Israel var Guds folk i gammeltestamentlig tid, det er vi alle enige om. Men langt fra alle vil være enige i at Israel er Guds folk også i nytestamentlig tid. I dag vil nok de fleste si at jødene er å forstå på lik linje med andre folkeslag og staten Israel på lik linje med andre stater. I folks bevissthet er nok tanken om at Israel skulle ha en særstilling, visket helt bort.
For et par år siden var jeg i et hageselskap da vertinnen kom bort til meg og spurte , med en viss forferdelse i stemmen: du tror vel ikke at Israel er Guds folk?
Det var åpenbart at hun forsto implikasjonen: for var Israel å forstå som Guds folk, så kunne vi andre ikke oppføre oss slik som vi gjorde. Det ville være å krenke Gud selv. Vedkommende som ikke var kristen, forsto intuitivt at den som forbanner Israel ville selv komme under forbannelsen.
Og det er nettopp dette som gjør at vårt forhold til Israel ikke først og fremst er et akademisk spørsmål. Det er ikke en sak som kan forvises til våre teologiske læresteder. For som vår bekymrede vertinne var inne på, så har denne saken en praktisk side som angår oss alle enten vi tror eller ikke. Vårt forhold til jødene vil være bestemmende for vårt eget folks skjebne. For enten blir vi gjenstand for Guds vrede eller for Guds velsignelse. Da blir det ikke likegyldig hvorledes vi stiller oss til jødene eller til staten Israel.
Vår forståelse av Israel er opp gjennom årene blitt farget av Midtøsten- konflikten. Israel er blitt utsatt for en voldsom kritikk, en kritikk som til tider er så usaklig at det grenser til antisemittisme.
Det siste skudd på stammen i så måte er barneombudets forslag (Anne Lindboe)om å erstatte omskjæring av gutter med en symbolsk handling. Dette er blitt behørig kommentert i Israelsk presse. Caroline Glick i Jerusalem Post sa syrlig at barneombudet foreslår at jødene bør skifte religion. Som kjent er omskjæring paktstegnet på at Israel er Guds utvalgte folk. Forslaget kan sammenliknes med tanken om at Israel skulle opphøre og være en jødisk stat. Det ville jo ha løst alle problemer i Midtøsten.
Øivind Kopperud som er forsker ved Holocaustsenteret, har sagt at antisemittismen i Norge er ikke erkjent fordi den er en trussel mot vårt eget selvbilde. (foredrag 12.05.11). Det vil si at vi vil ikke vedkjenne oss at vi er slik som vi faktisk er.
En ting er at verdslige mennesker, som ikke kjenner sin Bibel, stiller seg negativt til Israel. Verre er det at også kirken og store deler av kristenfolket gjør det samme.
Bare i det siste tiåret har ledelsen i Den norske kirke kommet med mange forskjellige utsagn som klart har tatt parti for palestinerne og mot Israel. Våre kirkeledere har kommet med en lang rekke nedsettende bemerkninger om Israel. Det kunne ha vært fristende å liste dem opp, men det vil føre for langt.
Blant Den norske kirkes viktigste samarbeidspartnere i Midtøsten er en luthersk minikirke som ledes av biskop Munib Younan. Han talte på kirkemøtet i Øyer i 2008, og han var vertskap for biskopenes besøk i Midtøsten på foråret 2010.
Munib Younan, som nå er leder for Det Lutherske Verdensforbund, er kjent for sin anti-Israelske holdning. Han nekter for at jødene har noen bibelsk eller historisk rett på sitt hjemland. Den kirken han leder, har sluttet seg til det palestinske Kairosdokumentet fra desember 2009.
Dette dokumentet, også kalt ”Et sannhetens øyeblikk,” gjenspeiler den arabiske forståelse av Midtøsten-konflikten og er et frontalangrep på staten Israel. Dokumentet sier i klartekst at ”Den israelske okkupasjon er synd mot Gud”. Og ingen behøver å være i tvil om at det med ”israelsk okkupasjon” menes hele det landområdet som staten Israel ligger på. Sett under ett, er dette et skrift som ligger mye nærmere islam enn kristendom.
