Det frivillige lekmannsarbeidet har fra Hans Nilsen Hauges dager gjort en betydelig innsats på flere områder og vært til velsignelse for land og folk.
Det karakteristiske for denne bevegelse har vært en usvikelig troskap mot Guds Ord og arbeidet for sjelers frelse.
Vi har mye å lære av våre tidligere veiledere og forkynnere. Guds ord minner oss også om dette i Heb 13,7: ”Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere. Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter deres tro”.
Guds ord oppfordrer oss til å legge merke til hvordan det gikk dem til slutt. De holdt fast ved Jesus Kristus til den dagen de døde. Vi må følge etter dem i den samme og sanne tro.
I dag må vi konstantere at lekmannsbevegelsen er i krise. Liberale eller bibelkritiske tanker har fått innpass og gjør sin nedbrytende gjerning, både hos den enkelte og i de troendes forsamling. Usunne ideer og arbeidsmetoder fra kirkevekstbevegelser i USA har også fått innpass noen steder. Derfor trenger vi å våkne opp og kjempe for den sanne og sunne tro.
Jeg vil gjerne komme med noen tanker om det frivillige lekmannsarbeidet til refleksjon.
Med ”det frivillige lekmannsarbeidet” tenker vi i denne sammenheng på det arbeidet som blir drevet av frivillige organisasjoner og grupper (lag) innen Den norske kirke, men uavhengig av embetsverk og rådsstruktur.
Det frivillige lekmannsarbeidet må ha sin basis i Guds Ord. Lekmannsarbeidet vil og må være skrifttro og bekjennelsestro.
Den Hellige Skrift må være norma normans, dvs. den normerende norm, og de evangelisk-lutherske bekjennelsesskriftene, norma normata, dvs. den normerte norm. Med andre ord er Skriften rettessnor for tro, lære og liv, mens bekjennelseskriftene er en avledet rettessnor.
Det såkalte skriftprinsippet er formulert slik i innledningen til Konkordieformelen:
”Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettessnor som all lære og lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente, slik det står skrevet: ”Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti”, Sal 119,105. Og Paulus sier: ”Om en engel fra himmelen skulle komme og forkynne noe annet, så skal han være forbannet!” Gal 1,8.”
Den norske kirkes (Dnk) basis er den Den Hellige Skrift, Luthers lille Katekisme og Augustana og de tre oldkikelige symbol: Den apostoliske, nikenske og den atanasianske trosbekjennelse. De som blir vigslet til tjeneste i Dnk, må love å lære og leve etter Skriften og bekjennelsesskriftene.
Det frivillige lekmannsarbeidet på luthersk grunn må alltid bygge på reformasjonens tre grunnprinsipper:
a) Det evangeliske frelsesprinsipp: Rettferdiggjørelse ved tro.
b) Det evangeliske læreprinsipp: Skriften alene.
c) Det evangeliske kirkeprinsipp: Det alminnelige prestedømme.
Rettferdiggjørelse av tro Augustana art. 4 sier om dette prinsipp:
”Like ens lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldes for våre synder. Denne tro tilegner Gud som rettferdighet for seg, Rom 3 og 4”.
NB! Jesus alene, nåden alene og troene alene.
Skriften alene er også blitt kalt reformasjonens formale prinsipp. Det vil si at Skriften alene som rettessnor for liv og lære og som grunnlag for alle kirkens læresetninger. Ikke Skriften og tradisjonen som den katolske kirke hevdet, men bare Skriften alene. Ingenting skal legges til og ingenting skal trekkes i fra. Apostelen Johannes sier i Åp 22,18-19: ”Jeg vitner for enhver som hører de profetiske ord i denne bok: Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok. Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok.”
La oss legge merke til at når en oppgir troen på Bibelen som absolutt og avsluttet åpenbaring, viser historien hvor lett vranglære og svermeri sniker seg inn. Derfor la oss holde fast ved Guds inspirerte og autoritative ord.
