Artikel nr 12 fra blad nr 1-2014
Emne: Bibelforum
Skapt i Guds bilde, til mann og kvinne
Av Stein Solberg

Innledning 

Skapelsen av kjønnene er en hemmelighet, der alt ikke er åpenbart. Vi trenger lys i Ordet og hjelp fra hverandre som menn og kvinner for å forstå denne dimensjon. Vi må stride for det jøde-kristne syn på mann og kvinne, men ikke bare strides. Vi må også søke sammen for å trenge inn i mysteriet, lytte til Ordet, se hvordan vi utfyller hverandre som kjønn i lys av Herrens plan for oss. 

Mange har skrevet om dette temaet. Og fortsatt vil mye skrives. Personlig har jeg vært opptatt av skapelsen av kjønnene fra omvendelsen av. Diskusjonen om mann-kvinne, spørsmålet om kvinnelige prester og tjenestedeling var svært aktuelt i mitt teologistudium og er det fortsatt. Og spesielt aktuell har saken blitt i forbindelse med mitt Living Waters-engasjement, hvor vi møter en mengde medmennesker som strever med spørsmål rundt selve kjønnsidentiteten. Hva er det å være mann og kvinne? Hva er maskulinitet og femininitet? Hvorfor tiltrekkes jeg av samme kjønn? Det å være skapt til mann og kvinne er høyst aktuelt og omfattende – og kontroversielt. 

1. Guds bilde i skapelsen 

Jeg skal ikke forsøke å si alt om Gudsbildet, men konsentrere meg om Guds bilde som mann og kvinne. Først: Det at mennesket eier Guds bilde betyr: 

a. Vi avspeiler Gud – (liksom Kristus). (Heb 1,3; Kol 1,15). 

b. Er herlige, rettferdige og sanne. (Jf. Ef 4,24) 

c. Oppreiste, dvs. vi står i en spesiell relasjon til Skaperen. 

d. Vi hersker over fisker, fugler og dyr og hele verden liksom Gud (v.26.) 

e. Vårt kall å tilbe Ham. 

2. Både mannen og kvinnen 

Guds bilde er imidlertid ikke bare en individuell størrelse. Guds bilde er primært mannen og kvinnen. Mennesket er ikke bare mann. Ordene i 1 Mos 1,27 er et oppgjør med all mannssjåvinisme og mannsopphøyelse. «I tillegg til menn finnes det også kvinnfolk», er et fullstendig ubibelsk utsagn. Mennesket er mann og kvinne! Begge kjønn avspeiler Gud. Dette glemmes eller overses i dag. Vi avbilder ikke Gud bare som enkeltmennesker. Men sammen. Mannen og kvinnen er, om jeg kan si det, to ”halvdeler” av Guds bilde. (Og av menneskeheten.) Sammen er vi totaliteten og fylden av Guds bilde. Det komplette mennesket er mann og kvinne. 

Guds vesen er kjærlighet. Hans vesen er å elske en annen, dele alt med en annen og hengi seg til en annen. Han er et guddommelig jeg som søker et du. Mennesket kjennetegnes derfor ved å kunne hengi seg til og elske en annen. Sammen formidler vi kjærlighetens vesen, vi som er skapt i Kjærlighetens bilde. Når Adam og Eva erfarte sin egen kjærlighet så de langt inn i Guds eget vesen. De ante trolig også at de var et bilde på forholdet Gud og mennesker, på Kristus og kirken. «Denne hemmelighet er stor», skriver Paulus. «Jeg taler her om Kristus og menigheten» (Ef 5,32). 

Det at mannen og kvinnen er skapt i Guds bilde betyr at det er en ”mannlig” og ”kvinnelig” (eller bedre: en maskulin og en feminin) side i selveste Gud. Ikke i biologisk, men transcendent forstand. Gud er ikke «Mann-Kvinne», men det maskuline og feminine har sitt opphav i Guds vesen. Dette betyr også at det mannlige alene eller feminine alene ikke kan åpenbare Gud. Dersom det bare var menn eller bare kvinner på jord, kunne ikke helheten i Guds bilde avspeiles. Fylden av Guds vesen sees bare i foreningen mellom mannen og kvinnen. (Eller rettere: Mellom det maskuline og det feminine). 

Denne sannhet gjelder ikke bare for ekteskapet, men også i kirke og samfunn. Vi er bestemt til å være ett. Være én ånd og én sjel. I ekteskapet er mannen og kvinnen dessuten ett kjød. Her åpenbares en ny dimensjon ved Guds bilde. Gud er Skaperen. Mennesket avspeiler Ham når vi ”skaper et nytt liv”. Bare mannen og kvinnen sammen kan skape et nytt kjød = barnet. 

