Det er blitt hevdet fra flere hold at selv om en godtar homofilt samliv, så er man enige om forståelsen av evangeliet og at en forkynner det samme evangeliet uansett hvordan man stiller seg til ”enkjønnet ekteskap”. Spørsmålet blir da: Er dette sant og i samsvar med Bibelen og Dnks bekjennelseskrifter? Vi vil ta for oss dette spørsmålet i denne kommentaren.
På Kirkemøtet 3.-8. april 2014 i Kristiansand drøftet delegatene blant annet ”Ekteskapsforståelsen i et evangelisk-luthersk perspektiv”.
Allerede på Bispemøtet i oktober 2013 ble det avklart at åtte av tolv biskoper i Den norske kirke (Dnk) ønsket at kirken skulle kunne vie homofile. Derfor anbefalte Bispemøtet at Kirkemøtet skulle utarbeide forbønnsliturgi for homofile par som var borgerlig vigd.
De uttalte blant annet: ”Vår vurdering er at dette omfattende arbeidet (Lærenemdas innstilling og rapporten ”Sammen”) viser at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for at enkeltutsagn med avvisning av homofilt samliv kan overprøve andre hensyn, og da særlig betydningen av at mennesker er skapt til å leve i relasjon til andre, noe som ikke minst kommer til utrykk i kjærlighetsbudet.”
Da Kirkerådet behandlet saken 20.-21. februar 2014 kom det fram at blant Kirkerådets 15 medlemmer, var det uenighet om hvilke konklusjoner som skulle trekkes av Bispemøtets læremessige behandling av saken om ekteskapsforståelsen.
Kirkerådets anbefaling ble vedtatt på Kirkemøtet 3.-8. april 2014 i Kristiansand:
” Kirkemøtet viser til den enstemmige delen av uttalelsen fra Bispemøtet og gir sin tilslutning til denne.
Kirkemøtet erkjenner at uenigheten om vigsel av likekjønnede par angår et vesentlig læremessig spørsmål for en luthersk kirke, nemlig forståelsen av ekteskapet. Kirkemøtet finner imidlertid at uenigheten, slik den er uttrykt i Bispemøtets samstemmige uttalelse, ikke er av en slik karakter at den må rokke ved vår forståelse av evangeliet. Det handler heller ikke om ulikt syn på menneskets verd. Kirkemøtet vil derfor uttrykke at uenigheten ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes”.
La oss i den forbindelse nevne at i 1997 konkluderte et enstemmig bispeutvalg ved å si: ”å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære.” Men i dag hevder verken Bispemøtet, Kirkerådet eller Kirkemøtet at dette er kirkesplittende vranglære.
Noen har påpekt at Jesus selv ikke har uttalt seg om homofilt samliv. Men det er forståelig ut fra den kjensgjerningen at han ikke møtte den problemstillingen. For Jesus og hans apostler var Det gamle testamentet, Skriften, og det kommer ikke fram noen steder at Jesus har opphevet forbudet mot homofilt samliv (3 M 18,22; 20,13). Men han poengterer at Gud har skapt dem til mann og kvinne, og at de to skal være ett kjød (Mat 19,4-5).
Apostelen Paulus betegner denne synd som ”skammelig utukt” (Rom 1,27) og sier: ”Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn”, skal arve Guds rike (1 Kor 6,9-10). Han taler med fullmakt fra Herren Jesus selv. For apostelen Paulus var en kalt apostel, utsendt av Herren Jesus til å tale på vegne av Jesus. Derfor det som Paulus sier, det sier han med fullmakt fra Herren Jesus og på vegne av han.
I Gal 5,19-21 betegnes blant annet utukt, urenhet og skamløshet som ”kjødets gjerninger”. De som driver med slike og andre ting som er nevnt, ”skal ikke arve Guds rike”.
I Ef 5,3-5 advarer apostelen og sier blant annet at hor og all slags urenhet må ikke nevnes blant dem. For ingen som driver hor eller lever i urenhet, ”har arv i Kristi og Guds rike.”
I Tim 1,8-1 leser vi: ”Vi vet jo at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis. En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere, vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, drapsmenn, horkarer, menn som ligger med menn, menneskerøvere, løgnere, menedere, og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære – etter evangeliet om den salige Guds herlighet, det som er blitt meg betrodd.”
