Artikel nr 8 fra blad nr 4-2013
Emne: Bibelforum
Hva forkynner Bibelen om himmelen (Åp 21,22-27)
Av Erik Høiby

 I Bibelen blir himmelen omtalt i forskjellige betydninger. For det første beskrives himmelen i 1 M 1,8 som den kjempemessige hvelving som for det umiddelbare sanseinntrykk strekker seg som en klokke over jorden og hvor himmelens sol, måne og stjerner har sin plass.

For det andre blir himmelen fremstilt som den overordnede og førende del av Guds skaperverk, englehærens bolig, og i nær tilknytning til dette som Guds trone hvor Gud bor. I Salme 11,4 leser vi ”Herrens trone er i himmelen”. Men fordi Gud er alle steds nærværende, kan ikke himlenes himler romme ham. Hans vesen fyller hele jorden, men selv kan ikke Gud rommes i noe han har skapt. Likevel forkynner den gudommelige åpenbaring at det finnes et sted hvor den uendelige og alle steds nærværende Gud har sitt spesielle ”bosted”. Dette kommer også fram i Herrens bønn når vi ber: ”Fader Vår, du som er i himmelen”. 
Herren er altså himmelens Gud. Det innebærer at han er opphøyet over all skapning, også over de himmelske hærskarer. 

For det tredje er himmelen omtalt som all velsignelseskilde. Guds rikes forrådshus, der han deler sine gaver, (1 M 49, 25 og 5 M 28,12). Her er også våre framtidige frelsesgoder gjemt til de skal bli åpenbart i endetiden. Alt det Gud har bestemt i sin frelsesplan som han har fattet i sitt guddommelige råd, er gjemt i himmelen. 

For det fjerde taler Bibelen om himmelen som de frelstes framtidige hjem. Det er en vakker beskrivelse av den kommende herlighet vi møter i Bibelens 2 siste kapitler hvor vi hører om en ny himmel og en jord hvor rettferdighet bor. 

Selv i Den Gamle Pakt var ikke de troende fremmede for den tanke at de frelste en gang skulle samles i Guds himmel. Vi har noen ord fra GT som viser dette klart. Det sies om Enok i 1 M 5,24 at ”så ble han borte, for Gud tok ham til seg”. Om profeten Elias leser vi i 
2 Kong 2,11 at ”han for i stormen opp til himmelen”, og i Salme 73, 25-26 sier Asaf: ”Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden”

Hvis vi går til Heb 11, 13-16 sies det om Abraham og patriarkene at ”Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske”. Også når det gjelder himmelen som en åndelig virkelighet, finner vi i NT vesentlig de samme betydninger som i GT. Men i åpenbaringens lys ser vi at NT er klarere, for i NT omtaler Gud himmelen som Guds bolig, (Mat 6,9) og Guds trone og tempel (Mat 23,22; Åp 11,19; Åp 14,17; Åp 15,5 og Åp 16,17). 

Himmelen er den hellige stad, det nye Jerusalem (Åp 21,2). Kort sagt omtales himmelen i Skriften som et hjem, (Joh 14,3), som den hellige stad og som vårt framtidige fedreland, (Filip 3,30). Himmelen er målet for Guds evige plan og tanke med oss mennesker, hvor jord og himmel skal bli forenet i fullkommen harmoni. Derfor er himmelen ingen innbilning eller fantasiverden. Det er et virkelig sted, bestemt og konkret hvor alle frelste skal bo i all evighet. Det nye Jerusalem står som fullkomment mot det jordiske og gamle Jerusalem i Israel. 

Det er staden med de faste grunnvoller som har Gud til byggmester og skaper. Pilgrimenes lengsel og mål. Jerusalem som nå er i trelldom med sine barn (Gal 4,25) kjennetegnes nå av ufrihet, strid og ulykker. Det nye Jerusalem er derimot fullendelsens stad, det herliggjorte paradis som er gjennomtrengt av himmelsk klarhet og fylt av Guds nærhet. Det preges av fullkommen hvile, lykke og tilfredstillelse. Det nye Jerusalem synes også å representere den frelste, herliggjorte menighet. Dette får vi aning om i Åp 21,9-10 av det Johannes fikk se, og engelen sa: ”Kom, jeg vil vise deg bruden, lammets hustru! Og han førte meg i ånden opp på et stort høyt fjell. Og han viste meg den hellige stad Jerusalem, som kom ned fra himmelen fra Gud”

I dag er bruden en kjempende menighet under prøvelser, lidelser og savn. Men når Herren kommer skal hun opphøyes og herliggjøres med ham. Da framstår hun som Lammets hustru. Dette synet av bruden i herligheten inspirerer og gir oss mot og kraft til å holde ut og til fortsatt å kjempe for evangeliet. 

Det nye Jerusalem er den rake motsetning til den store byen, Babylon. Babylon er identisk med skjøgen (Åp 17,18). Den står for en åndsmakt og et antikristelig system som særpreges av kaos, forvirring og sammenblanding både på det politiske, kommersielle og religiøse område. Babylon virkeliggjør verdensrikets onde prinsipper, og når sitt høydepunkt i endens tid under Antikrists regjering. Men Babylon går til grunne, og skjøgen blir dømt av Gud, mens det nye Jerusalem er den strålende demonstrasjon av Guds rikets storhet og herlighet. Babylon kalles den store by. Det er skjøgevesenets kjennetegn: Menneskelig storhet og verdslig makt. Jerusalem kalles den hellige stad. Det er brudens kjennetegn: Gudommelig troskap mot sannheten. 