Alle som har tatt imot Jesus Kristus som sin Frelser, hører til det alminnelige prestedømme. Apostelen Peter sier i 1 Pet 2,9-10: ”Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.”
Legg merke til hva dette ordet sier:
”en utvalgt ætt”- en slekt Gud har tatt ut av den store menneskeheten og gjort til sitt folk,
”et kongelig presteskap”- et presteskap som tilhører Gud som kongen og tjener ham,
”et hellig folk” – et folk som er utskilt fra verden og innviet til Gud og
”et folk til eiendom” – et folk som Gud har gjort til sin eiendom. Det er det nye Israel.
Særlig har sosialistene ført en lang kamp mot kristendommen, både i samfunnet og skolen.
Kirkens maktposisjon ligger i skolen, hevdet prof. Edvard Bull som da var nestformann i Arbeiderpartiet i 1920 årene, og derfor må kirken bekjempes først og fremst i skolepolitikken. Han skrev: ”Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal slåss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom som andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk. Fordi vi mener at religion i og for seg er en privatsak.”
I 1930-årene fikk sosialistene hjelp fra liberal teologi til å avsvekke bekjennelseskarakteren i kristendomsundervisningen.
I 1969 ble kristendomsundervisningen som kirkens dåpsundervisning tatt ut av skolen.
I 1997 ble kristendomsfaget endret til KRL, og i 2008 ble KRL til RLE (Religion, livssyn og etikk), et vanlig orienteringsfag. Likedan ble den kristne formålsparagrafen for Barnehagen og Grunnskolen strøket. Sosialistene har alltid vært negativ til kristne privatskoler.
Statens kristendomsfiendtlige innstilling viser seg gjennom lovverket.
Loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978. Likestillingsloven ble også vedtatt i 1978 (19. juni).
Den 17. juni i 2008 ble loven om kjønnsnøytralt ”ekteskap” vedtatt av Stortinget, og satt ut i live 1. januar 2009. – Ett nytt opprør mot Den treenige Gud og hans livslover for menneskene. Hvem har fått fullmakt til å omdefinere ekteskapet?
Samtidig ble det også vedtatt forandring av barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven.
Den 21.05.2012 ble Grunnlovens § 2 forandret. Grunnlovens § 2 lød før: ”Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.”
§ 2 lyder nå: ”Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.”
Staten er med andre ord blitt sekulær. Alle religioner og livssyn skal sidestille og støttes økonomisk. Islam, for eksempel, som er både en religion og totalitær politisk størrelse, får nå støtte til å undergrave demokratiet. Det ser ikke ut for at alle politikere forstår det, men det vil også få store konsekvenser for lekmannsarbeidet.
Arbeiderpartiets tidligere partisekretær Martin Kolberg uttalte for ikke lenge siden at konservative kristne grenser til å være reaksjonære. Sannsynligvis mener Kolberg med utrykket ”konservative kristne” det samme som ”bibeltro kristne”. Følgelig vil lekmannsarbeidet bli betraktet med mistenksomhet blant mange i samfunnet.
Det frivillige lekmannsarbeidet har hatt stor frihet innen statskirken, men utviklingen i Dnk er bekymringsfull, særlig på det læremessige plan.
I følge Guds ord skal ikke kvinner inneha hyrde- eller menighetsforstander funksjonen. Det er begrunnet i skaperordningen, syndefallet, underordningsprinsippet og et Herrens bud (1 M 2,27; 1 M 3,6; Ef 5, 22 ff.; 1 Kor 14,38,34-37). Men i 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert av biskop Kristian Scheldrup til sokneprest i Berg og Torsken. Etter den tid er det blitt stadig flere kvinnelige prester.
Kirkemøtet 2007 vedtok med stort flertall at samlevende homofile i partnerskap kan bli vigslet til kirkelige stillinger.
