I en kronikk i Dagen 23. januar: ”Skriftprinsipp og skriftsyn” omtalte Odd Sverre Hove skriftsynsdebatten 1937-38 mellom Ivar P. Seierstad og Carl Fr. Wisløff som ”det 20. århundrets største teologiske debatt på norsk jord” (jf. Tidsskrift for Teologi og kirke, 8. og 9. bind, Oslo 1937 og 1938). Men som han selv beskriver i kronikken, så ble de to debattantene senere ”nære venner og gode professor-kolleger på Menighetsfakultetet”. Hvordan kunne dette dog henge i sammen?
Ja, slik Wisløff selv indirekte ga til kjenne i debatten, så betraktet han både Hallesby og Seierstad som ”teologiske lærere … med pietet overfor Bibelen”. Så lenge det var slike teologer som sto ved roret på MF, så kunne det etter Wisløffs mening ”gå bra”, på tross av at disse feilaktig ville skille mellom det feilfrie ”åpenbaringsinnholdet” i Skriften, og så noe i Skriften som ikke hører til ”åpenbaringsinnholdet” og som derfor kan være beheftet med feil.
Et eksempel på at det i praksis ikke nødvendigvis var så stor avstand mellom Seierstad og Wisløff har vi på den ene siden i Seierstads protest mot påstanden om at Adam ”ikke kan være noen individuell historisk skikkelse” (jf. hans foredrag på FBB’s høstmøte 1964: ”Den bibelske urhistorie med henblikk på teologi og forkynnelse”, som etterfølgende ble trykt i Fast Grunn) – og på den andre siden i det svaret Wisløff ga i et bilag til Utsyn fra 1972 (”En grunn å stå på – en kurs å følge”) på spørsmålet om ”himmel og jord ble skapt på seks alminnelige dager”.
Her svarte Wisløff: ”Nei, jeg tror ikke det. Ganske enkelt fordi jeg ikke tror at meningen med 1 Mos. 1 og 2 er å fortelle oss dette (altså at himmel og jord ble skapt på seks alminnelige dager). … Fortellingen i 1. og 2. (kapittel av 1.) Mosebok har ikke til hensikt å gi oss en naturvitenskapelig beskrivelse. Den vil si oss, i en form som er gyldig og forståelig til alle tider og på alle kulturtrinn, at Gud er himmelens og jordens skaper.”
Her kunne det umiddelbart se ut som om Wisløff selv ville skille mellom ”åpenbaringsinnholdet” (at Gud er himmelens og jordens skaper), og så Bibelens tale om at skapelsen skjedde på seks dager. Men begrunnelsen hans viser at dette ikke var tilfellet, for han så det nemlig slik at ”Bibelen slett ikke vil si at de seks dagene var alminnelige dager på fire og tyve timer”. Han viser til 1. Mos. 2:4 der det hebraiske ordet for ”dag” blir brukt om hele skapelsesperioden, og han mener at når solen først blir skapt på den fjerde dagen, så viser dette at ”rekkefølgen er ikke kronologisk, men sakmessig”.
Wisløff støttet seg i sin argumentasjon på ”Biblisk uppslagsbok”, som senere ble oversatt til norsk (”Bibelsk oppslagsbok. Håndbok for bibellesere” av David Hedegård og Aapeli Saarisalo, Lunde 1975). Her vises det til Origenes og Augustin, som mente at siden solen ikke ble skapt før enn på den fjerde dagen, så kunne i alle fall de tre første skapelsesdagene ikke ha vært vanlige 24-timers døgn.
Nå er jo imidlertid ingenting umulig for Gud (jf. Luk. 1:37), og siden han i begrunnelsen for sabbatsbudet i 2 Mos. 20:11 uttrykkelig sier at han skapte ”himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er” på seks dager, så må det være Origenes og Augustin m.fl. som tar feil.
Hva 1 Mos. 2:4 angår, så er det hebraiske ordet for ”dag” dér brukt i en spesiell grammatisk konstruksjon som vanligvis betyr: ”(på) den tid”, ”den gang”, ”da”. Konteksten taler for denne vanlige betydningen her (både NO30, NO78/85 og NB88 oversatte: ”(på) den tid”), og 1. Mos. 2:4 gir derfor ikke noe holdbart argument imot en bokstavelig forståelse av ”dag” i skapelsesberetningen.
Den tyske skapelsesbevegelse Studiengemeinschaft Wort und Wissen har for meg å se gitt den beste og mest utførlige begrunnelse for at både de seks skapelsesdager og urhistorien for øvrig skal forstås helt bokstavelig. I boken ”Sintflut und Geologie. Schritte zu einer biblisch-urgeschictlichen Geologie” av Manfred Stephan & Thomas Fritzsche (2. utv. opplag, Holzgerlingen 2003) har kap. 2 overskriften: ”Lærer Bibelen en ung skapning?” Innledningsvis i kapittelet gjøres det rede for bakgrunnen for at spørsmålet i overskriften overhodet tas opp. Siden evolusjonslæren ikke gir noen plass for Guds suverene skapelseshandling, men høyst vil kunne la Gud være garant for ”evolusjonens lover” – slik det nylig ble demonstrert i BBC-serien ”Gud og vitskapen” – så må evolusjonslæren avvises. Men dermed oppstår spørsmålet om avvisningen av evolusjonslæren også innebærer en avvisning av de enorme tidsrommene som denne læren opererer med. Utgangspunktet for å besvare dette spørsmålet må være de sentrale nytestamentlige utsagn om Jesu Kristi forløsningsverk, skriver forfatterne.