Guds ord taler også om byene Sodoma og Gomorra som ble lagt i aske, og satt som forbilde på de ugudelige i framtida (se 2 Pet 2 og Judas brev vers 6-8).
Følgelig kan vi si at homoseksuelt samliv strider mot den sunne lære, den sanne og rette lære. Det vil si evangeliet. Den som godtar ”enkjønnet ekteskap”, han forkynner følgelig en annen lære enn hva Bibelen gjør.
Apostelen understreker flere ganger hvor viktig det er å lære rett. Derfor sier han at selv om en engel eller noen andre forkynner ”et annet evangelium” enn det han og hans medarbeidere har forkynt galaterne, så skal han være forbannet (Gal 1,8-9; Se også 2 Tim 2,15).
Sann enhet i kirken
I ett av Dnks bekjennelsesskrifter, Augustana, artikkel 7. Om kirken heter det: ”Like ens lærer de at det alltid vil forbli én hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.”
Spørsmålet er om evangeliet blir lært rent av dem som aksepterer homofilt samliv! Er begge parter enige om hva evangeliets lære er?
Med evangeliets lære må vi her forstå både lov og evangelium. Både lov og evangelium skal forkynnes. Loven er åpenbaring av Guds hellighet. Evangeliet er åpenbaring av Guds nåde på grunnlag av Jesu forsoning.
Konkordieformelen artikkel V. Om lov og evangelium taler om at forskjellen mellom lov og evangelium med stor omhu må fastholdes som et særlig klart lys i kirken. Loven er ”en guddommelig lære som sier hva som er rett og velbehagelig for Gud og som dømmer alt som er synd og i strid med Guds vilje. Alt det som dømmer synden, hører derfor med til forkynnelsen av loven. Men evangeliet er egentlig en slik lære som sier hva det menneske skal tro som ikke har holdt læren og er dømt av den: nemlig at Kristus har skaffet og ervervet ham syndenes forlatelse, ”den rettferdighet som gjelder for Gud”, (Rom 1,17; 2 Kor 5,21), og det evige liv helt uten at han har fortjent det.”
Videre sies det at siden ”evangelium” ikke bare blir brukt i en betydning i Den hellige Skrift da lærer og bekjenner en at ordet omfatter ”hele Kristi lære, slik han forkynte den i sin lærevirksomhet og slik apostlene førte den videre…. - da er det rett å si og skrive evangeliet er en preken om boten og om syndenes forlatelse.”
Men ut fra loven kan en ikke erkjenne sine synder rett, sier Konkordieformelen, for da blir de enten formastelige hyklere, slik som fariseerne, eller fortviler, slik som Judas.
”Forkynnelsen av Kristi, Guds Sønns lidelse og død er en alvorlig og forferdende forkynnelse og vitnesbyrd om Guds vrede. Først gjennom den blir mennesker ført rett inn i loven, etter at Mose dekke er tatt vekk fra den, slik at de først kan få en rett erkjennelse av hvor store ting Gud krever av oss i loven – som vi ikke kan oppfylle – og siden av at vi skal søke all vår rettferdighet i Kristus.”
Følgelig kan vi si at ved å forkynne Kristi lidelse og død under Guds vrede på grunn av menneskehetens synd, kan man erkjenne loven i egentlig forstand. For Guds hellighet krever at overtredelse av loven må straffes. Men Gud lot sin Sønn frivillig lide straffen i stedet for menneskeslektet. Med andre ord: Han er vår stedfortreder som døde for alle mennesker.
(Det sies imidlertid videre i Konkordieformelen at å forkynne evangeliet i egentlig forstand er ”å forkynne nåde, trøste og gjøre levende.”)
Det er beklagelig at Kirkemøtet vedtok Kirkerådets anbefaling om at Bispemøtets uenighet om homofilt samliv ”ikke er av en slik karakter at den må rokke ved vår forståelse av evangeliet” og heller ikke av en slik karakter at ”det gudstjenestelige og det sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes”. Bare to stemte imot. På denne måten har alle delegatene, bortsett fra to, sviktet Dnks basis, Skriften og bekjennelsen, siden de ikke tar avstand fra dem som aksepterer homoseksuelle forhold, og bryter det åndelige samfunn med dem.