Heldigvis støtter ikke flertallet innen Dnks ledelse den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven, som gjelder fra 01.01.2009, ennå, men det er ikke vanskelig å forutse at det er bare et tidsspørsmål før flertallet kommer til støtte den og foreslå en ny liturgi for inngåelse av homofile ”ekteskap” i kirken.
Flertallet i Bispemøtets samlivsetiske utvalg (lagt fram 11.02.2013) går nemlig inn for å utarbeide liturgi for både forbønnshandling og vigsel av enkjønnete par .
Hva skal så lekfolket i de frivillige organisasjonene gjøre?
Det vil være forskjellige syn på dette. Jeg vil si det på denne måten at så lenge man har frihet til å forkynne hele Guds råd og frihet til å organisere seg etter sin overbevisning på grunnlag av Guds Ord, kan man fortsatt stå i DnK, men være uavhengig av embetsverk og rådsstruktur.
Hvordan en organiserer det kristne arbeidet, er etter luthersk teologi et adiaforon, en mellomting. Derfor står vi nokså fritt til å organisere arbeidet etter vår overbevisning på grunnlag av Guds ord og de evangelisk-lutherske bekjennelsesskriftene.
Særlig viktig for meg er at basis for Dnk er den samme som før selv om mange av dens tjenere er på villspor og fører mange vill.
Vi må imidlertid være opptatt av situasjonen i Dnk hele tida. Dersom eller når Dnk utarbeider en egen liturgi for å vie homofile par, da vil jeg ta opp mitt forhold til DnK på nytt. For da er Guds skaperordning og de 10 bud forkastet, og følgelig er også Den treenige Gud forkastet. Da er Dnk blitt en skjøgekirke og må ta konsekvensene av det.
Arthur Berg sier følgende om innflytelsen fra DnK på de kristne organisasjonene: ”Det forgår nemlig en åndelig osmose mellom åndelige samfunn som står hverandre nær. Folkereligiøsitet, pluralistisk teologisk, falsk toleransetenkning og vranglære strømmer fritt i kirken. Og derfra går den ved osmose videre til de kristne organisasjonene. Det er grunnfalsk å tro at man kan verge seg mot osmosen ved å synge ”Her er det fredfullt og trygt.” (Fra ”Arthur Berg” av Svein Brurås, Nye Luther Forlag 1987).
Det er viktig for oss i lekmannsarbeidet å reflektere over dette med påvirkning fra ubibelsk og falsk lære og kjempe imot det, både muntlig og skriftlig.
Det frivillige lekmannsarbeidet står og faller ved forkynnelse av Guds Ord, lov/evangelium, synd/nåde til vekkelse, omvendelse, oppbyggelse, formaning, trøst, tjeneste og misjon.
Den evangelisk-lutherske skjelning mellom lov/evangelium er svært viktig. Gud taler på to måter. Ved sin lov taler Gud om hva han krever av mennesket. Ved sitt evangelium gir han enhver hva han krever av det.
Loven avslører menneske. Guds ord sier: ”For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for” Heb 4,12-13.
Loven avslører det innerste hos menneske, motiv og tanker og viser mennesket at det ikke holder mål overfor en hellig Gud. Når mennesket har erkjent sin fortapte stilling og ser seg selv som fortapt, da skal evangeliet få lyde. Det glade budskap om forsoningen i Jesus Kristus til frelse for enhver som tar i mot Guds frelse. Da vil den botferdige synderen erkjenne at det han ikke selv maktet, det gjorde den Herren Jesus ved sitt liv og død på Golgata kors.
Apostelen Paulus sier i Rom 10,17: ”Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord”
La oss merke oss at troen kommer av forkynnelsen av Guds ord som høres. Den kommer ikke på noen andre måter. – Guds ord har alltid en virkning på tilhørerne, enten fører det til frelse, eller hvor Ordet blir avvist fører det til en gradvis forherdelse som ender i en evig fortapelse.
