Langfredag var den dagen da vår Frelser Jesus Kristus led døden på korset. Ved den 3. time, altså kl. 9, ble korset reist. Ved den 6. time, altså kl. 12, kom det et mørke over landet som varte til den niende time, altså kl. 3 på ettermiddagen. Da oppga Jesus sin ånd.
De tre siste timene var det fullstendig mørkt. Ikke noe menneskeøye har sett vår Frelsers tre siste timers lidelse. Da var han som dypest nede i lidelsens fryktelige avgrunn. Vi har gjennom våre synder krenket en Hellig Gud. Straffen for våre synder rammet hans egen Sønn. ”Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.” (Jes 53,6). ”Men det behaget Herren å knuse ham (Sønnen Jesus). Han slo ham med sykdom. Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere …” (Jes 53,10).
Her i disse ordene kommer Guds rådslutning og vilje tydelig fram, nemlig at Sønnen, Jesus Kristus skulle gis som ett skyldoffer. Jesus tok selv på seg vår skyld, for at Guds vrede ikke skulle ramme oss. Gud er hellig og derfor må synden straffes. Jesus den uskyldige ble ett skyldoffer og var den som måtte bære straffen.
Jesu lidelse og død er en mektig tale om syndens alvor. Så mye lidelse kostet det Jesus å forsone oss med Gud. Den som tar det lett med synden, må gjennom Guds Ånd bli gjort klar over sin egen store synd og gjennom Guds Ånd føres inn i Getsemane der Jesus lider:
”Akk se, i oljelunden Han faller dødstrett ned!
Så mørk er midnattsstunden Og blodig er hans sved.
Til paradis den veien bær, Men en smertenes vei det er.”
Ja, i Getsemane hagen ble Jesus stilt for Guds domsstol. ”Han faller dødstrett ned”.
Tenk på dette kjære leser, om du har begynt å glatte over og forsvare dine syndige handlinger og det som du synder gjennom det du sier, ser, hører og tenker. Tenk på hva det kostet Jesus å sone dine synder.
”Faller noe ondt meg inn, tenker jeg på smerten din, og da kan jeg ikke drive, lettvint lek med syndelivet”.
En annen sangstrofe lyder ”Min själ du måste nu glömma, all världens lusta snöd (no.: forfengelig, ussel ), och intet annat berömma, än Frälsarens kors och död.”
Ja, Guds Hellige Ånd må gjennom Ordet føre hver og en til Frelserens kors og død. Der ble Jesus skyldofferet. ”Det var Herrens vilje å slå ham (Sønnen) og la ham lide.” (sv) (Jes 53,10).
Det var altså Herren som slo. Det var Guds vredesild som rammet Sønnen, Jesus. Ingen mennesker kan ane hva Guds hellige vrede innebar for Jesus. Ingen kan ane hvilken lidelse Jesus måtte utholde på korset og ikke noe menneskes øye skulle kunne utholde å se Jesu ufattelige lidelse som nådde sin virkelige høyde (sv: dybde) de tre siste timene.
Hvert eneste år siden utgangen fra Egypt hadde jødefolket feiret påske. Lammet ble ofret. Blod ble utgytt, og dette blodet bar deretter ypperstepresten inn i det aller helligste i tabernaklet (senere i tempelet i Jerusalem). Uten offerdyrets blod hadde ikke ypperstepresten lov til å gå inn i det aller helligste. Det var Guds bolig. Det innebar en øyeblikkelig død om han gjorde det. Det står i 3 Mos 17,11: ”For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres sjeler. For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det.”
Alle Gamle Testamentets offer pekte fram mot Kristi offer. Blodet i Det Gamle Testamentets offer pekte fram mot Kristi blod. Hebreerbrevets forfatter skriver om Jesus at: ”med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen èn gang for alle, og fant en evig forløsning.” (9,12). Her sikter ”inn i helligdommen” (sv: det aller helligste) ikke på noe tabernakel eller tempel, nei Skriften sier: ”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.” (Heb 9,24). Det at Jesus i himmelen ”nå åpenbares for Guds åsyn for vår skyld” betyr at han nå på en spesiell måte, innfor Faderen, forsvarer og ber for den som erkjenner sin egen synd, som tar sin tilflukt til ham og påkaller hans navn. ”Jesus, Guds Sønn, forbarm deg over meg”. (Les Sal 116,3-5).
Det er noe ufattelig som har skjedd i og med Jesu død, oppstandelse og himmelferd. Jesus har som vår yppersteprest gått inn i selve himmelen. Adgangen inn i himmelen, til nådens trone er nå åpen både for jøder og hedninger. Men ikke dersom man tramper forsoningsblodet under sine føtter. Hebreerbrevets forfatter sier nemlig: ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei ….” Sv.: Brødre, i kraft av Jesu blod kan vi nå frimodig gå inn i det aller helligste (altså inn i himmelen), på den nye og levende vei som han har åpnet for oss … ” (10, 19–20a). (Ordet brødre innebærer også søstre i troen, for grunntekstens ord for brødre omfatter også søsken).
At Kristi forsoningsblod er selve kraften – det som man i bønnen får henvise til innfor Faderen fremgår av mange bibelord og sangvers. Ett eksempel er Lina Sandells bønneord til Faderen i himmelen:
”Se ei på meg, se ei på meg, se på din Sønn, o Gud!
Se på hans sår og se meg ren i hans forsoningsskrud!
For om du ser meg uten det, ei finnes håp for meg.
Da kan jeg ei bestå en dag, et øyeblikk for deg.”
”Nei, kjære Gud, se bort fra meg og se på Jesus Krist,
Hvis død og blod på korset har betalt min skyld forvisst.
Ja, han er min rettferdighet, min hellighet, mitt alt,
for han har godtgjort alt for meg, ja tusenfold betalt.”
Det å gå innfor Faderen i bønnen, henvise til forsoningsblodet eller å be i Jesu navn, er en og samme sak.
Etter at Sønnen, Jesus Kristus ga sitt liv for våre synder, brenner Guds hellige nidkjærhet for Sønnens ære. Gå ikke forbi Sønnen i ditt Gudsforhold. Det gjelder jo din frelse. Ikke noe menneske kan ane hva det innebærer å rammes av Guds evige vrede i helvete.
Til sist! Har du Sønnen, da har du alt. Har du ikke Sønnen, da mangler du alt. ”Kyss (sv: Hyll) Sønnen … Salige er alle som tar sin tilflukt til ham.” (Sal 2,12).
Amen.
Klikk her for å åpne eller laste ned hele dette nummeret av Bibelsk Tro som PDF