Mat 5,13-16.
Alle Helgens Dag har alltid stått for meg som
en spesiell dag i vårt kirkeår. Årsaken kan være så mangt, men noe av
det vesentligste ved denne søndagens budskap, er vel å fremheve hvor
sterkt tiden og evigheten er knyttet til hverandre. Ja, Alle Helgens
Dagen forteller oss om Guds evige herlighet, om hva Gud har beredt for
alle sine, og ansikt til ansikt med hva Bibelen sier oss om himmel og
salighet, burde på denne søndag få skape noe av himmel og himmeltoner i
hjertene våre.
På en særskilt måte minnes vi de som har stridt den gode strid, bevart troen og fullendt løpet og nå har nådd sitt seiersmål, evig frelst. Derfor burde ikke Alle Helgens Dagen bli verken savnets eller de såre minners dag, men heller få lyde som hjertets takknemlighet fra hver og en av oss, slik det også fremgår av den gamle kirkebønnen: ”Vi lover og priser ditt hellige navn og takker deg for et hvert kristent menneske som i din tro og din frykt har forlatt dette liv og nå er hjemme hos deg, og vi ber deg i ydmykhet at du vil gi oss med dem å leve i Herren og dø i Herren så vi og med dem kan nå til livets oppstandelse!”
”Ja, vi tenker hver på våre og stille signer dem. Vi tørrer av en tåre og ser mot gjensyn frem.”
I lys av denne søndagsteksten og hva Alle Helgens Dagen i sin helhet beretter om det evige liv, har vi et ord eller et uttrykk i vår Bibel som klart viser den troendes liv i samfunn med Gud både her i verden og i den kommende. Og det uttrykket vi da stanser opp for, er dette: ”Å være salig”. Legg merke til at ordet ”salig” peker ikke bare henimot noe vi skal bli en gang, men Jesus sier i Bergprekenen at å være salig, det er også noe vi er for Jesu Kristi skyld, det vil si at grunnlaget for vår salighet er Jesu død og Lammets blod.
I dagens tekst har Jesus utdypet salighetsspørsmålet nærmere ved å peke på hva som vil prege den som i følge Guds Ord er salig. Derfor taler Jesus aller først til sine venner om ”å være jordens salt.” Dersom vi leser Bergprekenen i sammenheng, vil vi legge merke til at Jesus flere ganger i sin forkynnelse understreker at verden er ond. Det er den samme tanke som kommer til uttrykk også gjennom dette bildet. På grunn av syndens makt og syndens vesen er verden i ferd med å gå i forråtnelse. Derfor trenger den krefter utenom seg selv for å bli bevart. Det er her at Jesu disipler har sin oppgave. Jesus sier ikke at disiplene skal være jordens salt, men at de er det. Dersom du og jeg hører til flokken av Jesu venner, blir spørsmålet ikke om vi er salt, men hva slags salt vi er.
Skal saltet kunne øve sin innflytelse, så må det i berøring med det som skal bevares. Slik skal også vårt forhold til verden være. Jesus tenker ikke først og fremst på disiplenes forkynnelse eller forbønn for verden i den tekst vi har framfor oss i dag, men han retter søkelyset mot deres livsvandel. Deres eksempel som kristne bør tale til menneskenes samvittighet og mane dem til omvendelse.
Når Jesus taler om muligheten av at saltet kan miste sin kraft, så tenker han på det salt som den gang var alminnelig i husholdningen. Det var ofte oppblandet med andre stoffer som innvirket både på smaken og kraften. I visse tilfeller kunne sikkert saltinnholdet gå helt tapt, og slikt ubrukelig salt ble kastet ut av huset og på gaten sammen med annet avfall. Det er derfor et alvorsord Jesus stiller oss overfor ved sin tale om saltet.
Den svenske lekpredikant Carl Olof Rosenius sier et sted i sine skrifter følgende, og jeg siterer han: ”En kristendom som ikke svir som salt i verdens øyne, den mangler selve saltet, kraften i fra Gud.”
Gjennom Bergprekenen vil Jesus ha sagt at det gjenfødte menneske skal virke som saltet her på jord. Det står i kontrast til denne verden. Den salighet som Jesus taler om vil vise seg gjennom et liv i frihet, men samtidig under det høyeste ansvar og med kjærlighetsflammen brennende i hjertet sitt. Den kristne skal være i verden, men ikke av verden, og her stilles vi overfor den store oppgave som Jesus har lagt framfor oss.
Hemmeligheten ved å være jordens salt er å la livet som Jesus har plantet i oss ved evangeliets ord, få utfolde seg til ære for Gud og hans rike. Saltets oppgave er i første rekke å motvirke forråtnelse, det vil si at de troende skal i åndelig mening motvirke syndens fordervende krefter blant mennesker, gjennom sin tale, sin ferd og sin holdning. Ved sitt liv dømmer de synden som synd og hindrer verden i å gå i forråtnelse og oppløsning.
I dagens tekst taler Jesus til sine venner om det med ”å være verdens lys”. Mens saltet virker stille og ubemerket, virker lyset synlig for omgivelsene. Derfor er det en dyp sammenheng i Jesu tale om ”jordens salt” og ”verdens lys.” Lyset som Jesus har tent i oss, skal åpenbare det liv som han får leve gjennom oss som troende. ”Byen på fjellet” kan ikke skjules, sier Jesus. En hver som har gått over fra mørke til lyset og som lever i den daglige fornyelse, er et lys i verden. Så stort er det å være et Guds barn. Vi er ikke selvlysende, vi er bare et gjenskinn av selve lyset som er Jesus. Apostelen uttrykker dette så klar i 2 Kor 4,6:
”For Gud som bød at lys skulle skinne fram i mørke, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram.”
De troendes gode gjerninger er det lys verden skal se. Ved det skal menneskene komme til troen og bli frelst. Det er Jesu klare ord. Hvor ofte skinner ikke lyset hos deg og meg så sørgelig svakt. Vi skammer oss for å vedstå hvem vi tror på. Av den grunn settes lyset under skjeppen fremfor i staken. Vi trenger å be med sangeren: ”Gud la ei synden slukke det brudebluss jeg bær!”
Kjære venn! Vi lever alle i en sammenheng med de troende som levde før oss. Alle Helgens Dagen vil minne oss om dette. De var sin tids lys og salt, selv om de nok kjente på at det var i skrøpelighet. Likevel maktet de sin oppgave og førte kristenarven inn i vår generasjon, ved troskap og offer for Jesu navns skyld. I dag står du og jeg med ansvaret. Spørsmålet blir bare om vi vil makte oppgaven som lys og salt i verden?
La meg nevne et eksempel til slutt: En fyrvokter passer sitt fyr uansett. Han vet ikke hvor mange mennesker ute på havet som får hjelp av fyret hans. Han bare sørger for at det fyller sin oppgave, at det lyser.
Slik skulle det også være for deg og meg. Vi vet ikke rekkevidden av vårt kristenlivs innflytelse. Noe får vi kanskje se, men først i evigheten vil det bli åpenbart det livs frukter som i offer og troskap var levd for Jesus som salt og lys i verden. Amen!