Noen har anklaget det frivillige lekmannsarbeidet for å ha stivnet til og leve på gamle storhetstider. Vi skal ikke avvise denne tanken fullstendig siden vi lever i en annen tid med andre utfordringer og krav. Men vi må ta vare på det beste fra tidligere tider, men anvende relevante arbeidsmetoder for dagens samfunn. Vi må imidlertid ikke rive oss løs fra den historiske sammenheng som vi har stått i. Det må være kontinuitet i arbeidet, og ånden må være den samme.
I dag er det vanlig å ta i bruk forskjellige virkemidler for å få folk på møter og få dem i tale.
Noen satser på underholdningslinjen med drama, pantomime, dans, larmende musikk og lignende. Jeg mener at slike virkemidler ikke bør ha noen plass i lekmannsarbeidet. Det viktigste er en klar og solid forkynnelse av Guds ord. Når det gjelder sang og musikk, bør en bare ta i bruk den sang og musikk som skaper konsentrasjon om Ordet og understøtter det og tjener til oppbyggelse.
Hvor Guds folk samles, der er de helliges samfunn. Det er viktig at her får de forskjellige nådegaver fungere etter bibelsk prinsipp. De helliges samfunn skal være et kraftsenter for den enkelte troende og et ”rustningskammer” for Guds folk. For å få alt til å fungere på en tilfredsstillende måte, trengs det et åndelig lederskap som kan oppmuntre og ta ansvar for de forskjellige oppgavene i forsamlingen. Til det trengs det visdom og erfaring. Oppgavene i en forsamling er både av praktisk og åndelig karakter. Det er viktig at det åndelige lederskap består av menn med åndelig erfaring og visdom, enten ved eget råd eller ved for eksempel at i et styre er formann og nestformann menn. Men dessverre fungerer det ikke slik alle steder for en tar lite eller ingen hensyn til de apostoliske formaninger.
Den livsfarlige likestillingsideologien eller den nyfeministiske åndsretning har fått stor innpass i kristenlivet både i Norge og andre land. Vi må avvise denne åndsretning slik at den ikke får være med på å undergrave det frivillige lekmannsarbeidet. Alle troende, menn og kvinner, hører til i det alminnelige prestedømme og er likeverdige for Gud, men har fått ulike oppgaver og funksjoner i heimen og den kristne forsamling. Lære og hyrdefunksjonen er forbeholdt den troende mann som Gud har utrustet og kalt til tjenesten. Alle andre oppgaver og tjenester er åpne for alle troende kvinner og menn i samsvar med Guds nåde-gaveutrustning og kall.
Det er viktig at vi tenker over denne saken så vi ikke kommer i konflikt med Guds ord.
Innen det frivillige lekmannsarbeidet må en arbeide grundig med Den Hellige Skrift for å stå rustet mot all svermeri, villfarelser, forførelse og rive ned sekulære, filosofiske tankebygninger og ”enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen mot Gud, og ta enhver tanke til fange under lydighet mot Kristus” (2 Kor 10,5.)
Følgelig bør en ha bibeltimer hvor en tar opp ulike teologiske spørsmål, både av læremessig og etisk karakter. Å samles i bibelgrupper er også en god måte å bli kjent i Bibelen på.
Ved å arbeide bevisst med Guds ord skjer det også en fornyelse ved Guds Ånd. Noe som er avgjørende for et sunt kristenliv.
Etter min oppfatning har ikke de forskjellige såkalte ”vekkelses- og fornyelsesbevegelser” mye å tilføre lekmannsbevegelsen. Derimot trengs det en ny besinnelse både på arven fra den evangelisk-lutherske reformasjon og fra pietistisk og lavkirkelig vekkelse.
Hans Erik Nissen har i Budskapet nr 3/2008 en leseverdig og opplysende artikkel kalt: ”Mellem kors og herlighed – hva er sund åndelighed?”
