O hode, høyt forhånet

1. O hode, høyt forhånet, Med blodig sår og ve, O hode, tornekronet Til smerte, spott og spe, O hode som var hedret Og tilbedt inderlig, Men nå så dypt fornedret: Vær hilset hjertelig!	5. Når jeg herfra skal vike, Da vik du ei fra meg, Og når jeg ned skal stige I graven, vis meg deg! Når da mitt eget hjerte Er klemt i siste nød, Forkort min angst og smerte, Du som for meg er død!
2. Min Jesus, du er såret For mine synder så, Jeg burde selv ha båret Den straff som på deg lå. Se hit! Her står jeg arme, Fordømt til vredens ris, Deg over meg forbarme, Ditt nådeglimt meg vis.	6. Vær du mitt skjold, min bue. Når jeg min avskjed tar. La meg ditt åsyn skue Som det på korset var. La dette syn meg binde Til deg i takk og tro Så skal jeg seier vinne, Og du gjør døden god.
3. Å, vil du kjennes ved meg! Min hyrde, se ditt får! Å, favn meg styrk meg, led meg, Så ussel som jeg står. Med fred du meg husvalte, Din bønn for meg du bad, Din Ånd til hjertet talte Og gjorde meg så glad.	7. Jeg takker deg av hjerte, Fra dypet av min sjel, Min Frelser, for din smerte, Du ville meg så vel! Jeg ber, o Jesu Kriste, Ved troen hold du meg; Når øynene vil briste, Da la meg dø i deg!
4. Så vil jeg til det siste Hos deg ved korset stå. Deg vil jeg aldri miste Og aldri fra deg gå. Når du i døden segner, Da tar jeg deg i favn Og trøstig meg tilegner Ditt dyre frelsernavn.	(Arnulf fra Louvain d. 1250. Paul Gerhard 1656. Fredrik Rostgaard 1738.)