Det er slik som Paulus sier i sin tale på Areopagos i Athen: ”For i ham er det vi lever og rører oss og er til. ” (Apg 17,28). Dette sier Paulus vel å merke til hedninger. Det er altså ikke bare troens folk som ”er i Gud”. Et slikt uttrykk møter vi ellers ofte hos Paulus: Vi er ”i ham” eller ”i Kristus” når vi tror på ham. Men her sier Paulus at alle mennesker lever, ånder og er i Gud.
Det svarer til det Gud selv sier gjennom Jeremia: ”Eller kan noen gjemme seg på hemmelige steder så jeg ikke kan se ham? sier Herren. Fyller jeg ikke himmelen og jorden? sier Herren” (Apg 23,24). At Gud kan få øye på alle mennesker er en litt svakere formulering enn den vi leste hos Paulus. Men at Gud fyller himmel og jord, er en ganske sterk formulering. Det betyr ikke bare at Gud kan være hvor som helst han måtte ønske. Det betyr også at Gud allerede er der, når som helst og hvor som helst.
Vi sier at Gud er alle steds nærværende. Men det betyr ikke at Gud bare er tett på over alt. Han er ikke bare nær. Guds nærvær alle steder skal forstås som en fylde: Gud fyller både himmel og jord, og han fyller alt det som er i himmelen og på jorden. Det er derfor Paulus kan si til hedningene i Athen: ”For i ham er det vi lever og rører oss og er til.”
Guds alle steds nærvær betyr nemlig ikke bare at Han er over alt på en passiv og upersonlig måte slik som luften eller jordens magnetfelt. Nei, Gud er til stede over alt som konge og som Herre! I Salmenes bok hører vi igjen og igjen: ”Gud er all jordens konge... Gud er konge over folkene” (Sal 47,8-9). Og flere steder blir det presisert at Gud er en aktiv konge: ”Han er den som dekker himmelen med skyer,” hører vi i Salme 147. ”Han sørger for at jorden får regn, som lar gress spire fram på fjellene. Dyrene gir han føde, ravnunger som skriker... Han er den som sender sitt budskap til jorden, hurtig løper hans ord. Han er den som gir snø som ull... Sine hagl kaster han ut som smuler... Han sender sitt ord og smelter dem, han lar sin vind blåse og vannet renner” (Sal 147,8ff; 65,10ff). Når det snør, er det altså fordi Gud vil det. Og når ravnene får mat, er det fordi Gud gir dem den. Alt dette gjør Gud ved sitt ord, sier salmisten.
Men vi forstår også på Jeremia og på Paulus at Guds Ord ikke virker på avstand, men at Guds Ord er uttrykk for Guds eget nærvær. Han fyller himmel og jord slik at vi lever, ånder og er i ham. Og dette gjelder ikke bare om menneskene. Hele skaperverket er i Gud. Det finnes bare fordi han vil det, og det finnes bare så lenge han vil det. Dette gjelder også de enkelte deler av naturen. Jeremia spør: ”Er det himmelen som gir regnbyger?” Og Jeremia svarer: ”Er det ikke du, Herre vår Gud? Vi venter på deg, for du har gjort alle disse ting” (Jer 14,22). Gud har ikke bare bestemt at det skal kunne regne, men at himmelen gir regnskyll av seg selv. Nei, Gud bestemmer det enkelte regnskyll.
Slik er det også med de enkeltes liv. Gud har ikke bare bestemt at mennesker skal kunne få barn, og så får de barn av seg selv. Nei, Gud bestemte at du skulle bli til, og at du skulle bli nettopp deg! Derfor gav han deg dine foreldre, dine søsken og dine erfaringer. Det kan godt være at du heller ville hatt noen andre. Men Gud har gitt deg nettopp dine omstendigheter, for at du skal søke ham i nettopp din situasjon. Han møter deg i din stilling. Og poenget er at dette ikke gjelder spesielt deg, fordi du er en kristen. Det gjelder derimot alle mennesker, ja, om hele skaperverket: ”I Ham er det vi lever og rører oss og er til.” Derfor får vi også både i liv og død, og alle livets forhold, fra ham.