3. Skapelsen av kvinnen 

Jeg skal ikke diskutere historisiteten i skapelsesbertningene. Kort vil jeg si: Dersom Bibelens første kapitler ikke er (”ur”) historie, med hvilken rett har vi da til å kanonisere 1 Mos 1,27 og betrakte det øvrige stoffet som historisk illegitimt? For øvrig siterer Skriften ofte fra 1 Mos 1-3. Uten å blunke. 

1 Mos 2,18ff åpenbarer en annen side ved hemmeligheten mellom mannen og kvinnen enn 1,27. Mennesket er, som vi har sett, ikke skapt for å være isolert og alene. Vi er skapt for å ha samfunn, v.18. En «medhjelp» eller ”livshjelp” betyr her en som utfyller, kompletterer og gjør hel. En som tilsvarer det andre kjønn. Som hånd i hanske. Ja, ezer brukes i GT mest om Gud. Eva er Guds feminine hjelp for Adam. Og omvendt! - Dette er et rikt avsnitt: Ikke et dyr eller det samme kjønn kunne møte Adams innerste lengsel. Ikke engang Gud. Bare det motsatte – det andre (hetero) - kjønnet. 

Kvinnen ble ikke tatt av jorden, men av mannen. Av hans side. Adam fikk dermed et tomrom som bare kvinnen kunne fylle! Bare hun «passet inn» i hjertegapet. Det samme tomrom er bygd inn i Eva. Slik er det med enhver mann og kvinne. Kvinnen eier en fylde av femininitet som mannen lengter etter. Og omvendt. Mannen har en maskulinitet som hun søker å bli komplett ved. Vi lengter etter ”det andre” i ”den andre”. Vi er andre – hetero – orientert. Alle er derfor fundamentalt og potensielt hetero-seksuelle/emosjonelle i lys av skapelsen. 

Skapelsen av kvinnen forkynner utfylling mellom kjønnene. En komplettering. Vårt liv og våre personer blir relasjonelt, identitetsmessig og seksuelt komplette bare sammen med det motsatte kjønn - når kjønnene utfyller hverandre i avhengighet. Det betyr ikke at en må være gift for å demonstrere denne komplettering. (Dessverre er faktisk noen ekteskap mindre kompletterende enn ugifte som samarbeider.) Hva erfarte så Adam når han møtte Eva?

a. Hans (ur)ensomhet blir fylt. Eva er ikke en fremmed. Han er mann - ish. Hun er kvinne - isha. Dette betyr at mannen og kvinnen er ett. De er to sider av samme sak. Adam finner seg selv i henne. Han møter et «du» som han kan dele alt med. Men ikke bare det. 

b. Han erfarer å bli komplett/hel hos henne som utfyller ham. 

c. Han får identitet. Personlig identitet får vi ikke minst i relasjon til andre mennesker. Kjønnsidentitet, som er sentrum i vår identitet, får vi i møte med vår Far som har designet meg og med det motsatte kjønn. Adam skjønte først hvem han var som mann når han møtte ”den andre”. Ikke den samme. Det samme gjaldt Eva. 

Eva/kvinnen er så lik Adam/mannen at hun fullt og helt kan møte ham på det menneskelige plan. Samtidig er hun så ulik at han trekkes ut av selvkretsingen. Adam skjønner hvem han er. Han får identitet – Han er mann, og erfarer det på dypet, i møte med det motsatte kjønn. Som Karl Barth (d.1968) har sagt det: «Hvis Eva bare var som han (Adam), en tallmessig mangfoldiggjøring av ham, ville ikke hans ensomhet bli fjernet. Et slikt menneske ville ikke stå for ham som en annen. Han ville bare gjenkjenne seg selv i det.» Vi får ikke full identitet i møte med og foran det samme kjønn. Bare i en respektfull og kjærlig relasjon til det andre kjønn kan vi begynne en spennende oppdagelsesreise i hverandres verden. Adam og Eva fant her likheter og forskjeller mellom hverandre i ånd, sjel og kropp. 

Børre Knudsen sier: «Adam oversetter vi med menneske. Men straks mennesket har funnet kvinnen, oversetter vi Adam med mann. For først da blir han mann. Først da opplever han seg selv som mann. Først da har du polariteten mann og kvinne. Og fra nå av er det disse to sammen som er mennesket. Det er uropplevelsen som beskrives her. Den gjentar seg gjennom historien hver gang en mann finner en kvinne… Han finner igjen helheten i sitt liv». 

