Carl Breien var født i Moss hvor han var bakerlærling i sin fars bakeri.
Han var lyrisk anlagt fra sin tidligste ungdom, men var alt for beskjeden til å la andre få del i de sanger og vers han skrev.
Mistet sin mor 12 år gammel. Dette var et forferdelig slag for den unge gutten.
Han var så sterkt knyttet til moren.
Men i forbindelse med morens dødsfall, ble hans far omvendt, og det ble et dypt tillitsforhold mellom far og sønn. Han fikk hjelp av far når det gjaldt å finne fred med Gud.
Det var i følge med far at Carl første gang besøkte et Frelsesarme-møte. Dette var kort tid etter at Frelsesarmeen. hadde kommet til Norge. Bare et par måneder etter dette, våren 1888, ble Carl tilsluttet denne organisasjonen.
Han ble divisjonssjef (“biskop”) bare 22 år gammel, og var Norges første mannlige frelsesoffiser.
Breien fikk sitt virke både i Finland, Danmark og Norge.
Han hadde betrodde stillinger som krigsskolesjef, sjefredaktør og feltsekretær, for å nevne noen. Han var ellers regnet som en fremragende taler.
Han var, som nevnt, lyriker. Hvor mange sanger hans skrev nevnte han aldri noe om, men det var mange. Noen er også oversatt til andre språk.
Kommandør Haakon Dahlstrøm gir oss dette glimtet i boken “Ord i samklang”:
“Oberst Breien var en produktiv sangforfatter, men av en eller annen grunn har han ikke fortalt særlig mye om omstendighetene som førte til at han skrev sine sanger.
Mange sanger er blitt til etter en tale. Hos Breien tror jeg sangen ofte ble født før talen.
Flere ganger kom han meg i møte med et ark i hånden. Da var en ny sang skrevet. Og så sang han den – ofte med tårevått ansikt. Når så mange av Breiens sanger stadig lever, kommer det sikkert av at de ikke ble skrevet for å skrive en sang, men fordi de er frukten av en opplevelse i bønnerommet”.
Carl Breien døde på 70 års-dagen for sin tilslutning til Armeen.