Martin Luther sier at Gud på den første skapelsesdag sendte sitt ord ut, og at det er dette opprinnelige skaperord som stadig i dag farer rundt der ute og skaper nye fugleunger og snøvær og gir korn på marken.”Gud sender sitt ord ut over jorden, hurtig løper hans befaling... Når han sender sitt ord, smelter snøen.” Det er dette vi ser omkring oss når regnet faller, når stormen tar fatt, og når den lille fuglunge bryter gjennom sitt egg. Gud virker alt dette ved sitt skaperord. Jesus griper fast i denne tankegangen fra Det gamle Testamente når han sier at Gud ”lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige” (Mat 5,45). Det gjelder altså for alle mennesker, både troende og vantro at deres solskinn og regnvær er gitt dem av Gud. Han klær markens liljer (Mat 6,28), fortsetter Jesus, og ikke en spurv faller til jorden, uten at også det er styrt og ledet av Gud (Mat 10,29).
Dette skal ikke forstås slik at Gud bare har satt naturlovene i gang, og så klarer de seg videre selv. Guds allmakt er ikke en slik hvilende evne oppe i himmelen. Nei, Guds allmakt eller Guds høyre hånd, som den kalles i Bibelen, er her hos oss. Det er en aktiv allmakt, for det er virkelig Gud selv, hans vilje og hans inngrep vi har med å gjøre i regnvær og i solskinn, i sykdom og i helbredelse. Slik som liljen og spurven møter du også Gud i det konkrete liv, som det nå former seg.
Og jeg gjentar: Dette gjelder for alle mennesker, både for troende og vantro. Vi har nemlig alle sammen, alltid og i alle forhold med Gud å gjøre, for han er jordens konge! Derfor handler han ikke bare slik i Israel eller med de kristne, men med alle mennesker, og slik har Gud alltid gjort.
Benekter vi dette, så benekter vi at han er Gud!
Vi skal se Guds hånd i naturen og i de ting som skjer. Det er ganske sikkert at vi ikke alltid kan forstå hvorfor ting skjer... eller nøyaktig hvorfor det skjer. Men vi skal ha klart for oss fire ting: For det første har vi alltid og under alle forhold med Gud å gjøre. Det har vi simpelthen fordi han er Gud. Han fyller både himmel og jord, så vi lever, ånder og er i ham. Derfor står vi alle sammen og alltid for Guds ansikt, og vi møter ham i de ting som skjer, og i de personer han sender i vår vei.
For det andre skal vi være klar over at vi er falt i synd. Det skjedde allerede med Adam og Eva, og siden da har verden vært i utakt. Gud sa til Adam: ”men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø” (1 M 2,17). Og da Adam hadde spist av treet sa Gud til ham: ”Fordi du... åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld... Torner og tistler skal den bære for deg... inntil du vender tilbake til jorden... Støv er du, og til støv skal du vende tilbake” (1 M 3,17-19). Eller med Paulus’ ord: ”For syndens lønn er døden” (Rom 6,23). Men dette gjelder ikke bare når vi engang dør. Det gjelder i det hele tatt skaperverkets forgjengelighet. Alderdomssvekkelse er straff for synden. Sykdom og ulykker skyldes synden. Jordens forbannelse skyldes synden. Både tørke og oversvømmelse, både jordskjelv og vulkanutbrudd skyldes vår synd og Guds vrede over den.
For det tredje skal vi gjøre det klart for oss hvor forferdelig Guds vrede er. Han vil engang stoppe denne verden for å holde dom, og denne dom blir fryktelig. Bibelen sier: ”Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen” (Åp 20,14f.). Så vred er Gud over synden. Når vi taler om møte med Gud i loven, så handler det derfor også om dommens Gud, som lar sin vrede hagle ned over synderen. Det var dette Jesus opplevde på Golgata. Han opplevde det for at vi ikke skulle oppleve det. Men hvis vi ikke kommer til ham og tror på ham, så kommer vi engang til å oppleve Gud slik. Dette møte med Gud er helvete.