Den tyske teologen Eric Sauer skriver i sin bok: ”Den korsfestedes triumf ” følgende: ”Herlighet er åpenbart hellighet. Hellighet er sjelen i himmelsk skjønnhet. Skjønnheten er skjønn bare når den er avglansen av sannheten. Derfor er Jerusalem herlig. Derfor stråler det i himmelsk gull. Derfor er det likesom et krystallpalass gjennombølget av lys og skinnende som solen.” 

Så har vi da en strålende framtid og et godt håp i nåde, og vi kan istemme med sangeren: 

”Jeg vet et mål som vinker så herlig over skyen og snart det sløret brister som skygger for mitt syn. 

Ja, det er verd å løpe på rennebanen her. For målet himlen er, for målet himlen er”. 

Et spørsmål som jeg ikke sjelden har fått, dreier seg om mennesket og døden og hva som eventuelt venter oss på den andre siden. Her er nok uenigheten blant teologer og fortolkere svært blandet, og jeg skal vokte meg vel til å ta stilling i et spørsmål som Bibelen sier svært lite om når det gjelder et frelst menneskes tilhold i evigheten. Men en ting kan jeg slå fast med sikkerhet at de som har reist foran oss og som døde i troen på Jesus, de befinner seg i hans nærhet fram til oppstandelsens herlige morgen. I det lys blekner alle andre menneskelige tanker. 

I teksten som vi gikk ut fra (Åp 21,22-27) leste vi at som templet var midtpunktet og samlingspunkt i Jerusalem, så er Jesus midtpunktet, ja, Ham som alt dreier seg om i himmelen, og dette kan ikke sterkt nok understrekes. Dette kommer også til uttrykk i den gamle bedehussangen: 

”Men det største av alt i Guds himmel. 
Er at Jesus min frelser er der. 
Og det fyller mitt hjerte med jubel. 
Jeg skal se Ham og være Ham nær”. 

Det andre som med sikkerhet kan sies om himmelen er at den framfor alt annet får benevnelsen ”De levendes land”. (Salme 116 ,9). Det innebærer at i den evige verden er døden og dødskreftene borte. I himmelen er det ingen tid. Tiden er opphørt. Ingen tar avskjed. For i himmelen er vi sammen for alltid til en evig fest. I himmelen er alt rent og ingen fristelse til synd som lokker oss. Her er det heller ingen kamp mellom lys og mørke, onde og gode åndsmakter. Ingen sykdom, død eller pine. I himmelen er alt blitt nytt. 

Havet som Åpenbaringen taler om, er bilde på de kaotiske maktene som styrer verden i endetiden ved djevelen. Antikrist, den falske profet og de demoniske krefter, er også borte. Alt tilhører den falne verden. For i himmelen er det Lammet, Livets tre og Livets vann som gjelder. ”Staden trenger ikke lys fra solen eller månen. For Guds herlighet opplyser staden og Lammet er dens lys”. 

Jeg fikk et spørsmål for noen år siden som lød slik: Tror du det vil bli holdt prekener i himmelen? Nei, da er prekenes tid forbi. Men av Åp 5,9 og Åp 14,3 går det fram at i himmelen blir det evigvarende sang og musikk til Lammets ære og pris, og den skal lyde som mange vannes brus. 

Hvem er det som kommer til himmelen? 

Her skal vi merke oss tre svar: 

For det første må du merke deg dette svar fra vers 27 i teksten ”- - - men bare de som er innskrevet i livets bok hos Lammet”. Merk deg det lille ordet ”Bare!” 

For det andre svarer Bibelen i Åp 7,14 .”--- og de har tvettet sine kjortler og gjort hvite i Lammets blod”

Her må jeg tenke på et møte mellom den originale lekpredikanten Per Norsletten og en bonde oppe i Gudbrandsdalen for mange år siden. Etter kveldssamlingen samtalte bonden med Norsletten om hans preken, og uttrykte seg omtrent slik: Jeg forstår ikke noe av det du har talt i kveld om å vaske seg hvit i Lammets blod. Her har du tatt deg vann over hodet. Med det vettet du har, må du da skjønne at dette er en logisk umulighet. Per svarte umiddelbart: Kan du forstå med ditt bondevett at en brun ku som spiser grønt gras kan melke hvit melk? 

Da ble bonden taus og trakk seg rolig tilbake, og den følgende natt ga han seg over til Gud. 

Og det tredje og siste svaret teksten gir på spørsmålet om hvem som kommer til himmelen, svarer Åp 22,14: ”--- så de må få rett til livets tre, og til å gå gjennom portene inn i staden.” 

Dette innebærer at det kun er Jesus som gir oss adgangsbillett til himmelen. Uten ham er porten stengt. ”Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn” står det i Joh 1,12 og klarere kan det ikke sies. 

Til sist: I løpet av et langt forkynnerliv har jeg møtt mennesker med oppriktig angst for ikke å nå fram, med virkelig redsel for å bli stående utenfor. Selv en forkynner går ikke klar av anfektelsen. Da kan jeg trøste deg med Hallesby ord slik de har vært til hjelp for meg selv: ”En kristen er trygg i syndenes forlatelse. Den daglige renselse i Jesu blod gjør meg skikket for himmelen.” 

Men hva med den som ikke er frelst? Som hører forkynnelse gang på gang, som står på valg, men som av menneskefrykt aldri våger å ta en avgjørelse? 

Det fortelles om noen ungdommer at de på en av våre jernbanestasjoner prøvde seg på ablegøyer med en frelsesoffiser. For riktig å være karslig dristet en av dem seg til å spørre: Kan du fortelle meg du uniformerte mann hvor langt det er til himmelen? Da så offiseren på ham med kjærlighet i blikket, og så kom det stille: Jo, det skal jeg fortelle deg, gutten min: Det er kun et skritt. 

Kjære leser, det er dette skrittet som må tas her i tiden, for i evigheten er det for sent.