Den norske kirke har ikke desto mindre trykket dokumentet til sitt bryst. Det går fram av en uttalelse fra bispemøtet mars 2010. Uttalelsen inneholder flere allmenetiske betraktninger men ikke en eneste bibelhenvisning. En bispeuttalelse uten et eneste Gudsord. Det viser i hvilken grad politikken har tatt over styringen i kirken.
Vi tar også med at da krigen i Gaza raste på sitt verste i 2009, stod tidligere biskop Gunnar Stålsett fram og sa at det var stridende mot den kristne tro og mot Bibelen å gi støtte til den israelske krigføringen. Han anmodet kristne om å vende Israel ryggen.
Vel, vårt forhold til jødene er et tema vi skal komme tilbake til i morgen. Poenget med å nevne det her er å få fram at vi på ingen måte betrakter jødene som Guds utvalgte folk. Uten at vi selv er klar over det, har vi stilt oss inn under Guds dom med alt hva det innebærer.
Vi skal nå vende oss til Bibelen. Guds ord viser oss at jødene ikke bare en gang i tiden var Guds folk, men fremdeles er det. Da er det mest nærliggende å begynne med utvelgelsen slik vi finner det beskrevet i Det gamle testamentet.
Utgangspunktet for hele Guds åpenbaringshistorie er utvelgelsen av Israel som folk. Gud utser seg et redskap til å føre sin frelse inn i menneskeslektens historie. Det skjer ved Israels tilblivelse. Vi leser om dette i 1 Mosebok kapittel 12 og utover.
Gud utvelger seg et bestemt menneske og kaller ham til tjeneste for seg. Det er Abraham. Hvorfor Gud utvalgte Abraham vet vi ikke. Det står ingenting om at Abraham var en spesielt from eller gudfryktig mann. Tvert om vet vi at Abraham hadde mange svake sider, og Paulus sier at han ikke hadde noe å rose seg av overfor Gud. På mange måter blir Abraham et bilde på Israel. Det skulle vise seg å bli et folk som også hadde lite å rose seg av.
Herren kaller Abraham til å dra bort fra sitt land til det landet Herren skal vise ham. Med seg på reisen får han et tredobbelt løfte: Det er et løfte om land, et løfte om at han skal bli til et stort folk, så tallrik som stjernene på himmelen. Det tredje løftet er velsignelsen. Til velsignelsen hører de kjente ordene: ”Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne.”
Dette siste er et løfte om at Herren skal bevare sitt folk gjennom alle tider. Han skal beskytte og vokte sitt folk så det ikke går til grunne. Ingen skal kunne ødelegge hans folk fordi det har en oppgave i hans frelsesplan. Israels betydning er knyttet til gjennomføringen av Guds frelsesplan. Israel er et Guds redskap. Og fordi det forholder seg slik blir det å krenke Israel det samme som å krenke Gud selv.
Den som krenker Israel kommer under Guds forbannelse. Det er et alvorlig ord. Å komme under Guds forbannelse er det samme som å bli rammet av Guds straffende vrede. Guds straff innebærer at han overgir et menneske eller folk til sin egen dårskap og til slutt flyttes lysestaken fra dette folket. Meget taler for at vi som folk er i ferd med å komme i nettopp denne situasjonen.
Israels utvelgelse hviler altså på disse tre løftene: landløftet, ætteløftet og velsignelsen.
Det spesielle med disse løftene er at de er nådeløfter. Det vil si at det er ubetingede løfter fra Herrens side. Det kreves ingen motytelse. Det er ikke noe Israel skal gjøre eller være, for at Herren skal stå ved sine løfter. Løftene representerer evangeliesiden i Guds åpenbaring. Her gis alt for intet.