Her sier han innledningsvis: ”Herlighedsforkyndelsen er som et virus, der ikke kender landegrænser. Som en influenzaepidemi har dens smitte bredt sig i den evangeliske kristenhed.”
Så fortsetter han med å si at noen kirker, organisasjoner og bevegelser er hardere angrepet enn andre, men symptomene finnes over alt. Sykdommen setter sine spor i en slags åndelighet som umiddelbart virker tiltrekkende. Men først etter en tid avsløres det at den bygger på sand og ikke på den grunnvoll som er lagt.
Videre hevder Nissen at herlighetsforkynnelsen ikke umiddelbart faller i øynene som vranglære fordi den sier så mye rett. Den lever av Guds gode gaver: glede, fellesskap, lovsang, tjeneste, nådegaver og evangelisering. Den har syn for sider av det bibelske budskap, som har vært fortrengt.
Herlighetsteologien retter også relevante spørsmål til stivnet lutherdom og rosenianisme. Men sier Nissen: ”Det ulykkelige er imidlertid, at det liv, herlighedsteologien spørger efter, ikke er livet i spændingsfeltet mellem lov og evangelium, men langt på vej en opblomstring af den religiøsitet, som ethvert menneske ejer som en medfødt gave i kraft af skabelsen.”
Så tar Nissen for seg Luthers livshistorie for å vise oss forskjellen på religiøsitet og kristendom. Så lenge som Luther var en from og ydmyk munk som tjente Gud på en nidkjær måte, var han æret og aktet av den katolske kirke. Men da han ble født av Guds levende ord, evangeliet, så den katolske kirke på ham som en fiende av deres kristendomsform. Derfor prøvde den med alle midler å få ham til taushet.
Det som skjedde var at Luther ble frelst fra herlighetsteologien til korsteologien. Han gikk fra et åndelig liv, hvor det dypest sett var hans egen religiøsitet og åndelighet som var sentrum, til et åndelig liv hvor korset og dets virkelighet gjennomtrengte alt, sier Nissen. Fra nå av ville han, som Paulus, ikke vite om noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet.
For å vise sann åndelighet, kors og herlighet, tar Nissen for seg Jesu skildring av fariseeren og tolleren i templet. Begge hører til i menigheten og begge lever et åndelig liv i bønn. Men bare den ene møtte Gud og fikk nåde og ble frelst. Fariseeren hadde ikke behov for noe, og derfor ba han ikke om noe. Han var en av Laodikeakristne med takk og lovprisning som grunntone i livet. Sannheten om han var at han var ynkverdig, blind og naken, men han visste det ikke. Han kom ikke for å få noe, men ennå en gang å få bekreftet hvor godt det var å være en kristen. ”Det gir mening, glede og harmoni og frelser fra lav selvfølelse”, sier Nissen.
”I templet får fariseeren ikke noe møte med Gud. Han møter bare seg selv. Tolleren derimot møter Den Hellige. Hos ham blir synden levende og han ber: ” Gud vær meg synder nådig!”
Tolleren ble en nådekristen hvor nåden ikke er teori, men fører til et hellig liv.
”Så langt jeg kan se, sier Nissen, tegner denne lignelse et avslørende bilde av dagens kristenhet”.
Så sier Nissen at de tidligere har hatt kontakt med tallrike unge som de så på gudstjenester, møter, leirer og stevner, men nå ser vi ikke så mange av dem lenger der hvor Guds ord forkynnes.
Noen mener at grunnen til dette er at det er på grunn av de stivnede ytre former. Derfor arbeider noen for å forandre på dette. Det hjelper en tid, og man opplever tallmessig framgang. Så skriver Nissen:
”Det er ikke formerne, der er det avgjørende problem, men derimod at de fleste aldrig blev ført ind i en kristendom, hvor det bliver et spørgsmål om liv og død bestandig på ny at høre en forkyndelse, der tager alt mit eget fra mig og skænker mig alt i Kristus”.
