Artikel nr 5 fra blad nr 1-2015
Emne: Bokklipp
Min kristendom eller min Kristus
Av Hans Erik Nissen

Bønn og bibellesing er av aller største betydning i det åndelige liv. Det er ikke noen tvil om at mange har sultet seg selv i hjel. De glemte å ta næring til seg. Langsomt ble den åndelige verden mer og mer fjern. Dette kan føre kristne inn i fortvilelse. 

Et regelmessig andaktsliv blir en ny lov i deres liv, og de bedømmer i stadig høyere grad sin åndelige tilstand ut fra hvordan det går dem i bønn og bibellesing. I perioder hvor det går godt, er de glade og frimodige, og i tider hvor det ikke lykkes, fylles de av mismot. 

Andre har det på tilsvarende måte når det dreier seg om å vitne om Jesus. Vi er kalt til å være vitner om Guds store gjerninger gjennom Jesus. Forstummer vitnesbyrdet svekkes vi i vårt indre, og verden og dens ånd får mye lettere tak i oss. Og hvordan skal andre kunne komme til tro om det ikke er noen som låner sin røst til Herrens ord? 

En satanisk forførelse 

Likevel er det en fryktelig avvei å få sitt gudsforhold gjort avhengig av hvordan dette eller hint lykkes for meg. Mange har slitt seg til døde. Gang på gang er de kommet til samme resultat: Det lykkes ganske enkelt ikke for meg å leve som en kristen. Jeg leser ikke nok. Jeg ber ikke nok. Jeg vitner ikke nok. 

Når evangeliet lyder, sier en til seg selv: For et rikt budskap det er. Nå må jeg gjøre et nytt forsøk. Jeg må prøve enda en gang. Kanskje det lykkes denne gang. 

En tør ikke å ta til seg det glade budskapet. I underbevisstheten ligger det hele tiden: først må din bønn og bibellesing være i orden. Det fremstår som det største og egentlige problemet. 

Det merkelige er at det kan være synder av både den ene og andre art i livet, men det ofrer en ikke mange tanker: Hovmod, misunnelse, mangel på kjærlighet, ulydighet mot Gud og mennesker bekjennes ikke for Herren. En er konsentrert om sitt andaktsliv. 

Det er ikke noen ny situasjon. Fariseerne var i stor grad opptatt av sitt åndelige liv og de oppgaver og plikter som var forbundet med det at de forsømte det som hadde større betydning. 

En uhyre viktig sak 

Det er sagt mange alvorlige og sanne ord om bønn, bibellesing og vitnetjeneste. Og slike ord skal sies. Vi må gjenta dem for hverandre. Men samtidig skal det først og fremst understrekes at det hverken er bønn, bibellesing eller villigheten til å la seg bruke av Herren som frelser et menneske. Det er ikke det vi gjør for Gud det kommer an på. Heller ikke det vi gjør for oss selv. Nei, det er alene det som Gud har gjort for oss gjennom Jesus. 

Jeg er overbevist om at mange med en slitt Bibel og orden i sitt bønneliv vil gå evig fortapt. Ja, det er mennesker som har ført andre til Jesus, som selv skal bli utelukket fra himmelen. Det andre mener om oss, kan bli en snare. Det kan dysse oss i søvn så ordene til menigheten i Sardes passer på oss: Du har navn av at du lever, men du er død. 

På den andre siden er det de elendige som aldri blir tilfreds med sine bønner, bibellesing og vitnetjeneste, som skal følge med inn i bryllupssalen. De er kjent av Jesus, og de må i egen hjelpeløshet komme til ham. De har ikke karakter til å gjøre alt det en gjerne skulle gjøre som kristen. På den andre siden har de ikke slått seg til ro. Nei, deres hjerte er et rop til Herren om nåde og barmhjertighet. Hele livet har Herren vært nødt til å reise dem opp på nytt. Bestandig har de måttet trenge seg inn på ham som er Frelser for dem som så mye mislukkes for. 

Er du glad? 

Gleden til altfor mange er avhengig av om kristenlivet lykkes eller ikke. Derfor er antallet av gledeløse kristne uhyggelig stort. Den ene kristne etter den andre må innrømme at det åndelige liv ikke leves slik som det skulle ha vært levd. Følelsen av egen mislykket kristendom gjør kristenlivet tungt og mørkt.

Ja, kan en ha en eneste glad time? Er det ikke ofte? slik at enten er det galt på det ene området, eller også på det andre? Å, hvor lykkelig du er når Herren har lært deg å ta avstand fra alt hva du gjør eller ikke gjør. Du må regne det for skarn. Og så må du fryde og glede deg over at Jesus er Frelser for dem med det mislykte kristenlivet. Midt i alle nederlag møter han deg ikke først og fremst med ny kraft. Nei, han møter deg med nåde. 

Det er nåden du skal holde fast på. Det er ikke forvandlingen av ditt vesen. Din gamle natur slipper du ikke. Det er sant at den ikke skal bestemme og råde, og det er like sant at den følger deg og setter sitt preg på deg så lenge du vandrer på jord. 

Din frelse skyldes at Gud uforskyldt av nåde tilregner deg en annens liv og fortjeneste. Hos Jesus er det et hav av nåde. Alt hva du mangler hos deg selv, kan du finne hos ham. Og legg merke til at du finner det som ditt! Det er derfor at den mest mislykte kristen er den mest lykkelige. Jo mer du i troen lever i den rikdom og fylde du eier hos Jesus, desto mer lykkelig priser du deg over Jesus. Hos ham finner du alt fullkomment, det som du bare kan finne ufullkomment hos deg selv. Derfor eier du en evig glede!

(Fra boka: ”Mellem liv & død” 1998)