”For orde om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft” (1 Kor 1,18)
Det forferdelige er at det ikke bare er for dem som går fortapt at korset er en dårskap. Det er det også for din og min gamle natur. Korset knuser alt mitt eget. Ingen ting blir igjen. Det er ikke noe hos meg som Gud ikke fordømmer.
At Gud gjør det med mine synder kan jeg forstå. Men når det aller beste hos meg knuses under hans tilintetgjørende dom, da reiser min selvfølelse seg. Den vegrer seg ved igjen og igjen å høre at det ikke engang er det minste hos meg som kan vokse og gro uten at det har syndens gift i seg. Men slik er det. Det forkynner korset.
Hadde Gud hatt den minste frelsesmulighet uten om korset, hadde han sagt ja til Jesu bønn: ”Far! Om du vil, så la denne kalk gå meg forbi!”(Luk 22,42). Men det var ikke mulig. Mitt livsgrunnlag var bare bygget på sand. Derfor styrter alt det som bygges på meg, i grus.
Vårt gamle menneske vil selv være betydningsfull. Derfor hater det korset. Ja, hvis vår syndige natur seirer, da forstummer ordet om korset. Men det nye menneske har det stikk motsatt. Det ble født ved ordet om korset, og det får næring og vokser ene og alene ved dette Ord. Det blir aldri trøtt av å høre Ordet bli forkynt. Når det lyder er Guds frelsende kraft levende og virksom.
Ordet om korset er troens rette livselement. Dens glede, kraft og frimodighet blir til under ordet om korset. Aldri er sjelen så fri som når knærne er bøyd ved korsets fot. Der er det bare Jesus og hans verk alene som gjelder for meg arme og fortapte synder. Der ble Satan, synd og død overvunnet. Ja, der fikk også fienden i mitt eget bryst sin dødsdom.
La oss vende tilbake til kraftfeltet på nytt igjen. La oss lytte til ordet om korset. I det er Guds kraft virksom. Du blir oppreist ved dette Ord. Det er det som bevarer og hjelper deg over grensen til løftets land.