Med hvilken rett kan vi snakke om det maskuline og feminine? 

1. Kjønn og maskulinitet/femininitet 

I 1 Mos 1,27 leser vi: Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Ordene ”til mann og kvinne”, kan oversettes ”til maskulinum og femininum skapte han dem”. Hebr. zakar unekeva bara otam er sterke kjønnsord og kan best gjengis på norsk med «til mannlig og kvinnelig skapte han dem” eller helst ved de nevnte latinske ord. Ordene betegner ikke bare kjønnsforskjeller. Da kunne vi oversatt ordene med ”hann” og ”hunn”. Mennesket i en maskulin og feminin utgave er trukket inn i Guds eget vesen og bilde. Det er en maskulin og feminin dimensjon i selveste Gud som vi avbilder. 

Vi kan ikke si at Gud har kjønn, men genus, et ord for ”opphav”, ”opprinnelse.” Begrepene maskulinitet og femininitet betegner denne genus-side. De er ”transcendente” og har et guddommelig opphav. Problemet er at vi mangler ord på norsk for denne dimensjon slik vi har på engelsk og latin, hvor der skilles mellom sexus og genus, sexuality and male/female. Det at vi mangler begreper og blander kjønn med genus, skaper mye rot i norsk sammenheng. Ordene i 1 Mos 1,27 har ikke primært en kjønnsside, men en ”genus (gender) side”. 

Gender = genus (mask/fem) er altså en dypere og videre side, noe mye mer grunnleggende enn kjønn og seksualitet. Genus har sin rot i Gud. Det enkelte kjønn, dvs. mannen og kvinnen er en konkret manifestasjon av det maskuline/feminine. Men disse to ting faller ikke sammen. Dessuten har både mannen og kvinnen en maskulin og feminin side, skapt som de er av helhetens Gud og født både av far og mor. Men mannen skal finne sin primære identitet i det maskuline og kvinnen i det feminine, i balanse med det andre genus i seg.

2. Selve begrepene/ordene som brukes 

Det ordet vi har oversatt mann/mannlig (zakar) betyr egentlig ”noe som trenger seg inn, noe skarpt som kommer inn utenfra.” Ordet for kvinne (nekeva) kan oversettes med ”en kilde, fordypning eller en hule/gruve”. Med verdifulle stener i. (Esek 28,13): Om en juvelers/gullsmeds arbeid). Eller ”noe som omslutter”. 

Mannen trenger igjennom. Kvinnen er hun som omslutter nærer, bærer og verner det verdifulle fosteret, barnet og andre. Selve ordene sier mye om oss. De hebraiske ord er nakne og direkte. Og kan brukes om selve kjønnsorganene. Vi pakker oversettelsen inn. Ikke bare ordene, men også hebraisk tenkning er annerledes enn vår. Når det brukes slike ord om mannen og kvinnen, taler dette om selve personligheten og helheten. Det maskuline/mannlige og det feminine/kvinnelige beskrives som konkav (innbuet) og konveks (utbuet). Den ene går innover, den andre utover. Eller som venstre og høyrehånden. Selve vår kropp avspeiles gjennom kjønnsorganene. Men ordene på hebraisk peker utover det seksuelle. Vi utfyller hverandre som personer mye dypere enn bare på det seksuelle plan.

Karl Stern (jøde-kristen psykiater og filosof) sier: «Det er et syn som er like gammelt som historien at måten vi utfyller hverandre på ikke begrenser seg til det fysiske, men til mannens og kvinnens karakter». Vår norske feministiske teologi har naturlig nok problemer med et slikt utsagn. Noe annet vi lærer av selve ordene her i 1 Mos 1 og 2, er at Skriften forkynner polaritet (motsatte sider) og komplementaritet: Mannlig (zakar) kvinnelig (nekeva) er forskjellig, utfyllende, ubegripelig og herlig tilpasset hverandre. 