Dette er det viktig å fastholde. For det er lett å forveksle disse løftene med de løftene som blir gitt i Moseloven 400 år senere. For i henhold til Moseloven er Guds velsignelse betinget av Israels lydighet. Dette kan lett bli anfektende når vi vet at Israel var ulydig gjennom store deler av den Gamle pakts tid. Slik klager Herren over Israel i Jesaja kapittel 42 (v.19-20):
”Hvem er blind uten min tjener og døv som den budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener? Du har sett mye, men du tar ikke vare på det.”
Her blir Israel, Guds egen tjener, karakterisert som både blind og døv. Jesaja skriver videre i kapittel 48 (v.8) at ”Israel er troløs og er blitt kalt en overtreder fra mors liv av.”
Dette er jo en forferdelig karakteristikk. Men nå er det viktig å fastholde at Israels utvelgelse hviler på Guds ubetingede nåde. Derfor rokker ikke Israels ulydighet ved dette folkets utvelgelse. Herren straffer sitt folk og han kan skjule sitt åsyn, men han forlater det ikke. Herren lar sin vrede få fritt rom, men han forkaster ikke.
Den pakt Herren oppretter med Abraham og senere med Isak og Jakob, har ingen begrensning i tid. Herren lar si til Abraham at pakten skal gjelde fra slekt til slekt, det er ”en evig pakt” (1 M 17,7). David sier (2 Sam 7,24): ”Og du dannet deg ditt folk Israel, så det skulle være ditt folk til evig tid.”
Israel er Guds eiendom. Dette kommer til uttrykk på mange måter og mange steder i Det gamle testamentet. Det er ikke tvil om at det dreier seg om et evigvarende forhold. Et skriftsted som illustrerer dette og som jeg ofte kommer tilbake til, er Jeremias kapittel 31.
Med henvisning til skaperverket sier han følgende:
”Så
sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen, og lover for månen og
stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger
bruser – Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lover ikke
lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels
ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager.”
Altså, på samme måte som Gud har satt inn sine lover og regelmessigheter i skaperverket, og dette er ment å gjelde så lenge verden består, så er også Israels utvelgelse ment å gjelde så lenge verden består. Israels utvelgelse ligger like fast som naturlovene, og har ingen begrensning i tid.
Aksel Valen-Sendstad sier at Herren utvelger seg Israel på samme måte som menneskene blir kalt til tro og omvendelse i nytestamentlig tid. På samme måte som vår frelse hviler på løfter og tilsagn i Det nye testamentet, hviler også Israels utvelgelse på tilsvarende nådeløfter.
Underforstått, dersom nådeløftene i Den gamle pakt ikke gjelder, gjelder heller ikke nådeløftene i Den nye pakt. (”Israel, profetien og landløftet”; Lunde forlag 1990)
Eller for å si det enda tydeligere: Er ikke Israel utvalgt ved Guds nåde, så er heller ikke vi frelst ved Guds nåde. Det går ikke an å foreta en sortering og si at det ene gjelder mens det andre er passè. Utvelgelsen, hva enten det gjelder Israel eller oss kristne, er en del av Guds evige rådslutning.
Dette skal vi se litt nærmere på.
Tanken om at jødene ikke lenger er Guds folk henger ofte sammen med forestillingen om at jødene er den Gamle pakts folk mens kirken og vi kristne hører til den nye pakt. Og ettersom den nye pakt har erstattet den gamle, er jødene automatisk ute av bildet. Dette er ingen stor teologi, men forestillingen har et visst folkelig nedslagsfelt, derfor nevner jeg det.
Det er helt riktig at Det nye testamentet representerer en ny pakt ved Jesu fullførte soningsverk. Det er jo dette som kommer til uttrykk i Jesu ord når han innstifter nattverden: ”Dette er den nye pakt i mitt blod.” Hebreerbrevet sier at når Jesus taler om en ny pakt ”har han dermed erklært at den første er foreldet” (8,13). Så følger den litt for raske konklusjonen: at når Israel ikke har del i den nye pakt, er de dermed ute av bildet som Guds folk.