Men for det fjerde skal vi også gjøre det klart for oss at Gud drøyer med å holde dom, fordi, som Peter sier: ”for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse” (2 Pet 3,9). Når Gud sender sine små dommer inn over oss her i livet i form av sykdom, ulykke tørke, krig og så videre, er det nettopp for at vi skal unngå den store dom på den ytterste dag. Guds små dommer er advarsler og kall. Han vil at vi skal vende oss til ham før det er for sent. Foreløpig skal vi se på Guds tunge hand som tung. Hebreerbrevet sier det slik: ”For den Herren elsker, den tukter han... Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter? ” (Heb 12,6-7).
Her er det likevel en forskjell på troende og ikke-troende mennesker. De, som ikke kjenner Gud, skal betrakte hans små dommer som kall til omvendelse. De derimot som kjenner Gud og tror på ham, skal se de samme erfaringer som tunge. Apostelen Peter kaller dem også for lutring. Slik som gull prøves i ild, slik lutrer Gud slagget ut av sine barn (1 Pet 1,6-7; jf 4,17). Men poenget er under alle forhold at alle mennesker har med Gud å gjøre livet igjennom, fordi ”det er i Ham vi lever og rører oss og er til.” Derfor vitner vårt forhold for oss om Guds vesen og om Guds hellige vilje. Vi kaller dette ”den alminnelige åpenbaring.”
Gud har jo åpenbart seg for oss gjennom profeter og apostler i Bibelen. Dette kaller vi ”den spesielle åpenbaring”. Men ”den alminnelige åpenbaring” finner vi utenfor Bibelen. Vi kaller den også for ”den naturlige åpenbaring”, fordi vi møter den i naturen. Men faktisk møter vi den tre steder:
1) For det første møter vi altså den alminnelige åpenbaring i naturen. David sier: ”Himmelen forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk. Den ene dag lar sin tale strømme fram til den andre, og den ene natt forkynner den andre sin kunnskap” (Sal 19,2-3). Og Job sier: ”Spør bare dyrene, de skal lære deg. Spør himmelens fugler, de skal si deg det. Eller tal til jorden, og den skal lære deg, og havets fisker skal fortelle deg det. Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det” (Job 12,7-9). Dyrene vet det godt! De har ikke tankens forhold til det her, som vi har. Men de merker Gud i naturen. Og det gjør du også. Du kan undertrykke dette naturlige vitnesbyrd. Det gjør mange mennesker. Men naturen taler likevel med høy røst til deg, og helt lukke munnen på den kan du ikke. Ateister og mennesker som lever som om de var ateister, kjemper til stadighet for å undertrykke det vitnesbyrd som møter dem fra hele Guds skaperverk. Paulus sier til hedningene i Lystra i det nåværende Tyrkia: Gud ”lot seg ikke uten vitnesbyrd. Han gjorde godt. Fra himmelen sendte han dere regn og fruktbare årstider, og han mettet deres hjerter med føde og glede” (Apg 14,17). Legg merke til at Paulus sier dette til hedninger: Gud har vitnet for dere om seg selv gjennom naturen. Derfor burde dere kunne se ham.
Det var det første: Naturen vitner om Gud.
2) For det andre møter den alminnelige åpenbaring oss gjennom vår egen samvittighet. Paulus sier at våre tanker anklager eller forsvarer hverandre, fordi Gud har skrevet lovens krav inn i våre hjerter. Derfor opptrer samvittigheten som vitne for eller imot oss (Rom 2,15). Vi kan prøve å argumentere mot vår samvittighet, men så svarer den igjen med å bli sår. Den gjør oss skyldige. Samvittigheten er en guddommelig røst, som innenfra forkynner Guds lov for oss, og den lever derfor sitt eget liv mer og mindre uavhengig av oss. Den er der nemlig før oss. Samvittigheten blir ikke til etter hvert som vi vokser opp. Den er derimot gitt oss på forhånd, fordi vi er mennesker. Men under vår oppvekst blir vi gradvis klar over at den er der. Og jo tydeligere den blir for oss, jo mere kjemper vi imot den. Den gjør oss nemlig skyldige, og det liker vi ikke. Derfor prøver vi å dysse den ned. Men fordi samvittigheten er en åpenbaring av Gud, er det Gud selv vi kjemper mot når vi kjemper mot samvittigheten. Og forherder vi oss mot samvittighetens røst, det har mange mennesker gjort, så er det Gud selv vi forherder oss i mot.
