja, til og med i den ellevte time gikk han ut og fant arbeidere til vingården.
Da det ble kveld, sa eieren til forvalteren at han skulle kalle arbeiderne fram og gi dem lønn. Alle fikk en denar. Men da de første kom fram, trodde de at de skulle få mer. De knurret mot husbonden og sa at de som hadde arbeidet bare en time ble stilt likt med dem som hadde båret dagens byrde og hete. Men husbonden sa at de var enige i en denar om dagen. Videre sa han at han ville gi denne siste det samme: ”Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god?” (Mat 20,15)
Når Jesus her nevner ”ondt øye”, er det en billedlig betegnelse for det misunnelige sinn. Arbeiderne som hadde arbeidet hele dagen, misunte han som bare hadde arbeidet en time for samme lønn. Følgelig manglet kjærligheten til sine medmennesker hos dem.
”Naturen er slik beskaffet at ingen unner sin neste så mye som seg selv og at enhver drar til seg så mye han kan. Det må gå den andre hvordan det bare vil. Og dessuten vil vi attpåtil gjelde for fromme mennesker og vite å gi oss det aller vakreste skinn og å skjule skjelmen (smartingen) i oss. Vi uttenker så mange listige finter og slue knep – slike som vi daglig uttenker så dyktig – at det ser ut som om vi handlet aldeles riktig. Ja, vi våger kjekt å påberope oss og insistere på at slikt ikke skal kalles frekkhet, men klokskap og forutseenhet. Dertil er også jurister og lovlærde behjelpelige. De vrir og tøyer retten for at den skal begunstige en viss utgang av saken. Likeså vrenger de orda og anvender dem etter sin interesse, uten å spørre etter tjenesten og nestens behov. Kort sagt: den som i slike ting er sluest og listigst, han får sikrest hjelp av loven, som det også heter: ”vigilantibus jura subveniunt – det vil si: Den som vet å passe seg, får alltid rett.” (Den store katekisme 9.-10. bud)
Vi har allerede sett eksempler fra Bibelen om hva misunnelse gjør med mennesker.
Misunnelse er en holdning som har sitt utspring fra det gamle mennesket, kjødet.
Ved syndefallet kom synden inn i verden. Eva lyttet til slangens røst: ”Har Gud virkelig sagt?” (1 M 3,1). Slangen skapte tvil hos de to første menneskene om hva Herren hadde ment.
Deretter kom han med en løgn, 1 M 3,4-5: ”Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og vondt.”
På denne måten forførte slangen først Eva som tok av frukten og åt og ga også til Adam som likedan åt av frukten. Dermed var menneskene ulydige mot Guds ord og falt i synd.
Da menneskene er skapt som en slekt, falt hele menneskeslekten i synd. Siden vår representant Adam falt, falt hele menneskeslekten.
Luther sier at mennesket er innkrøket i seg selv. Begjæret, den onde lyst, har sitt sete i hjerte, i sinnet hos menneskene etter syndefallet. Alle mennesker er født med dette begjær eller ond og syndig lyst. David sier i Salme 51,7: ”Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.”
Men for at vi skal vite hva som er rett og galt har Herren gitt oss de ti bud.
Jesus sammenfattet de 10 bud i det dobbelte kjærlighetsbudet da en lovlærd fristet han og spurte hvilket bud som var det største i loven. Jesus svarte og sa: ”- Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.” (Mat 22,37-39)
Den første tavlen angår vårt forhold til Den treenige Gud, mens den andre tavlen angår forholdet til vår neste.
Ikke noe menneske kan oppfylle de ti bud av seg selv. Men Gud lot sin Sønn komme til jord og bli menneske, Gud-menneske. Jesus levde et fullkommet liv, oppfylte Guds hellige lov og døde en stedfortredende død på Golgata for alle mennesker. Enhver som tror på Jesus og blir døpt, blir rettferdiggjort, gjenfødt og blir et nytt menneske.
En kristen er blitt et nytt menneske og ønsker å leve etter Guds bud. Følgelig blir det en kamp mellom det nye Kristus-livet og det gamle mennesket, ”kjødet”. Det gamle mennesket vil leve etter begjæret, den syndige lyst.
Det niende og tiende bud taler om dette begjæret og sier: ”Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.” (2 M 20,17)
Både det niende og tiende bud handler om hjertets og tankelivets forhold til nesten. Vår neste er gjerne dyktigere enn oss, har større og finere hus, kostbarere bil og mer til. Dette skaper misunnelse.
Det kan også gjelde innenfor et ekteskap. Vi kan bare tenke at når den ene ektefelle er mer populær blant folk enn den andre, så vekker det gjerne misunnelse hos den ektefellen. Eller når den ene ektefelle overgår den andre intellektuelt og vekker beundring blant andre mennesker, så fører det mange ganger til misunnelse.
Vi stiller oss gjerne spørsmålet: Hvorfor skal han eller hun ha det så mye bedre enn oss? Er det ikke da misunnelse som ligger bak?
Når noen har fornærmet oss, hva skjer da? Reagerer vi ikke med misunnelse og hat i vårt hjerte? Ønsker vi ikke da mange ganger å ta igjen på lignende måte?
Men misunnelse skaper også distanse, avmålthet og mange ganger fiendskap mot vår neste. Vi snakker gjerne nedsettende om han eller henne, altså baktalelse. Vi er svært opptatt av å finne hans eller hennes svake sider og gjerne framheve dem til andre. Derfor fører ofte misunnelse til at dagliglivet blir vanskelig å leve for mange.