Herlighetskristendommen brenner ut, hevder Nissen. Det er bare de unge som føres gjennom omvendelsens trange port som bevares i Guds menighet.
Hvorfor har den evangeliske kristenhet mistet så mye kraft? Jo, det henger sammen med herlighetsteologiens framgang. For herlighetsteologien unngår, bevisst eller ubevisst, det som verden reagerer på som dårskap og forargelse. Dette ser man på som en hindring. Nissen sier: ”Derfor nedtoner man det bibelske budskab om loven, synden, omvendelsen, genfødelsen, åndens fattigdom, nødvendigheden af at indrette seg efter Guds ord og holde Guds bud, det hellige liv og nej`et til verden.” I stedet, sier Nissen, at de fremhever det de ikke-kristne kan forstå av kristendommen. ”Den skal hjælpe dem ind i et liv præget af harmoni, overskud, frihed og glæde”.
Til slutt poengterer han at veien til et sant og sunt åndelig liv er at korset gjenvinner sin kraft i blant oss. Skal dette skje, må Kristus som korsfestet i langt høyere grad enn tilfelle er i dag males for oss i forkynnelsen.
Jeg tror Nissen har rett i sine påstander. Den som følger med i aviser, TV og andre medier kan erkjenne hvordan situasjonen er i kristenlivet. Derfor er det livsnødvendig at vi innretter oss etter Guds ord og holder hans bud, lever et hellig liv og sier nei til verden.
950 delegater fra ulike organisasjoner møttes i Calmeyergatens misjonshus 15.-18. februar i 1920 for å ta et oppgjør med vranglæren og vranglærerne. Blant de ledende var prof. Ole Hallesby og lekpredikanten Ludvig Hope.
Følgende ble vedtatt som er blitt kalt ”Calmeyergatelinjen”:
a) Bibeltro kristne må ikke inngå i frivillig samarbeid med dem som har brutt med Bibelens autoritet.
b) Innenfor det frivillige kristelige arbeid vil vi våke over at det som tillitsmenn kun velges folk som uforbeholdent stiller seg på Skriftens grunn etter vår kirkes bekjennelse. Følgelig bør ingen som bryter med skriftprinsippet, bli valgt til tillitsmenn i det kristelige arbeidet.
Dag Risdal skriver i boka ”Åndskampen i himmelrommet” blant annet: ”Å ta dette oppgjøret med falske profeter eller liberale teologer har til alle tider medført smerte. Det er noe av lidelsen ved å være en sannhetens herold i løgnens verden. Men det har til alle tider vært noen som hørte - det har alltid vært en liten flokk som tok Ordet til seg. Forkynn Guds ord for den rest som skal berges for himmelen!” Gjør vi det idag? Det bør vi i bønn reflektere over!
Det frivillige lekmannsarbeidets farer kommer ikke bare utenfra, men også innenfra ens egen midte. Når organisasjoner (stillaset) i praksis, om enn ikke i teorien, settes over Guds rike, da er det fare på ferde. Derfor må lekmannsarbeidet bestå av et myndig lekfolk som ikke lar seg fange av menneskefrykt, men som taler og handler i samsvar med Guds Ord.
Kirkehistorikeren Ivar Velle skriver om vinranken og piletreet:
”Til enhver organisasjon er det knyttet en fare. Det kan begynne å leve sitt eget liv, og skade det den skulle tjene. Organisasjonen ligner på et piletre, som plantes til støtte for en vinranke. Til å begynne med er piletreet uunnværlig, og en tid vesentlig nyttig. Men så kan det hende at treet gror for sterkt, så det kveler vinranken. Og man forsèr seg på piletreet; man synes at bare det trives så er alt vel. Slik har det stadig skjedd i kirkens historie. Organisasjonen har vokst seg stor og mektig og skadet eller drept Ånden. Derfor består kirkens historie delvis av en kamp – mellom ånd og organisasjon, og under tiden har det vært nødvendig å hugge hele organisasjonens tre ned - for å redde åndelig liv, slik som det især ble gjort ved reformasjonen”. (Ivar Velle. Fra ”Kirkens historie”).