Men vi må også si at det er Guds røst i alle menneskers samvittighet som gjør at det er til å holde ut å leve her på jorden. Hvis Gud ikke på den måte hadde holdt synden i age (sjakk), så hadde vi sett mange flere drap og overgrep i historiens løp. Og når Gud i perioder overgir mennesket i synden, så blir det ganske forferdelig ”De kjenner godt til Guds rettferdige dom... døden”. (Se Rom 1,18-32)
Vi vet det egentlig godt! Vi hører Guds røst i naturen og i samvittigheten. Derfor vet vi innerst inne hvordan vi bør leve. Og vi vet at når vi ikke lever slik, synder vi mot livet og mot kjærligheten. Derfor vet alle mennesker innerst inne at de er skyldige. Naturen i oss og naturen omkring oss forteller at vi skal gi plass til de andre. Vi skal dele med dem som har mindre enn oss selv. Det gjelder både penger, krefter og evner. Samvittigheten forteller oss at vi skal oppfatte alt i beste mening, også når vi har grunn til å oppfatte det annerledes. Vi vet at vi skal være slik over for hverandre. Det gjelder ikke bare oss kristne, for Gud har gitt alle mennesker denne samvittighet. Den taler til oss med Guds egn røst. Den sier: ”Du skal elske som jeg elsker!” Det er en ubehagelig røst, for vi er jo ikke slik.
De mange religioner, den høye larm og all den hektiske uro i verden er forsøk på å unnslippe for denne røst. Men vi kan ikke unnslippe den. Vi hører den uansett hvor vi vender oss. Den gjør oss skyldige. Den stiller oss over for Guds dom.
Men naturen og samvittigheten er bare to av de tre stedene hvor Gud taler til alle mennesker.
3) For det tredje møter den alminnelige åpenbaring oss i historien. Gud er nemlig historiens Herre! Han leder både den store verdenshistorie og din lille historie fram mot det mål som han har satt. På Areopagos i Athen sa Paulus: ”Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud ” (Ap 17,26-27). Gud åpenbarer seg altså for hedningene ikke bare i naturens storhet og i samvittighetens tale, men også i de tider og grenser som han har gitt til de enkelte folkeslag. Det vi møter her hos Paulus, er en kort oppsummering av det som profetene er opptatt av i GT. Vi hører gjentatte ganger at Gud er folkenes konge. Han vil ikke bare være Israels konge, eller de troendes konge. Gjennom Jeremia sier han: ”En gang taler jeg om et folk og et rike, og sier at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge. Men dersom det folket som jeg har talt om, omvender seg fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. Og en annen gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å gjøre” (Jer 18,7-10). Alt dette gjør Gud med folkene for at de skal søke ham. Gud sier det ikke bare om Israels folk. Det er i høy grad dette det menes med at Gud er folkenes konge.
Daniel sier gjentatte ganger om Gud: ”Han omskifter tider og stunder. Han avsetter konger og innsetter konger... Den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene og gir det til den han vil ” (Dan 2,21; 4,14; 22; 29, 32; 5,18-28; merk: Norsk Bibel 88 teller annerledes). Vi forstår av Daniels bok at dette ikke bare gjaldt om konger i Israel, men om alle konger, presidenter og statsministre i alle land og folk til verdens ende (jf. Rom 13).
