Artikel nr 6 fra blad nr 3-2014
Emne: Trosblikk
Den barmhjertige samaritan (Luk 10, 25-37)
Av Tollak Jakobsen

Hva er det denne gripende fortellingen om den barmhjertige samaritan egentlig vil si oss? Hva taler den om? Ofte hører en det utlagt at den barmhjertige samaritan er et eksempel til etterfølgelse, Men ser vi på fortellingen i lys av de to hovedlinjer i Skriften, lov og evangelium, da er det mer den vil si oss. ”Gå du bort og gjør likeså!” slik står det til slutt i denne fortellingen, og det er ufravikelig, om vi skal arve det evige liv. 

Hvordan få evig liv?

For teksten taler om hvor viktig det er å arve det evige liv. En lovkyndig spør Mesteren: ”Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?” Får vi ikke det evige liv, går vi evig fortapt. Derfor er spørsmålet viktig for oss alle, slik det og var for den lovkyndige. Jesus henviser han til loven og spør hvorledes han leste den? For loven taler om det evige liv og den som gjør det loven sier, har evig liv. Den lovkyndige svarte rett, sier Jesus. Det er i loven skrevet i 613 forskjellige bud, men den lovkyndige har så stor kunnskap om disse at han trekker det sammen til to bud som hele loven hviler på. De to budene står på forskjellige steder. Det første i begynnelsen av 5. Mosebok og det andre midt i 3. Mosebok. Gjør dette så skal du få leve! Dette kommer ingen av oss forbi, men må etterleves om vi skal få det evige liv. 

Den lovkyndige er slik som vi alle er av naturen: Han ville rettferdiggjøre seg selv, står det i teksten. Hvor lett det er å bedra seg selv med den innstilling, å rettferdiggjøre seg selv, og da ofte i lys av sin neste. Men hvem er min neste? Om det var det forskjellige meninger på den tid slik som det er i dag. 

Da er det at Jesus forteller om den barmhjertige samaritan og stiller et spørsmål til den lovkyndige: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste mot ham som var falt blant røvere?» Den lovkyndige svarer: ”Den som viste barmhjertighet mot ham”. Og Jesus sa da: ”Gå du bort og gjør likeså!” Så skal du få evig liv, for det sier loven og det sier Jesus. 

Hvorfor er Loven maktesløs? 

Det er umulig for loven å få skikk på oss, sier Paulus i Rom 8. Det skyldes vårt kjød, vår falne natur. Den er ikke lydig mot Guds lov og kan heller ikke være det.

Dette ser vi også når Jesus forteller om presten og levitten, som begge går forbi den nesten døde mann som var falt blant røvere. De hjelper ikke sin forslåtte neste. De gjør ikke det loven sier. Presten skulle jo vise barmhjertighet mot sin neste. Han kunne være en ærlig og redelig mann både overfor Gud og mennesker. Hva er så årsaken til at han svikter i denne situasjon, og går forbi denne halvdøde mannen og ikke gir han noe hjelp? Det kunne være frykt for selv å bli tatt av røverne så det gjaldt å komme seg forbi i hast. Eller han kunne komme til å bli hengende med mannen? Vi vet ikke det, men ligger ikke hovedårsaken i det som Paulus skriver vår falne natur, kjødet? Eller hva med levitten som hadde sin tjeneste i templet, hvor han tjente Gud og sang lovsanger til Herren! Han har medfølelse med mannen og går bort til han, og ser på han, men å hjelpe mannen det kostet ham for mye. Han gikk forbi. 

Så ligger den nesten døde mannen der til en barmhjertig samaritan kommer og hjelper han, for han var så forslått at det fantes ingen krefter hos ham til å hjelpe seg selv. 

Her ser vi hvordan synden har maktstjålet oss slik at vi ikke kan gjøre det gode. Nemlig å elske Gud og å elske vår neste som oss selv, men da har vi ikke evig liv, men er fortapte. 