Hvordan er forholdet i dag? Vi kan gjerne reflektere over om organisasjoner settes over Guds rike i praksis.
Vil bare summere opp noen punkter som er viktige for veien videre.
1. Det frivillige lekmannsarbeidet må fortsette med samme basis som før, Skriften og de evangelisk-lutherske bekjennelsesskrifter. Altså: være bibeltro og bekjennelsestro.
2. Det hellige samfunn, hvor de ulike nådegaver får fungere etter bibelsk prinsipp, må fortsatt få være et kraftsenter og et ”rustningskammer” for Guds folk. Og Guds folk trenger en stadig fornyelse ved Guds Hellige Ånd.
3. Det frivillige lekmannsarbeidet står og faller ved forkynnelse av Guds Ord – lov/evangelium, synd/nåde til vekkelse, omvendelse, oppbyggelse, formaning, trøst, tjeneste og misjon. – Underholdningslinjen med drama, pantomime, dans, larmende musikk og lignende har ikke noen legitime plass i dette arbeidet. Bare den sang og musikk som skaper konsentrasjon om Ordet og tjener til oppbyggelse, hører heime i de troendes forsamling.
4. Det frivillige lekmannsarbeidet må ikke stivne til å leve på gamle storhetstider, men ta vare på det beste og anvende relevante arbeidsmetoder. Vi må imidlertid ikke rive oss løs fra den historiske sammenheng. Det må være kontinuitet i arbeidet, og ånden må være den samme.
5. Innen det frivillige lekmannsarbeidet må en arbeide grundig med Den Hellige Skrift for å stå rustet mot alle liberale og bibelkritiske ideer, svermeri, villfarelser, forførelser og rive ned sekulære, filosofiske tankebygninger.
6. Den livsfarlige likestillingsideologien eller den nyfeministiske åndsretning må avvises slik at den ikke får være med på å undergrave det frivillige lekmannsarbeidet. Alle troende, menn og kvinner, er likeverdige for Gud, men har fått ulike oppgaver og funksjoner i heimen og den kristne forsamling. Lære og hyrdefunksjonen er forbeholdt den troende mann som Gud har utrustet og kalt til tjenesten. Alle andre oppgaver og tjenester er åpne for alle troende kvinner og menn i samsvar med Guds nådegaveutrustning og kall.
7. Det frivillige lekmannsarbeidet må holde fast ved ”Calmeyergatelinjen”:
8. En alt for sterk sentraldirigering av det frivillige lekmannsarbeidet er en stor fare. Man bør legge (enda) mer vekt på det åndelige lederskap på det lokale plan og synliggjøre det. Derfor bør lekfolket på ”grasrotplanet” bevisstgjøres og oppmuntres til å velge/utpeke sine åndelige ledere som Herren har utrustet med nådegaver og kall til å tjene.
9. Det frivillige lekmannsarbeidet er avhengig av et myndig, åndsutrustet lekfolk, som lever etter Guds ord og bud, og er lys og salt i verden og kan skjelne mellom rett og galt, mellom naturgaver og nådegaver og kan bedømme hva som er villet av Gud.
10. Det frivillige lekmannsarbeidet er avhengig av et myndig lekfolk, som i åpenhet og ydmykhet, bøyer sine knær og folder sine hender over en åpen bibel, i hengivenhet og bønn til den treenige Gud - og ber om frelse for alle mennesker, både jøder og hedninger.
Jesus sier til sine disipler i Joh 4,35: ”Se, jeg sier dere: Løft øynene og se markene, de er alt hvite til høst!”
La oss legge Jesu ord på vårt hjerte og arbeide for Guds rike mens det er dag.