Babylons konge, Nebukadnesar, hadde engang en merkelig drøm. Han så et kjempestort tre som ble felt. Og så hørte han en røst som sa: ”Hans hjerte skal forandres, så det ikke lenger er et menneskes hjerte, et dyrs hjerte skal han få. Og sju tider skal fare fram over ham ” (Dan 4,16). Men ingen av Nebukadnesars mirakelmakere eller stjernetydere kunne forklare ham drømmens betydning. Så kom Daniel inn til kongen, og han fortalte at det var en dom fra Gud: ”Du skal bli utstøtt fra menneskene, og din bolig skal være blant markens dyr. Du skal ete gress liksom oksene, og med himmelens dugg skal du vætes. Sju tider skal gå fram over deg, inntil du sanner at den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene og gir det til den han vil ” (Dan 4,25). Nebukadnesar så nemlig seg selv som en stor mann. Han betraktet byen Babylon med stolthet og sa: ”Er ikke dette det store Babel, som jeg med min veldige makt har bygd... til ære for min herlighet! ” (Dan 4,30). Nebukadnesar innså ikke at det var Gud som hadde bygget Babylon, og at det var Gud som hadde innsatt Nebukadnesar som sin konge i Babylon. På grunn av dette overmot rammet Gud kongen med galskap. Han levde i naturen og åt gress som en okse. Men etter en tid lot Gud ham få sin forstand tilbake, og så bekjente Nebukadnesar: Gud ”gjør som han vil med himmelens hær og med dem som bor på jorden. Ingen kan hindre ham og si til ham: Hva gjør du? ” (Dan 4,35).
Hedningen Nebukadnesar trodde at hans egen forstand og hans egne krefter hadde gitt ham Det babyloniske Rike. I sin vantro så han ikke, fordi han ikke ville se, at Gud er folkenes konge, og at Det babyloniske Rike hadde fått både sin avmålte tid og sine avmålte grenser av Israels Gud. Det var Gud som bygget dette riket opp og plantet det. Og det var Gud som rykket det opp og rev det ned igjen. Babylon ble til som stormakt da Nebukadnesars far vant over Assyrerriket i året 612 f.Kr. Men bare 24 år etter Nebukadnesars egen død, inntok perserne Babylon under ledelse av kong Kyros.
Men hvorfor? Hvorfor skjedde alt dette 500-600 år før Kristus? Ja, historikere kan gi oss mange utmerkede svar, og det er veldig interessant å lese. Men det er bare sekundære årsaker. Den primære årsak til historiens omskifte, er himmelens Gud. Det var Han som innsatte kong Nebukadnesar som sin tjener over Babylon, og det var Han som fjernet Nebukadnesar igjen, Så innsatte Gud kong Kyros som sin tjener over Perserriket. Så fjernet Gud kong Kyros 20 år senere.
Og dette er på ingen måte spesielt for bibelsk tid. Vi skal lese verdenshistorien på denne måten hvis vi skal forstå den. Vi må lære å se Guds finger når vi leser aviser og når vi ser nyheter på tv.
Gud sender sine små dommer i historien for at vi skal unngå den store dom engang. Fattigdom, sykdom, ulykke og krig kommer fra Gud for at vi skal vende oss til ham og tilbe ham alene. Gjennom Amos sier Gud: ”Jeg lot det regne over en by, men ikke over en annen... Men dere har ikke omvendt dere til meg, sier Herren... Jeg har sendt pest blant dere... Men dere har ikke omvendt dere til meg ” (Amos 4,7-10). Ennå dømmer Gud ikke for å dømme, men for at vi skal vende om. Vi skal søke Guds ansikt. Vi skal tale med ham om livet og døden, om synden og syndenes forlatelse.
I naturen, i samvittigheten og i verdenshistorien møter vi lovens Gud. Han taler til oss om vår synd, om hans vrede, om den kommende dom, og han kaller oss inn i et oppgjør før det er for sent.
Det er sjelden vi får konkrete svar på hvorfor Gud handler som han gjør med oss og med denne verden. Hvorfor skal den ene være syk mens den andre er frisk? Vi forstår ikke det. Vi må bare holde fast ved at denne verden er Guds verden. Og derfor er det hans hånd vi ser, både i naturen og i historien.
Men Gud har likevel gitt oss et svar: Han gir folkene tider og grenser for at de skal søke ham!
Gud bygger opp, og Gud river ned, for at vi skal påkalle ham og tilbe ham. Snart sender Gud velsignelse og rikdom, og snart sender han motgang og fattigdom. Men enten Gud gir eller tar, så gjør han det for at vi skal søke hans ansikt. Det gjelder deg og meg som enkeltpersoner, og det gjelder det danske og det norske folk, likesom det gjelder for alle andre folk og kongeriker ned gjennom historien.