Det som er satt ut av betraktning ifølge Hebreerbrevet, er det som gjelder offertjenesten med tilhørende bestemmelser. Disse er beskrevet i 3 Mosebok, det såkalte presteskriftet. Disse gjelder ikke lenger fordi at Jesus er vårt egentlige offerlam. Jesus er ofret en gang for alle. Ofringene i Det gamle testamentet var et bilde på det som skulle komme (Heb 9). Bare i denne forstand er den gamle pakt satt ut av betraktning. Blod av bukker og kalver er erstattet med Jesu eget blod. Resten av Mosebøkene med alle løftene til Israel gjelder selvsagt fremdeles.
Hebreerbrevet forsikrer oss om at løftene til Israel i Den gamle pakt gjelder fremdeles. Det ser vi i måten det argumenteres på. Det er stadig henvisninger til profetene. Men ikke nok med det. Hebreerbrevet fører disse løftene inn i nytestamentlig tid. For også den nye pakt i Jesu blod gjelder for jødene.
”Jeg vil gi mine lover i deres sinn og skrive dem i deres hjerter. Og jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk.” (Heb 8,10)
Israel skal fremdeles være Guds folk. De har ikke opphørt å være Guds folk selv om den gamle pakt er blitt avløst av den nye. Det som for en tid har stengt dem ute er vantroen. Paulus taler om en forherdelse som delvis er kommet over Israel. Den skal ha sin tid, men når den opphører blir også Israel en del av Guds folk i nytestamentlig forstand.
Det som fremfor alt ble et anstøt for de første hedningekristne var korsfestelsen og jødenes avvisning av Jesus som Messias. Jødene ble hengt ut som syndebukker og gjort til gjenstand for forfølgelse i Oldkirken. Det er som om Paulus aner at jødefolkets stilling vil bli et problem for de fremvoksende hedningekristne menighetene. I Romerbrevet vier han ikke mindre enn tre kapitler til denne saken.
I
kapittel 11 tar han for seg det spørsmålet som mange etter hvert kom
til å lure på, og som også er vårt tema, er Israel fremdeles å forstå
som Guds folk?
Eller som Paulus formulerer det: ”Har da Gud forkastet sitt folk?”
Med det menes: har Israel mistet sin særstilling som Guds folk ettersom de har avvist evangeliet og korsfestet sin Messias?
Dette var et spørsmål som skulle få økt aktualitet etter som den jødiske staten gikk til grunne i det 2. århundre. Kunne man ikke i det se Guds rettferdige straff? Var ikke Israels tid med det forbi?
Men det avvises altså av Paulus: ”Langt derifra!”, svarer Paulus, ”Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente.” Gud har vedkjent seg dette folket fra evighet av og kan følgelig ikke forkaste det. Folket har rett nok forherdet seg, men fremdeles er det 7000 som ikke har bøyd kne for Baal. På denne rest vil Herren bygge sin fortsatte utvelgelse.
Paulus skriver videre at ”når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld”. At de er elsket for fedrenes skyld, betyr at Gud ikke kan gå tilbake på noe han har lovt tidligere. Med fedrene menes først og fremst patriarkene, Abraham, Isak og Jakob og de løfter som ble gitt disse. Den nåde og den utvelgelse som er blitt dette folket til del, går Gud aldri tilbake på. ”Gud angrer ikke på sine nådegaver og sitt kall”, sier Paulus.
Dersom vi kunne forestille oss at Gud skulle angre på utvelgelsen, ville jo hele evangeliesiden i Guds åpenbaring ryke. Guds nåde ville ikke lenger være nåde, slik Aksel Valen-Sendstad er inne på. Og det ville jo ramme oss alle som har basert vår tro nettopp på Guds nåde.
