”Sharing the Gospel with Muslims”(”Å dele evangeliet med muslimer”) er tittelen på en bok av John Gilchrist fra 2003. Her noen tanker fra boken som forhåpentligvis kan bli til hjelp for kristne som er opptatt av å bringe evangeliet til muslimene.
Gilchrist konstaterer innledningsvis at det er tøft å drive misjon blant muslimer. Gjennom de siste to århundrer har kristne prøvd å vinne muslimer for Kristus, bare for å erfare at det er ekstremt vanskelig å overbevise muslimer om at Jesus Kristus er deres Herre og Frelser. Mange metoder har blitt foreslått for å gi de ønskede resultater. Vennskapsevangelisering, kontekstualisering og ”følt-nød-tilnærminger” er noen av metodene som er blitt presentert som den beste måten å nå muslimene på. Mens enkel forkynnelse av evangeliet har vunnet mange millioner hinduer og andre folkeslag for Kristus, så synes den å komme til kort overfor muslimer. En uttalelse i en preken understreker det som ifølge Gilchrist er poenget: ”Du kan ikke bygge Guds rike. Det kan bare Gud, men du kan reflektere Guds rike gjennom ditt vitnesbyrd og liv”, jfr. Salme 127,1: ”Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves”.
Misjonsarbeidet blant muslimer tester kristne alvorlig på dette punkt, sier Gilchrist. Stoler de på at Gud kan gjøre sin fornyende gjerning ved å kalle Ismaels sønner til tro på Jesus Kristus, eller vil de tvinge fram resultater ved å finne menneskelige måter å overtale muslimer til å bli kristne, ofte gjennom metoder som synes å svekke omkostningene ved sann etterfølgelse av Kristus? Apostelen Paulus var meget bevisst på det faktum at bare Gud kan dra mennesker til seg ved sin Ånd, 1 Kor 3,6: ”Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst”. Gud alene kan gi vekst, Gud alene kan bygge huset, jfr. Jesu lignelse om såkornet i Mark 4,26-29.
I evangeliseringsarbeidet blant muslimer trenger vi å vende tilbake til det enkle vitnesbyrd om evangeliet hvor man på tomannshånd deler den gode nyhet om frelsen i Jesus Kristus. Det gjelder å gi muslimer evangeliet ved å bruke Guds Ord rett, men det er ingen garanti for resultater. Det må overlates til Gud.
Da Paulus gikk inn i de jødiske synagoger som var spredd utover Hellas og Lille-Asia, kunne han ut fra Skriftene forklare og bevise at Jesus var den lenge ventede Messias. Men da han ankom Aten, befant han seg i helt andre omgivelser. Byen var full av avgudsbilder, og epikureere, stoikere og andre filosofer besøkte ofte markedene. Han var ikke lenger på ”hjemmebane”. Hvordan skulle han forkynne evangeliet for mennesker i et helt annet land, med en helt annen kultur og religiøs arv? Da han stod på Areopagos og ble utfordret til å presentere sitt budskap for lokalbefolkningen som oppfattet innholdet i hans preken som en ny, merkelig lære, sa han: ”Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er meget religiøse. For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskrift: For en ukjent Gud. Det som dere altså dyrker uten å kjenne, det forkynner jeg dere” (Apg 17,22-23).
Det er flere viktige lærdommer i dette korte avsnittet. For det første: Paulus gjorde seg kjent med troen til de menneskene som han ønsket å forkynne evangeliet for. Paulus tok seg tid til å bli fortrolig med bakgrunnen til folket han ønsket å nå. Han ”så”, ”gikk omkring” og ”fant”. For kristne som er engasjert i misjonsarbeid blant muslimer er det derfor viktig å bli kjent med Koranen og deler av Hadith, dvs. normerende overleveringer om profeten Muhammed.
Det andre punktet er behovet for å finne en felles plattform for å samtale med muslimer. Her kan vi etablere et kontaktforum og antagelig få større lydhørhet og presentere evangeliet på den trosmessige bakgrunn muslimene har. ”Det som dere altså dyrker uten å kjenne, det forkynner jeg dere”, erklærte Paulus.
Et meget fint eksempel på hvordan Jesus selv brukte denne tilnærming, finner vi i hans samtale med den samaritanske kvinnen i Joh 4. Her talte Jesus rett inn i hennes kontekst (begrensede/ubegrensede ressurser: vann - levende vann ). Her ser en hvordan evangeliet kan kommuniseres når det blir presentert på den bakgrunn muslimske troende har og i de forskjellige sammenhenger man kan finne dem.