Gud velsigner og Gud straffer, han tukter og han kaller. Og på denne måten forkynner Gud uten ord for alle mennesker. Vi kaller dette for den alminnelige åpenbaring. Og fordi den er gitt gjennom skaperverket, er den også gitt til alle mennesker. Men det er i bunn og grunn en lovåpenbaring. Den mangler noe. I naturen, i samvittigheten og i historien åpenbarer Gud kun sin lov og trussel om dom for oss. Evangeliet mangler! Selv når Gud velsigner folkene med velstand, med frimodighet og med et langt liv. Altså når Gud åpenbarer sin godhet og sin kjærlighet, er der tale om lovåpenbaring. Evangeliet mangler!
Det er ordet om en korsfestet mann som dør stedfortredende for våre synder på et kors. Evangeliet er ordet om syndenes forlatelse for Jesu skyld. Evangeliet er ikke ordet om at Gud er god og kjærlig, for dette er nettopp hva loven sier. Men evangeliet er ordet om hva Gud har gjort i sin kjærlighet: Han har ”sendt sin Sønn til soning for våre synder” (1 Joh 4,10).
Dette ordet om Guds kjærlighet kjenner hedningene ikke! Hvor skulle de kjenne det fra? De kan ikke lese det i naturen, for hverken trærne eller fuglene forteller at Guds Sønn ble menneske og døde for våre synder en fredag ettermiddag utenfor Jerusalem. Samvittigheten forteller det heller ikke. Den forteller slik som naturen at Gud er stor og at Gud er god, og så forteller den oss at slik skal du og jeg også være, og hvis vi ikke er slik, er vi skyldige til døden. Så mye forteller naturen og samvittigheten oss, men heller ikke mer. Og historien? Det er det samme med den. Den forteller om Guds alminnelige godhet, og den forteller om Guds dommer. Men evangeliet om en korsfestet mann, det forteller verdenshistorien ikke noe om.
Evangeliet tilhører den spesielle åpenbaring, altså den som er gitt med ord til Bibelens profeter og apostler. Evangeliet møter vi derfor bare et sted. Det er i Bibelen.
Det betyr at vi møter ham som mektig og god. Loven er hellig, rettferdig og god, sier Paulus (Rom 7,12). Den vitner nemlig om hvordan Gud er. Johannes sier: ”Gud er kjærlighet ” (1 Joh 4,8; 16). Og så tilføyer loven: Slik skal du også være. Du skal elske slik som kjærligheten elsker! Men vi er jo ikke slik. I hvert fall ikke når målet for vår kjærlighet er Guds egen kjærlighet. Slik skal vi elske! Dette er hva loven sier. Den alminnelige åpenbaring forteller alle mennesker at vi skal være som Gud er.
Om vi virkelig lytter til denne røsten, så vet vi godt at vi er skyldige til døden. Vi har forbrutt oss mot kjærligheten. Vi har forbrutt oss mot livet selv. Dette sier skaperverket til det menneske som virkelig lytter.
Derfor kan det ikke undre en at mennesker undertrykker denne røst. Vi forherder oss mot Guds kall, mot samvittighetens stemme. Eller som vi leser hos Paulus: Vi ”holder sannheten ned i urettferdighet ” (Rom 1,18). Men i vårt indre vet vi godt at vi ikke har noen unnskyldning (1,20). Det har vi ikke i dag, og det har vi ikke når Gud engang holder dom.
Dersom vi sier dette til ikke-troende mennesker, vekker det en viss gjenklang i dem. Så lenge de ikke har forherdet seg mot samvittighetens røst, vil de gjenkjenne i hvert fall noe av denne tonen fra deres eget indre vitnesbyrd. Men de kan ikke holde ut å høre på det. Samvittigheten gjør dem skyldige, men uten å fortelle dem hvordan de skal bli kvitt skylden. Den skaper en lengsel etter tilgivelse. Men loven har ingen tilgivelse å gi.
(Bibeltime ved Bibel- og bekjennelseskonferansen
på Frøyland forsamlingshus 2014.)
Klikk her for å åpne eller laste ned hele dette nummeret av Bibelsk Tro som PDF