I Romerne kapittel 9 peker Paulus på Israels særstilling. Han skriver: ”De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene.”
Paulus fremholder alle de deler av Gudsåpenbaringen som er blitt Israel til del i gammeltestamentlig tid. Ved å nevne paktene og løftene spesielt får vi nok en påminnelse om at disse fremdeles står ved lag.
Vi kunne også ha nevnt på Marias og Sakarias lovsagn i Lukas kapittel 1. Begge disse lovsangene vitner om Israels plass i nytestamentlig tid.
Vi kan oppsummere så langt med å si at det er nokså klart at Israels utvelgelse som Guds eiendomsfolk ligger fast også i nytestamentlig tid. Det nye testamentet vitner selv om dette.
Et springende moment i det som skjer er Israels forherdelse. Paulus skriver:
”Gud gav dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag.” Stikkordet her er: Gud gav dem. Det er altså Gud som forherder Israel. Med det aner vi en guddommelig finger i det som skjer.
Dette underbygges av flere andre skriftsteder. Peter skriver at Israel ”snublet ved sin vantro mot ordet.” Og så tilføyer han de megetsigende ord: ”til det er de også satt”. Det var altså meningen at de skulle snuble. Det var Guds plan med Israel. (1 Pet 2,8)
I sin store pinsetale (Apg 2,23) sier Peter at: ”Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten”. Jødenes avvisning av Jesus var altså ikke tilfeldig. Det som skjedde var i tråd med Guds evige rådslutning.
Disse skriftstedene viser at jødene fremdeles var i Guds plan selv om de avviste evangeliet. Det var ikke slik at deres særstilling som Guds eiendomsfolk hadde opphørt. Og det var slett ikke slik at de hedningekristne hadde erstattet jødene som Guds eiendomsfolk.
Men før vi sier noen ord om erstatningsteologien, må vi ta for oss meningen med jødenes fall. For også Paulus leter etter en mening med det som har skjedd. Han har en stor sorg og en stadig nød i sitt hjerte, skriver han. (Rom 9, 2) Men så lysner det. ”Har de da snublet for at de skulle falle?” Det vil si gå fortapt, spør han.
”Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene…”
”Men
hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres
fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor meget mer da deres
fulltallighet!” ( Rom 11, 11-12)
Paulus får et glimt inn i Den høyestes rådslutning. Jødene er blitt fiender av evangeliet for hedningenes skyld. (Rom11, 28). Jødenes vantro blir den ytre årsak til at evangeliet blir forkynt blant hedningene. Verden er blitt forlikt med Gud ved at jødene har forkastet evangeliet. Jødenes fall var nødvendig for misjonens gang.
Men, sier Paulus, forherdelsen er bare midlertidig. For når ”hedningenes fylde er kommet inn”, skal hele Israel bli frelst. Det kommer en tid da Ordet vender tilbake til Israel. Da skal de igjen bli innpodet i sitt eget oljetre, og det dekket som ligger over deres hjerter skal bli fjernet. Men fram til dette skjer, skal altså evangeliet, misjonen, gå sin gang.
Det kan være illustrerende å foreta et lite tankeeksperiment. Vi kan spørre: Hva om jødene hadde antatt Jesus som Messias? Hva da med misjonen?
Hvis vi kunne tenke oss at jødene som folk hadde antatt Jesus som Messias fra begynnelsen av, så ville evangeliet ha blitt en del av den jødiske religion. De hedninger, det vil si ikke-jøder, som ønsket å tro på Jesus, måtte i praksis ha omvendt seg til den jødiske religion. De måtte opptas i det jødiske folkefellesskap og forplikte seg på Moseloven og omskjærelsen.
Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at Israel da ville ha blitt en hindring for evangeliets utbredelse. Ja, ikke bare det, men også selve budskapet ville ha blitt forandret. Judaismen ville ha ødelagt evangeliet, slik vi ser eksempel på i Galaterbrevet. Her advarer Paulus mot lovtrelldom.