Det vil føre for vidt her å skulle gjengi argumentasjonen i sin helhet, men la meg trekke frem de viktigste punkter:
Adam er i 1 Mosebok 2 og 3 beskrevet som en historisk person, og syndefallet med dets fatale konsekvenser for hele menneskeheten er i Rom 5:12 ff beskrevet som det historiske utgangspunktet for Jesu Kristi frelsergjerning. Fordi synden og døden kom inn i verden ved ett menneskes ulydighet, så har også frelsen fra synd og død kunnet bringes i stand ved ett menneskes lydighet.
På grunn av menneskets stilling som skaperverkets forvalter, så fikk vårt fall konsekvenser for hele skapningen, slik det blant annet framgår av Rom. 8:19-22. Forkrenkelse og død i hele skapningen kan ikke føres tilbake til Guds skaperhandling, men må føres tilbake til hans domshandlinger som følge av syndefallet, jf. 1 Mosebok 3:16 f.
Fossiler som vitner om død og ødeleggelse må derfor ha oppstått etter syndefallet. Det samme gjelder fossiler som vitner om den nåværende ”alles kamp mot alle” i naturen, for før syndefallet spiste både mennesker og dyr utelukkende planteføde (1 Mos. 1:29 f).
Det er knapt mulig å tenke seg et uoverskuelig tidsrom mellom syndens innbrudd i verden ved Adam og Jesu Kristi komme som forløser i den fra Adam stammende slektslinje. Slektsregistrene i urhistorien, 1 Krønikebok og evangeliene viser da også at menneskehetens historie bare omfatter få årtusener.
Ifølge Det nye Testamente er dessuten historiens ende bundet sammen med misjonsoppdragets sluttføring og dermed er historiens ende knyttet til menneskehetens historie (Mat 24:14). Men i og med at Bibelen mange steder sammenstiller begynnelsen og fullendelsen, så er det naturlig å tenke seg at også historiens begynnelse er knyttet til menneskehetens historie (mens menneskehetens historie jo ifølge evolusjonslæren bare utgjør de siste få sekunder på ”Verdensklokken”, eller – med et annet bilde – malingslaget på spissen av Eiffeltårnet, sett i forhold til tårnets høyde).
Konteksten i skapelsesberetningen (1 Mos. 1:1 – 2:3) viser at dagene i skapelsesuken skal forstås som vanlige 24-timers døgn, jf. blant annet vekslingen mellom dag og natt og den begrunnelsen for sabbatsbudet som gis i 2 Mos. 20:11.
Forfatterne siterer mange kjente teologiske kommentatorer for å underbygge det de skriver, og jeg tenker at Carl Fr. Wisløff, om han hadde lest dette kapittelet, kanskje ville ha revidert sin oppfattelse vedrørende skapelsesdagene. Forfatternes avsluttende konklusjon er i alle fall for meg å se i dyp overensstemmelse med det bibelsynet som Wisløff sto for:
”Fordi Gud er historiens herre, slik det bevitnes i hele Bibelen, så gis det ingen ”nøytral” historievitenskap. På grunn av sammenhengen mellom skapelse, syndefall, død og forløsning står sentrale bibelske utsagn imot evolusjonslærens innhold. Særlig bør man betenke: Da fossiler er vitnesbyrd om en voldsom død, må de i historien plasseres etter menneskets syndefall. Dermed er det gitt en kort tidsramme for tolkningen av de fossile funn, og dermed også en kort tidsramme for tolkningen av vesentlige avsnitt av jordens historie ”.
Til slutt: Det er vesentlig forskjell på å hevde at skapelsesberetningen vil gi oss en ”naturvitenskapelig beskrivelse”, slik Wisløff med rette protesterte imot, og så å hevde at skapelsesberetningen har naturvitenskapelige implikasjoner, slik Studiengemeinschaft Wort und Wissen m.fl. gjør. Og til disse implikasjoner hører altså ikke bare en avvisning av evolusjonslæren, fordi den ikke gir rom for Guds suverene skapelseshandling, men også en avvisning av den med Skriften uforenelige lære om fossilers dannelse over enorme tidsrom. For ifølge Skriften ble alt i begynnelsen skapt ”overmåte godt” (1 Mos. 1:31), uten synd og død, og ”Skriften kan ikke gjøres ugyldig” (jf. Joh 10:35b)!
Klikk her for å åpne eller laste ned hele dette nummeret av Bibelsk Tro som PDF