Dette viser oss at Kirkemøtet ikke har erkjent at kampen står mellom Bibelens evangelium og et annet som i virkeligheten er et falskt ”evangelium”, ”en annen ånd” og ”en annen Kristus” som ikke kan frelse (se 2 Kor 11,3-4).
Guds folk må lytte til Guds ord i 2 Joh v. 9-11: ”Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen. For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerning.”
Følgelig kan vi si at kirken er splittet, for man er ikke enige om evangeliets lære. På den ene side har vi dem som holder fast ved Guds ord og betegner homofilt samliv som synd og utelukker fra Guds rike. På den andre side har vi dem som aksepterer det, og ikke vil betegne det som synd.
I forkynnelse og sjelsorg møter en da to ulike holdninger. Noen forkynner, som Bibelen lærer, at de som lever i homofilt samliv, må omvende seg og ta imot Kristus og bli gjenfødt til et nytt liv. Andre derimot forkynner at det homofile paret må bare fortsette å leve sammen for kjærligheten er det viktigste. Dette viser at vi har med to forskjellige ”evangelier” å gjøre. Men det er bare ett evangelium som er i samsvar med Skriften. Det andre er et falskt evangelium med et sekulært kjærlighetsbegrep som ikke er i samsvar med Bibelens, men som er i samsvar med tidsånden hvor den postmoderne sekulære ideologi som i stikkordsform omfatter blant annet individualisme, selvbestemmelse, valgfrihet, likestilling og diskriminering, står i sentrum. Følgelig er det absurd å hevde, som noen gjør, at Dnk har to likeverdige syn på dette spørsmålet. Bibelen er klar og har bare ett syn når det gjelder homofilt samliv.
Ole Fredik Kullerud sier i en artikkel kalt ”Om kirken og seksuelle synder”, i en annen forbindelse: ”Det er dermed to evangelier vi står overfor i dette ordskiftet, og dermed er kirkefellesskapet utelukket. Åpner man for kirkefellesskap på en annen basis enn nåden i Kristus, sier man implisitt at kirken har en annen grunnvoll enn ham, slik han erkjennes gjennom sitt og apostlenes ord. Det er en enhet utenom Kristus Dnk, Pettersen og Stavanger bispedømmeråd legger opp til, og ikke enheten i ham.”
Det må også være et tankekors at gjennom hele kirkens historie har den kristne kirke holdt fast ved Bibelens lære, men nå i det 21. århundre har noen funnet den rette tolkning av Guds ord, hevdes det! Denne nye tolkning av Bibelen har ikke basis i Bibelen og bekjennelsen, men har basis i en annen virkelighetsforståelse og en postmoderne sekulær ideologi hvor Bibelens autoritet, bevisst eller ubevisst, ignoreres og forkastes.
Guds ord formaner oss imidlertid til å legge advarselen i Åp 22, 18-19 på sinne, hvor det advares både mot å legge noe til det profetiske ord, eller ta noe bort fra ordene i den profetiske bok.
Luther sier: ”Dersom jeg uttrykker så høyt og klart jeg kan alle sannheter i Guds Ord, unntatt denne sannhet som djevelen angriper akkurat i dag, da bekjenner jeg ikke Kristus uansett hvor tydelig jeg forkynner hans sannheter på andre områder. Der kampen raser der blir soldatens lojalitet satt på prøve. Å stå fast på alle fronter er likevel flukt og svik, dersom en ikke står fast på det avgjørende området.”
Avslutningsvis vil jeg slå fast på grunnlag av Guds hellige ord at det å leve i homofilt samliv er synd og utelukker fra Guds evige rike. De som lærer at homofilt samliv er etter Guds vilje, forkynner ”et annet evangelium” og ”en annen Kristus” enn Bibelens. Følgelig bør det gudstjenestelige og det sakramentale fellesskapet i Dnk brytes. For dersom en åpner for kirkefellesskap på en annen basis enn nåden i Kristus, da er det en enhet utenom Jesus Kristus. For det er ikke frelse i noen annen enn Bibelens Jesus Kristus.
Derfor bør Guds folk ikke lytte til dem som forkynner et annet og falskt evangelium og en annen Kristus enn Bibelens Kristus, Guds inkarnerte Sønn som inntrengende advarte sine mot villfarelse og falske tjenere.