For å hindre at Guds frelsesplan med verden skulle strande i Israel, måtte jødefolket nøytraliseres. Derfor har de fått et dekke over sitt hjerte, ikke bare når det gjelder Jesus Messias men også når det gjelder forståelsen av sin egen Bibel, vårt Gamle testamentet (2 Kor 3,14-16).
Det ser ut for å ha være en guddommelig tanke at evangeliet skal få utbre seg på sine egne premisser. Ordet alene skal være virkekraftig og uavhengig av nasjonal opprinnelse. Ethvert folkeslag skal få ta imot evangeliet ut fra sine egne forutsetninger. Den jødiske tradisjon kunne lett ha blitt et anstøt. Derfor, for at evangeliet uhindret skulle få gå sin gang, måtte jødene settes ut av spill. Jødenes forherdelse var nødvendig.
Så noen ord om erstatningsteologien. Det er en teologisk oppfatning som går helt tilbake til den første kristne kirke. Justin Martyr som levde i det annet århundre går for å være opphavsmannen. Parolen var at jødene hadde myrdet Den rettferdige. Derfor hadde den kristne kirke erstattet jødene som det nye gudsfolket. Alle de løfter som Israel fikk i den gamle pakts tid, var nå overført på kirken. Jødenes rolle som bærere av Gudsåpenbaringen var forbi. De hadde ikke lenger noen rolle å spille i Guds frelseshistorie. Det historiske Israel var blitt avløst av det åndelige Gudsrike som er den kristne kirke.
Utrolig nok har denne forestillingen holdt seg like fram til vår tid. At denne oppfatningen ikke harmonerer med klare ord både i Det gamle og Nye testamentet har åpenbart ikke vært nok. I vår tid har moderne teologisk forskning, den såkalte historisk-kritiske forskningsmetode , tjent til å understøtte erstatningsteologien. Begge disse retningene innenfor teologien nedvurderer Det gamle testamentet.
Fagteologene har trukket den slutning at Bibelens løfter i historiens løp gjennomgår en utvikling, en transformasjon som det heter i de kretser, som gjør at løftene stadig må nytolkes. Det vil si at de tillegges et annet innhold, får en annen betydning enn det de opprinnelig hadde. Løftene blir åndeliggjort, og da snakker man ikke lenger om et Israel etter kjødet, men om et åndelig Israel. I dette skjemaet blir det historiske Israel teologisk uinteressant.
Vel, erstatningsteologi og den teologiske forskning er egne tema som vi ikke skal komme mer inn på her. Men poenget i vår sammenheng er at begge disse teologiske tilnærmingsmåtene gjør at Israel som Guds folk blir åndelige og ikke historiske realiteter. De blir på en måte skjøvet ut av Bibelen, og det kan forklare hvorfor kirken føler seg fri til å behandle dagens Israel slik de selv finner det for godt.
Israels utvelgelse ligger fast til evig tid. Pakten som ble inngått med fedrene Abraham, Isak og Jakob er en evig pakt. Det har ingen begrensning i tid.
At Israel er et ulydig og gjenstridig folkeferd har ingenting med saken å gjøre. Utvelgelsen hviler på Guds nådeløfter og disse kan ikke settes ut av kraft.
Herren åpenbarer seg gjennom sitt folk. I nytestamentlig tid skjer dette i to avdelinger. Først ved at folket forherdes for at evangeliet skal komme ut til alle mennesker. Dernest ved at folket en dag skal komme til tro på den Messias de i sin tid korsfestet. Israels omvendelse vil bli et mektig vitnesbyrd for alle mennesker.
Israel er fremdeles Guds folk og løftene står fremdeles ved lag. Dette gir grunn til lovprisning og takknemlighet.
Herrens handlemåte med Israel er et trøstefullt budskap til alle oss som har tatt sin tilflukt til Ordet.