Hvordan skal jeg da bli frelst? 

Da er det godt å få høre Guds evangelium om at der er en barmhjertig samaritan, og at det er redningen for oss alle som er alle falt blant røvere. Vi er døde i overtredelser og synder (Ef 2). 

Godt å vite at der er en barmhjertig samaritan som ser vår nød. Om Jesus står det skrevet: ”Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde”. (Mat 9,36). Om den barmhjertige samaritan står det i Luk 33b – 35: ”Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham. Han gikk bort til ham og forbandt sårene og helte olje og vin i dem Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham. Neste dag tok han fram to denarer og gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.”

Da Jesus så folket som lignet på den halvdøde mannen, fikk han inderlig medynk med dem. Jesus, sann Gud og sant menneske, ynkedes ikke over seg selv, men fant seg i tålmodighet med spott og skam. Han ble naglet til korset med store lidelser, men glemte seg selv midt i døden. Han ser menneskenes nød. Tenk! Det var for meg og alle andre. 

Jesus oppfylte loven i vårt sted 

"Han som ikke visste av synd, har Han gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud." (2 Kor. 5,21) 

Men hva er det som skjer i det som for mennesker ser ut som et nederlag, når han dør på korset og ser ut somt alt håp er borte? (Luk 24, 19 – 21). Apostelen Paulus skriver i Kol. 2, 14 – 15: ”Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte den åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.” 

Jesus avvæpnet satan og alle onde åndsmakter på Golgata. ”Han ble knust for våre misgjerninger, og straffen ble lagt på ham, og ved hans sår har vi fått legedom” (Jes 53,5). 

Tenk så stort at Gud var i Kristus og forsonte oss med seg selv. Han døde for våre synder og overtredelser, men sto opp igjen fra de døde. Jesus er seierherre over alle ondskapens makter. Han seiret for meg. Jesus vant, og dermed har jeg som tror på ham, vunnet.. 

Derfor kan vi synge: ”Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei. Han fant meg trett og såret og bar meg hjem til seg”. Den barmhjertige samaritan fikk den halvdøde mannen inn i et herberge. 

Han tar seg av oss og fører oss til det himmelske hjem 

Han fører oss til et herberge hvor vi får pleie og omsorg, i de hellige samfunn på jord. Og når Han kommer igjen, fører han oss inn i det evige herberget, inn i selve himmelen hvor all synd, sorg, smerte og død for evig er borte. Det gamle er da forbi og alt er blitt nytt. Og vi skal alltid være med Herren (Åp 21, 1-5). 

Mens vi venter på hans komme, skal vi ha omsorg for troens folk, innby dem som er utenfor, ta i mot de fremmede, kle de nakne, gi dem som er sultne mat, se til de syke og de som er i fengsel. (Mat 25, 34 – 35). Men vi får ikke det evige livet på det grunnlaget, for vi makter ikke å gjøre det slik vi burde. Vi makter ikke å gjøre noe fullkommet. Derfor er det godt å ha en å gå til som har gjort det vi skulle gjøre, og sonet vår synd, gjeld og brøde. Den himmelske barmhjertige samaritan tar seg av oss i vår hjelpeløshet. Til han må vi gå. Han som sier: ”Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære og jeg vil gi dere hvile.” (Mat 11,28). 

Det er på dette grunnlaget vi får det evige liv: Å gå til han og la han få frelse oss. 

Jesus har i sin nåde frelst meg. Han elsker meg derfor er jeg skyldige å elske min neste og gjøre godt mot han. Derfor kan vi synge: 

”Nåde at Han fant meg, 
kjærlighet som vant meg. 
Nåde at Han bar meg til sin fold”. 

(Utdrag av tale i Skjæveland Misjonshus 20.10.2013)

 

 



  Klikk her for å åpne eller laste ned hele dette nummeret av Bibelsk Tro som PDF