To mektige kjemper om menneskets sjel: Gud og Satan. En veldig tvekamp pågår, en uavlatelig og stående strid mellom lys og mørke, sannhet og løgn, liv og død.
Det avgjørende slaget er utkjempet og kampens endelige utfall er gitt på forhånd. Kristus har ved sin død gjort ham maktesløs som har dødens velde, og fridd oss ut av dødsfyrstens grep (Heb 2,14 og 2 Tim 1,10).
Han har vunnet det store slag,
Satan bundet til dommedag,
åpnet oss himmelens port!
Den store drage, den gamle slange som kalles djevelen og Satan, hele verdens forfører, er styrtet ned fra himmelen til jorden (Åp 12,7-12; Luk 10,18; Joh 12,31). Og snart skal ildsjøen bli hans ende (Åp 20,10).
Frelsen og kraften og Riket er Guds, og makten Hans Salvede (Åp 12,10). All makt i Himmelen og på jorden (Mat 28,18).
Seieren er vunnet, Satan er bunnet. Men han fnyser og raser og kjemper ennå. Med et hvitglødende hat til Herrens Salvede og Hans folk og med så mye desto større villskap nå som han vet at slaget er tapt, og hans tid er kort
. I himmelen finnes der ikke mer noen plass for ham. Men her på jord går han stadig omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke så langt som den lenke Gud har lagt ham i, tillater ham det. Men heller ikke et skritt lenger!
Åp 12,12: ”Derfor fryd dere, himler, og dere som bor i dem! Men ve jorden og havet! For djevelen er steget ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.”
Vi lever i sluttoppgjørets tid. I de siste dager. Da skal det i følge Skriften skje veldige åndsutgytelser ikke bare fra Himmelen (Joel 3,1 ff.), men også fra Helvedes avgrunn og brønner. (Mat 24,24; 2 Tess 2,8-12; Åp kap.9, kap. 13 og 16,12-14).
Det åndelige klarsyn og den åndelige sikt skal da være dårlig. Så dårlig at mange ikke vil være i stand til å skille mellom lys og mørke, sannhet og løgn.
Den åndelige hørsel og evne til å skille vil for mange være så sløv at de ikke mer kan skille mellom den gode hyrdes røst og leiekarenes. De følger bare den som for øyeblikket roper høyest og tiltrekker seg mest oppmerksomhet, alltid på jakt etter noe nytt, alltid ute etter det ekstraordinære og sensasjonelle, stadig på ny opptent av utilfredsstillende begjær ”etter som det klør i ørene på dem”, som virker til og stimulerer sansene og følelsene. Og så vender de øret bort fra sannheten og vender seg til eventyr (2 Tim 4,3-4).
I de siste dager skal det være liten eller slett ingen sans og forståelse for nødvendigheten av å våke og være edru og ikke uten videre tro enhver ånd, men prøve åndene, om de er av Gud.
Om det ”åndens sus” en fornemmer, er fra himmel eller helvede. Om det ”åndens vær” som farer fram, er Guds egen oppfyllelse av sitt løfte om at Han i de siste dager vil utgyte sin Ånd over alt kjød. Eller kanskje snarere et verk av demoners ånder som gjør tegn og under og mange kraftige gjerninger og derved fører mange vill.
Et verk av Guds hellige Ånd som overbeviser verden om synd, vitner om Jesus og herliggjør Ham og veileder Hans disipler til hele sannheten. Eller et verk av avgrunnens forførende åndsmakter, som lar mennesker forbli i sine synder, vitner om og herliggjør noe annet enn Kristus, søker å få noe annet i sentrum for oppmerksomheten enn nettopp Ham, og fører hjertene bort fra Ham, blir fanget av løgnen og tror den.
(Fra ”Den karimatiske vækkelse – pinse på ny? Dansk Luthersk Forlag 1971.)
Klikk her for å åpne eller laste ned hele dette nummeret av Bibelsk Tro som PDF