Fra gammelt av har en sett Jesu Kristi gjerning ut fra tre synspunkt, som yppersteprest, profet og konge. Vi vil denne gangen bare peke på Jesus Kristus som vår yppersteprest.
Lover om prestedømmet ble, ifølge Mosebøkene, først gitt ved Moses. Tjenesten i tabernaklet og senere templet var forbeholdt prestene. Levi stamme var prestestammen. Men prester i egentlig forstand var bare Aron og hans etterkommere. Prestenes oppgave var ikke bare å forrette tjenesten i helligdommen. De skulle også være folkets åndelige lærere.
Prestetjenesten hadde stor betydning. Presten tilhørte Herren. Han var hellig og hadde adgang til Herren.
Når det gjelder ypperstepresten, så er det blitt sagt at han var hovedpersonen i ”det israelittiske hierarki.” Det ble stilt større krav til han enn til de øvrige prester. Dette kommer fram i 3 M 21,16-23.
Ved innvielsesseremonien, som strakte seg over sju dager (3 M 8,33-35), ble den hellige salvingsolje helt over yppersteprestens hode (2 M 29,7; 3 M 8.12; 21,10; Sal 133,2), mens det ved prestenes innvielse bare ble strøket på deres panne. Dette er kanskje grunnen til at ypperstepresten fikk æresnavnet ”den salvede prest”.
Ypperstepresten var folkets representant overfor Gud, og Guds representant overfor folket. Han var den eneste som kunne gå inn i det allerhelligste på den store forsoningsdagen hvor han, både på egne vegne og på vegne av folket, brakte soning for alle synder (3 M 16; jfr, Heb 9,7).
Det nye testamente framstiller Jesus som yppersteprest. Han er utpekt og kalt av Gud (Heb 5,4-5).
I Heb 7 framstilles Jesus som yppersteprest etter Melkisedeks vis. Men Kristi prestedømme har også forbilde i det levittiske prestedømmet. Jesus hadde ikke selv tatt seg til å være yppersteprest. Heb 5,5-6 sier: ”Slik gav heller ikke Kristus seg selv den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han også på et annet sted: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.”
Jesus Kristus overgår Aron og de andre prester i den gamle pakt. For dersom det hadde vært mulig å bli fullkommen ved det levittiske prestedømme, da var det ikke nødvendig at det framsto en annen prest etter Melkisedeks vis, sier Heb 7,11. Kristus ble innviet ved en ed (Heb 7,20).
På den store forsoningsdagen gikk ypperstepresten inn i det allerhelligste og stenket blod på nådestolen og foran nådestolen til soning for seg selv og folket, for som Herren sier: ”For på denne dag skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren fra alle deres synder” (3 M 16,30).
Utgytelsen av blod av bukker og okser skulle lære folket på en forbildelig måte at det måtte soning til. For Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd og misgjerning. Men det er umulig at blod av okser og bukker kan ta bort synder, sier Skriften (Heb 10,4). Derfor kom Sønnen til jord i menneskers skikkelse for å utføre Guds vilje. Han ble vår yppersteprest. Ikke lik de andre yppersteprestene som først måtte bære fram offer for sine egne synder og deretter for folket. Men han var hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene (Heb 7,26). Derfor var han ikke en yppersteprest som hvert år måtte gå inn i det alle helligste med blod, men Guds ord sier: ”Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning” (Heb 9,12). Han var på samme tid både ypperstepresten og lammet, for han utgjød sitt eget blod. Det vil si han døde for å tilveiebringe soning for alle mennesker (1 Joh 2,2). Følgelig ved dette offer tok han bort alle verdens synder og vant en evig forløsning.
Heb 9,24 sier: ”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.”
Saphir sier: ”Kristi blod er så kostelig, ikke bare fordi det er så uskyldig, rent og syndfritt, et fullkomment og hellig menneskes liv, frivillig hengitt, dens blod, som fullkommen har oppfylt Guds lov, men fordi Jesus som evig ånd ofret seg selv, dvs. fordi Jesus som døde, var Gud, evig og uendelig, og ga sitt liv i følge Den treenige Guds rådslutning.”
Sitt offer har Kristus båret fram en gang for alle mennesker (Heb 7,27; 9,12). Og yppersteprest forblir han i all evighet (Heb 4,14-16; 6,20; 7,17,24).
Han er mellommann for en ny pakt for at de som er kalt, skal få en evig arv som var lovt, etter at det fant sted en død (Jesu stedfortredende død) til forløsning fra overtredelsene under den første pakt (Heb 9,15).
Som yppersteprest formidler Jesus Kristus stadig den frelse som han vant på Golgata, til alle dem som tar sin tilflukt til han og tror på han (Heb 10,19-22; 12,22-24). Veien til himmelen er nå åpen for alle som tar imot frelsen i Jesus Kristus. Derfor kan Guds barn si at i Jesu blod har vi frimodighet til å gå inn i helligdommen (Heb 10,19). Heb 10,20 sier: ”Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød.”
Jesus Kristus er vår yppersteprest til evig tid. Følgelig sier Guds ord at han også går i forbønn for sine hos Faderen (1 Joh 2,1; Rom 8,34; Heb 7,25). Hans forbønn består i at han stadig gjør gjeldende sitt offer for Faderen. Luther sier: ”Fordi vi alltid er i synden og er svake, må han uavlatelig tre fram for Faderen for oss og bære fram forbønn om at slik synd og svakhet ikke må tilregnes oss, men at vi derimot må styrkes og få Den hellige Ånds kraft.”
Jesus Kristus er vår yppersteprest som i tidens fylde utgjød sitt blod på Golgata og døde en stedfortredende død for menneskeheten. Han sitter nå ved Guds høyre hånd og går i forbønn for sine til evig tid. Hans høyeste ønske er at enhver som tror på han, ikke skal fortapes, men få et evig liv i samfunn med Den treenige Gud.
Derfor stemmer Guds folk i med sangeren og synger:
”Takk, Fader at du var så god Mot Adams falne ætt,
Du frelste oss ved Lammets blod Og gav oss barnerett.
Deg priser nå
hvert åndedrag, Hvert sukk og hjerteslag.
Guds Lam, for all den kval du led, Takk, takk i evighet!”
(Hans Adolph Brorson 1765. Nr. 665 v. 4 i Sangboken)