Artikel nr 11 fra blad nr 4-2013
Emne: Bokklipp
Satan og de sataniske ånder i Guds verdenshusholdning
Av Olav Valen – Sendstad

De onde ånders eksistens og vesen 

Spør man den moderne vitenskap om den tror det finnes noe slikt som onde ånder (demoner), så svarer den temmelig samstemt nei. Den regner ikke med innflytelser fra personlige, onde eller gode ånder, engler eller demoner. Den moderne vitenskap regner bare med naturlover, og hvor den ikke tør gå så langt som å tale om lover, regner den med organismenes, kreftenes og stoffenes forholdsmåter, belyse dem ved å føre protokoller over de forskjellige slags foreteelser og setter opp statistiske kurver over foreteelsenes art og hyppighet – så man på den måten kan finne ut hva som sannsynligvis er å forstå som lovmessigheter eller regelmessigheter. 

Så lenge vi bare betrakter naturlivet: himmellegemene og deres bevegelser, dyrene og deres liv, de kjemiske stoffer og deres vesen, lyset, elektrisiteten og de mange andre fysikalske foreteelser, - synes det heller ikke så naturlig å regne med usynlige, personlige ånder i tilværelsen. 

Men straks vi begynner å betrakte menneskets liv og menneskeslektens historie, kultur og sivilisasjon, - altså slike ting som menneskenes vilje og tenkning i deres historiske nedslag, samfunn og livsforhold, språk og moral, kunst og religion, pengevesen, kriger og liknende, da ligger forholdene annerledes an. Mennesket er selv ikke bare et legemlig-sanselig vesen, men åndelig og personlig på en måte som intet annet i naturen. Menneskets liv og historie følger ikke uten videre de samme lover som den øvrige natur. 

Og her kommer vår Bibel og forteller oss: 

Den menneskelige verden beherskes ikke bare av fysiske, kjemiske og biologiske regelmessigheter og lover – den står også under innflytelse fra en usynlig verden, fra uavlatelig kamp i åndens verden. I alt menneskelig kulturliv og samliv er det ikke bare menneskelige viljer og personligheter som virker dannende og formende. Men også usynlige, åndelige og personlige viljer og krefter griper inn på egenartet måte og med egenartet virkning. Og disse åndelig-personlige viljer og krefter, sier vår Bibel, er dels Guds engler: personlige, åndelige viljer som er sendt av Gud for å gjøre en gjerning for ham; dels Satan og de sataniske engler: personlige, åndelige viljer som står i opprørsk og fiendtlige motsetninger til Gud og hans verden. 

Det er i en kort sum hva Bibelen forteller oss om onde og gode, personlige ånder – demoner og engler. Og det skjønner vi godt at eksisterer det slike demoner og engler, så må også det menneskelige kulturliv være innordnet i sammenhenger, regelmessigheter og lovmessigheter av særegen art. Å utforske disse lover og dermed forstå vår historie, kultur og livsgang, det er en svær og krevende oppgave. Som kristne kjenner vi ingen annen vei til å skjønne disse ting enn å vende oss til vår Bibel. Her å hengi seg til egne ville, tomme tanker og fantasier – det er dog en blindgate, som fører oss inn i mørke, og ikke inn i lyset og visdommen. 

For at dere nå straks skal få en liten føling med hvor vanskelig det er for oss på egen hånd å utforske disse ting, vil jeg her innledningsvis bare nevne et enkelt spørsmål, som har beskjeftiget mange alvorlige og sannhetssøkende tenkere i nyere tid: 

Hva er egentlig tidsånden for noe? 

Vi kristne taler jo ofte om den, og oftest om den som noe dårlig, mindreverdig og gud-fremmed. Vi sier at tidsånden er slik og slik: den er forlystelsessyk og pengebegjærlig, den er slik at man vil arbeide minst mulig og tjene mest mulig, den kjennes på forakt for ekteskapets hellighet og stigning i skillsmissenes antall og skiltes gjengifte, den er forakt for Guds ord, er sløvhet og likesælhet og så videre. – Hva mener vi egentlig når vi taler om ”tidsånden”? 

Prøver vi å gjøre oss det klart, så skjønner vi at tidsånden i stor utstrekning faller sammen med det vi med et moderne ord kaller for mentalitet, det vil si en innstilling og forholdsmåte, en tankemåte, yndlingsidéer og strømninger som på en bestemt tid preger og behersker visse helheter av mennesker som hører sammen: det enkelte slektledd i en nasjon eller verdensdel, visse lag av befolkningen, visse slekter. – Og slik som tidsånden er, slik er det naturlig for oss å tenke og tale og oppføre oss. I den grad er tidsånden noe naturlig for oss, at det skal en endog høyt utviklet åndelig og kristelig kritisk sans til å oppdage den. Og det skal et overmåte stort mot og en fast karakter til for å våge å bryte med den. Tidsånden er det som bestemmer hva som er ”moderne”. Og vi vet hvordan det er: ve oss om vi ikke er moderne, følger med tiden, følger tidens sed og skikk, tidens tenkemåte og motens luner på livets forskjellige områder. Er man ikke moderne, da har man ingenting man skal ha sagt her i verden. Tidsånden er liksom en hemmelig makt mellom oss som lyser oss i uforsonlig bann om vi våger å antaste den. 

Derfor er tidsånden også slik at den i seg selv er en art forblindhet, og virker forblindende – selv på oppriktige og bra mennesker. Den forvirrer deres vurderingsevne, så de vurderer under dens innflytelse – selv der hvor de måtte mene seg å være personlig-selvstendige overfor alt og alle. Den brenner erkjennelsesevnen, så man liksom ikke kan erkjenne annet enn det som tidsånden bestemmer. Den forfører i stor grad følelseslivet så man bare finner det skjønt og interessant som den hevder. 

Det eneste som kan gi et menneske indre mot til å bryte med den og uforferdet gå sin egen vei, det er enten bare et omfattende, grundig kjennskap til menneskeslektens historie – parret med kritisk selverkjennelse og selvtukt, eller en rotfestet kristelig tro som i Gudsfrykt lar seg lede av hans Ord og Ånd, og opplyse i det indre hjerteliv til å erkjenne det falske og ulydige i enhver tidsånd. 

(Fra ”Guds allmakt og det sataniske”. Indremisjonens Forlag, Stavanger 1946)