Ved at synden kom inn i verden, fødes hvert menneske med et hjerte som er ondt. Trassalderen kommer tidlig. For en kristen er ens eget onde og urene hjerte livets største problem. Det blir en livslang kamp mellom det gamle mennesket (kjødet som vil det onde) og det nye mennesket (ånden som vil det gode). Ved at vi bekjenner vår synd og tar imot Guds nåde for Jesu skyld, lider vår sjelefiende nederlag. Evangeliet om ufortjent nåde for Jesu blods skyld er det botferdige menneskets beste seiersvåpen i den åndelige striden (Tit 2,11-14).
Når to mennesker møtes, er det to syndere som møtes med sine svakheter og egenheter. I mange sammenhenger settes de menneskelige relasjonene på prøve, både på arbeidsplassen, i hjemmet, i ekteskapet, i forsamlingen, blant naboer, slektninger og venner. Den egoistiske tankegangen og alt annet kjødelig som finnes i menneskehjertet, kan komme fram på ulike måter.
Så noen eksempler på hvordan det kjødelige sinnet kan vise seg. Man vil for eksempel rette opp alt det som man synes er feil i sine omgivelser, uten kjærlighet og forbønn, og uten å kjenne på sine egne store feil. Man har bestemte oppfatninger om alle ting ned i minste detalj og gjør bisaker til hovedsaker. ”Vær ikke selvkloke!” sier apostelen i Rom 12,16. Det kan være nære slektninger som på en ukristelig måte vil styre og legge seg opp i ulike saker. Ja, det kan oppstå unødvendige relasjonsproblemer som kommer av ren kjødelighet.
Det kjødelige sinnet kan også vise seg ved at man ikke tåler et formaningsord. I Salmenes bok leser vi: ”Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de klare til krig.” (Sal 120, 7).
Eller det kan være en kristen som blir misunnelig og bitter over at han ikke har fått et tillitsverv, og så vokser det fram noe i hjertet som dreper kjærligheten. ”Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave!” (Rom 12,16)
. Eller det kan være at man har blitt såret og ikke vil tilgi eller forlikes. Bitre og uforsonlige medmennesker berøver seg selv mye livsglede og lever liksom i et fengsel, hvis de da ikke er totalt ufølsomme og åndelig døde. Apostelens ord i 1 Kor 13, 7 står fremdeles i Bibelen: ”Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.” Ja, relasjonsproblemer kan være av mange ulike slag. Men det som verre er, er at altfor mange mennesker, som har kommet til tro og har begynt sin reise til den himmelske stad, aldri når fram. Egoismen og det kjødelige sinnet har fått overtaket, og kampen mot det gamle mennesket har opphørt. Gjennom uforsonlighet river du den broen som du til sist må gå over lyder et gammelt visdomsord.
Nå gjelder det deg. Om ditt medmenneskes synder er et større problem for deg enn ditt eget dype syndeforderv, da viser det at Guds nåde ikke betyr så mye for din egen del. Om du selv havner i et relasjonsproblem, har du kanskje vanskelig for å se din egen skyld i det hele tatt. Stoltheten din hindrer deg fra å be ditt medmenneske om forlatelse. Kan det være slik? Det er sant at du kan havne i langvarig vanskelige livssituasjoner. For eksempel kan ugudelige kollegaer eller slektninger eller nærstående gjøre livet umåtelig tungt for deg. Her har apostelen Paulus’ ord sin anvendelse når han i Rom 12,18 sier ”Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, SÅ LANGT DET STÅR TIL DERE.”
Du som ledes av Guds Ånd kan være meget bekymret over deg selv, hvordan ditt eget kjød stikker fram gang etter gang. Du kan kjenne på at du har så lite kjærlighet og så liten anger over dine synder. Men det er likevel stor forskjell mellom deg som er botferdig og den som forsvarer sin synd. Du får ingen fred og ro før din samvittighet renses i Jesu blod. Guds nåde er, på tross av ditt sløve hjerte, blitt uunnværlig for deg. Du vet at du på mange måter har krenket Guds Ånd ved dine synder. Likevel har Gud tilgitt deg alt. Det er bare Guds store nåde imot deg som gjør deg villig til å tilgi og forsones med din uvenn. Men det er viktig å skjelne mellom forsoning og tillit. Tillit må bygges opp senere, i den grad det går an.
Har Guds nåde fått gripe ditt hjerte, da vil du ikke hevne deg. Herren sier i sitt ord: ”Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde” (Rom 12,19). Det er Gud som tar seg av hevnen, ikke du. Du har ikke rett til å gå og håpe på at Gud skal iverksette hevnen på dem som har handlet urettferdig mot deg eller andre. Nei, du skal be for dem. Om ikke før, så kommer Guds hevn og straff i evigheten, men ofte treffer Guds hevn de ubotferdige allerede her i tiden, iblant på en uhyggelig måte. For eksempel slik at den som har lurt andre, selv blir lurt. Eller slik at den som har brukt mye tid på å sverte andres navn og rykte, selv blir veldig baktalt. Eller ved at den som har foraktet sine gamle foreldre, selv får sine barn i mot seg når alderdommen kommer. ”Det et menneske sår, det skal han også høste.” sier Guds ord (Gal 6,7). Men en kristen skal ikke gå rundt og ønske at Guds hevn rammer de ubotferdige, men tvert i mot be for dem.
Apostelen avslutter Romerbrevets 12. kapittel med følgende ord: ”La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det vonde med det gode.” Når du tar hevn og gir igjen, innebærer det alltid et nederlag for deg. Derimot vinner du seier ved å samle glødende kull på hodet til dine fiender. Det finnes eksempler i historien på hvordan vekkelsen har brutt ut i forsamlinger når det kjødelige sinnet har blitt erkjent og det har blitt forsoning.
På en bildetavle står følgende ord: Elsk meg når jeg minst fortjener det. Lykkelig er du som får smake Jesu kjærlighet, til tross for at du aldri fortjener det. Du er kalt til å gi denne kjærligheten videre til dine medmennesker, også til de som ikke fortjener din kjærlighet. Amen.
(Oversatt fra svensk)