Noen konsekvenser

Ifølge skapelsesordene om mann og kvinne er mannen en gjennombryter, en inntrenger i positiv forstand. Kvinnen er en mottager. Her ser vi noe av det grunnleggende ved det maskuline og feminine. Ikke bare i forhold til det seksuelle og det å skape barn sammen. Men også i all annen samhandling. Kvinnen er dessuten tatt av Adams side. Hun er primært et kraftfullt relasjonsmenneske. Adam er tatt av jord. Han er et ”arbeids”-/gjerningsmenneske. Det feminine er primært væren og nærværende, det maskuline er gjøren og handlende. Det feminine kan romme et barn, ja, også Guds egen Sønn. Som Maria, som vernet og ble et hjem for Gudesønnen og menigheten. Det maskuline kjønn har kall til å skjære igjennom, initiere, angripe alle trusler og verne det feminine med-menneske og barnet. Også i lys Kristus og kirken, som brudgom-brud (bl. a. Ef 5) ser vi at Jesus tar initiativ og griper inn til frelse. Han gir seg selv og kjemper for sitt legeme, kirken. Menigheten er væren, mottager og lar seg frelse. Han elsker og redder. - Bruden tror, elsker og ærer Ham tilbake. 

Ordparet kjærlighet og sannhet faller også sammen med disse to dimensjoner og dermed i Guds vesen. Karl Stern omtaler den hellige spenning slik: ”Det må være en balanse mellom kontemplasjon og aksjon”. Jeg vil føye til at det feminine og maskuline også må avspeiles i balansen mellom mystikk og dogmatikk, væren og gjøren, lytte og lyde. Og dessuten: Eva ble skapt sist. I lys av oppbygningen av skapelsestrinnene er mennesket skapelsens krone. Og Eva er mannens krone. Hun er finalen. Ingen kunne erstatte Eva for Adam. Hun er den uerstattelige skjønnhet, som avpeiler Han som er Skjønnheten. - Dessuten stod begge to foran sin Far og Skaper og hørte befalingen om å råde over jorden. Ikke bare Adam, men begge to skal utfylle hverandre i det store prosjekt det er å kultivere og utforske Guds verden. 

Nyskapelsen av Guds bilde 

Nyskapelsen av Guds bilde er ikke temaet her. Men dets forlengelse. For bildet er fallent og ikke intakt, slik kirken taler i dag! Nyskapelsen er også en hovedsak i vårt arbeid med mennesker som strever med kjønnsidentitet og samkjønnsproblematikk. Jeg er overbevist om at kjønnsforvirringen i hjem og samfunn skaper en ”kjønnsidentitets-forstyrrelse” i våre barn. Denne forvirring og ikke minst en manglende bekreftelse og aksept fra foreldre, venner og andre av samme kjønn, skaper et vakuum av lengsler som lett kan erotiseres i forhold til samme kjønn. 

Jeg vil kort peke på noen kilder til gjenopprettelse av Guds bilde, enten det gjelder kjønnsperspektiv eller helliggjørelsen i vid forstand: 

1. Allerede i inkarnasjonen begynte gjenskapelsen av menneskeheten. Den siste Adam, Kristus er Guds Bilde, som forener Gud og alt menneskelig i seg. Ireneus forkynte dette kraftfullt: "Da Kristus ble inkarnert og ble menneske, rekapitulerte Han [dvs. "samlet Han opp"] i seg hele den lange linje av det menneskelige kjønn og gir oss frelsen tilbake, slik at det vi tapte i Adam [å være Guds bilde], er gjenvunnet i Kristus." Både splittelsen mellom kjønnene og mitt forholdt til det maskuline/feminine i meg forsones. Ved Ordet, dåpen og troen forenes jeg med Ham som forener meg til et hele. 

2. Kristi korsdød har direkte relevans for vår kjønnsidentitet. På korset bærer Kristus alt. Inklusivt våre liv med synder og indre sår. Hvis vi er krenket i selve vår kjønnsidentitet som mann og kvinne, kan også disse sår begynne å leges. Vi får ”legedom ved Hans sår”, som i hebraisk kontekst betyr legedom for hele personligheten. I dåp og bekjennelse foran korset, korsfestes det gamle bilde. 

3. I Kristi oppstandelse oppstår ikke bare en nøytral personlighetsside ved oss. Kristi oppstandelse (og foreningen med Ham) er oppstandelsen av det nye bilde, det sanne jeg. Selve mannen og kvinnen (det maskuline og feminine), det sanne hetero-jeg oppstår og fornyes. I Ham får vi del i Hans vidunderlige heteroseksuelle nyskapelse. 

4. Den Hellige Ånd løfter vår tros øyne mot vår Fader gjennom Ordet. Vi står i samme posisjon som det første menneskepar som fikk identitet og ikke minst kjønnsidentitet ved å høre Hans bekreftende ord: ”Du er min elskede sønn og datter. I hvem jeg har velbehag”. De fikk se inn i Skaperens stålende øyne som lyste av stolthet mot dem. I Kristus kan vi fortsette med det.

 

 



  Klikk her for å åpne eller laste ned hele dette nummeret av Bibelsk Tro som PDF