Misunnelse fører aldri noe godt med seg. Apostelen Paulus sier at kjødets gjerninger er åpenbare (Gal 5,19-21). Blant kjødets gjerninger nevner han både avind og misunnelse.
Det alvorligste er at de som lever etter kjødet, ikke skal arve Guds rike. (Gal 5,21). Følgelig går alle som lever etter kjødet, fortapt.
Apostelen Paulus skriver til Titus og sier: ”For også vi var engang uforstandige, ulydige, villfarende. Vi var treller under mange slags lyster og begjær. Vi levde i ondskap og misunnelse. Vi var forhatt og hatet hverandre.” (Tit 3,3)
Paulus bekjenner her at han tidligere levde etter det gamle syndige menneske, men da Guds godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, ble både han og andre frelst ved Guds miskunn.
Ondskap og misunnelse fører til uforsonlig forhold til nesten. Det er utrykk for kjødets gjerninger som en kristen skal avvise og akte seg som død i forhold til.
Men siden vi har vår gamle natur oppfordrer Guds ord og sier: ”Legg derfor av all ondskap, all svik og hykleri, misunnelse og all baktalelse.” (1 Pet 2,1). Disse ting hindrer nemlig veksten i nåden. Skal en vokse i nåde og kjennskap til Gud, må en avlegge misunnelse og all baktalelse. For som Jak 3,16 sier: ”For der det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som ondt er.” Misunnelse og selvhevdelse fører nemlig til uorden og onde ting.
Derfor formaner apostelen Paulus, både seg selv og de troende og sier: ”La oss ferdes sømmelig, som om dagen – ikke i svir og drikk, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse.” (Rom 13,13)
Følgelig fører strid og misunnelse til usømmelig adferd.
Der kjærligheten får råde mellom mennesker, der er det ikke uvennskap og misunnelse. Paulus sier i Rom 13,10: ”Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse.”
Videre sier Paulus i kjærlighetens høysang: ”Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet.” (1 Kor 13,4-6)
Den som har tatt imot Jesus i sitt hjerte og lever i syndenes forlatelse, har fått et nytt sinn og en ny ånd. Derfor er det en daglig kamp for en kristen mellom de to naturer. Men ved den kjærligheten en kristen har fått del i, skapes det en ny grunnholdning til meg selv, Gud og nesten som ikke var der tidligere. Guds Ånd arbeider i en kristen for å bevare han fra det onde. Følgelig vil en kristen prøve å unngå fristelser. For i fristelsene tennes, vekkes og næres vår syndige natur. Aksel Valen-Sendstad sier:
”Kjærligheten som er begjærets motsetning, har derfor som sitt vesen at den flyr fristelsene.” Det viktigste for en kristen er stadig å huske på at Jesus Kristus og hans kjærlighet er grunnlaget og utgangspunktet for alt, sier Aksel Valen-Sendstad og fortsetter: ” Å fly fristelser i praksis vil si å unngå og å holde seg borte fra de mange påvirkninger og tanker som man vet tenner, vekker og nærer begjæret. Men her er det ikke bare tale om noe negativt. Her må først og fremst det positive understrekes. Og det består i det at den kristne alltid ser på og sammenlikner seg med Kristus, ikke med noe annet menneske. Vårt syndige begjær tennes og næres hele tiden når vi sammenlikner oss med og ser til nesten hvordan han er og har det i forhold til meg. Så vekkes misunnelsen. Bibelen taler derimot om å søke Guds rike, å begjære av Gud og om å la alle våre bønner, ønsker og lyster stå til ham og komme frem for ham (Mat 6,33; 7,7f; Fil 4,6; Sal 73,25).
Her er grunntanken at vi skal vende blikket bevisst bort fra nesten og det som hører ham til. Vi skal ikke sammenlikne oss selv og vårt med det. I stedet skal hjerte, tanken og sinnet være vendt mot Gud og Jesus Kristus. Det betyr ikke verdensflukt. Derimot betyr det at hjerte, tanke og sinn da fylles med annet innhold. Først og fremst med takk for det han har gitt meg av alle åndelige og timelige velsignelser. Og da blir det trang plass for misunnelsen. Samfunnet med Gud i Jesus Kristus fører blikket bort fra slike ting som nærer begjæret og fører det over til slikt som nærer kjærligheten. Det er en indre åndelig lovmessighet på tross av vår syndige natur.” (”Innføring i KRISTEN ETIKK” Luther Forlag A/S 1983, side 469).
La oss slå fast at vi har vår gamle syndige natur som sammen med denne verden og Djevelen utgjør en enhet mot Den treenige Gud og hans bud (livslover).
Men en kristen er gjenfødt til et nytt liv i samfunnet med Herren Jesus Kristus og har fått Den Hellige Ånd som bor ved troen i hjertet.
I vårt liv og ferd skal vi bevisst vende blikket og begjæret bort fra vår neste og det han har og aldri sammenlikne oss med han eller henne. I stedet skal vi vende vårt hjerte, sinn og tanker mot Jesus Kristus.
I samfunnet med Herren Jesus skal vi takke for både timelige og åndelige velsignelser som vi har fått. I dette samfunn skal vi få oppleve at blikket føres bort fra ting som nærer den syndige lyst og fører det over til slike ting som nærer kjærligheten, både til Gud og vår neste.