Guds nærvær alle steder er et stort under. Ja, det er som salmisten synger ut: ”Å forstå dette er for underlig for meg, det er for høyt, jeg makter det ikke.” (Sal 139,6).
Men Gud er ikke bare nær som den allmektige, jordens og himmelens skaper, han er spesielt nær sine barn som deres far. ”Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.” (Sal 103,13).
Men Gud er ikke bare nær og nærværende hos sine. Han bor hos dem som er sønderknust og nedbøyet i ånden. (Jes 57,15). ”For så sier Den Høye, Den Opphøyde, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende.”
Gud vil bare bo hos den botferdige synder. Og der vil han bo med all sin nåde og gave, for det er bare der det virkelig er behov og plass. Det er både ransakende og trøstende å lese om tolleren og fariseeren i templet, Luk 18,10 f. Og menigheten i Laodikea, Åp 3,14 f. og om menigheten i Filadelfia, Åp 3,7 f.
Av vår gamle natur er vi alle fariseere. Og tenker som fariseere, det vil si at vi tror Gud bor hos oss når ”vi får noe til”. Men Gud er husløs når vi får noe til! For å skaffe seg husrom, må han bryte sønder alt vi får til! Vår kristendom, vår tro, vår bønn, vår seier, ja, alt vårt! Og så må han gjøre ferdig det som er sønderbrutt! Det gjør han ved å bli hos den sønderknuste og nedbøyde, som da gjenopplives og levendegjøres i Guds nåde og gave.