Det er også en tredje viktig lærdom vi kan trekke av Paulus sin samtale med jødene i de lokale synagoger. Han talte med dem ”ut fra Skriftene” (Apg 17,2). Han benyttet seg ikke av illustrasjoner, teologiske forelesninger eller menneskelig fornuft. Han baserte sitt budskap på Guds Ord som er Åndens sverd. Det er levende og aktivt, det trenger gjennom sjelens og åndens dybder, og det er Guds beste middel til å dra de uomvendte til seg.
Paulus la ikke stor vekt på skapelse, kultur eller ”følsomheten” hos sine tilhørere. Han arbeidet med utgangspunkt i Guds Ords kraft, med Den Hellige Ånd som sitt vitne, men han gjorde det på den måten Bibelen selv gjør det. Det kristne vitnesbyrd er ikke i første rekke et forsøk på å overbevise mennesker til å tro på evangeliets sannhet, men det er et kall til alle mennesker om å la seg forlike med Gud ved troen på Jesus Kristus.
Akkurat som vi må angre våre synder for å bli Jesu sanne disipler, slik må også muslimer komme til Jesus i sann anger. Det dreier seg ikke bare om et enkelt bytte av lydighet fra Muhammed til Jesus. Det er også å vende seg fra mørket til lyset, fra selvopptatthet til Kristus-konsentrasjon, fra åndelig død til evig liv. Et ekte bibelsk vitnesbyrd vil avsløre muslimens hjerte og sinn og gi ham liv og håp i Jesus.
I sin bok gjennomgår Gilchrist systematisk en rekke bibelske personer for å vise hvordan kristne kan vitne for muslimer. I bokens første kapittel om Adam viser forfatteren hvordan Bibelens og Koranens omtale av Adam gir kristne et godt utgangspunkt for å vitne om Jesus som vår stedfortreder, et budskap som er fremmed for islam og den menneskelige natur.
Gilchrist sier videre at Abraham og Isak i GT, og Jesu person i NT, er det beste utgangspunkt for en kristen som skal vitne for en muslim. Både Bibelen og Koranen omtaler Abraham som Guds (Allahs) venn, (jfr. 2 Krøn 20,7; Jes 41,8 og Jak 2,23; sura 4:125). Vi skal kort se på hvordan Abrahams liv og eksempel kan være med å åpne muslimenes øyne for evangeliet.
I islam er Abraham først og fremst kjent under navnet ”Allahs venn”(Khalilullah). Hvorfor ble Abraham kalt Guds (Allahs) venn? Det gir ikke Koranen noe svar på, men Bibelen lærer oss at det var fordi Abraham trodde Guds løfte om en sønn (1 M 15,6 og Rom 4,18ff). Det var ikke gjerninger, men Abrahams tillit til løftet som førte ham inn i et tillitsfullt vennskap med Gud. Dette gir en kristen anledning til å vitne for muslimene om den frelsende tro.
Bibelens undervisning om Abraham og Isak gir i det helt tatt mange gode muligheter til å peke på sentrale sannheter i evangeliet. Det gjelder ikke minst beretningen i 1 M 22 der Gud setter Abraham på prøve gjennom befalingen om å ofre Isak, ”din sønn, din eneste, ham som du har så kjær” (v.2). På Guds befaling ofret Abraham forbilledlig sin eneste sønn, Isak, i tro. Gud sparte Isaks liv i siste liten, men måtte ofre sin egen dyrebare Sønn for vår skyld (1 M 22, v. 8,12 og 16; Rom 8,32). Dette er ifølge Gilchrist det beste eksemplet i GT på Guds frelsende nåde i Jesus Kristus.
Én gang i året har muslimene en stor offerfest (Eid ul-Adha) der det ofres et dyr til minne om væren Abraham ofret i stedet for sin sønn. Men hver dag minnes vi (kristne) den kjærlighet Gud har til oss, og som viser seg ved at han gav sin egen Sønn som et fullkomment offer for våre synder. Dette evangelium må også muslimene få høre, for ”det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved” (Apg 4,12).
John Gilchrists bok er full med eksempler på hvordan en kristen kan formidle evangeliet til muslimene, og den bekrefter hvor viktig det er for en kristen å leve i Guds Ord og samtidig ha et grunnleggende kjennskap til islam.