”Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv” (2 M 21,23)
Her møter vi et avsnitt om de borgelige lover i Israel, nærmere bestemt hvilken straff en skulle ha når noen ble drept. (2 M 21,12ff.). Etter Noa pakten og etter Mose loven var det dødsstraff for å ta liv. ”Og sannelig: Jeg vil kreve gjengjeld for deres eget blod. Jeg vil kreve hvert dyr til regnskap om det tar deres blod, og likeså hvert menneske. Jeg vil kreve hver manns bror til regnskap for menneskets liv. Den som utøser menneskets blod, hans blod skal bli utøst av mennesker. For i Guds bilde skapte han mennesket” (1M 9,5f).
Legg merke til begrunnelsen; ”For i Guds bilde skapte han mennesket.” Fordi menneskene er så dyrebare i Guds øyne, så sitter ikke Gud stille når menneskene blir krenket. Når det skal utmåles straff, er det gitt normer og regler i Guds hellige lov i hvordan straffen skal utmåles. Grunntanken i lovens straffeordning er gjengjeldelse. Det vonde en forbryter har gjort skal ramme han selv i form av straff. Det er ingen som har rett til å bruke dette ordet til personlig bruk. Vi har ikke lov å kreve gjengjeld, personlig. Om noen ikke er snill og grei mot meg så skal ikke jeg hevne meg på vedkommende. (Rom 12,19).
Når det står i 2 M 21,24 ”øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot…” (jfr. Mat 5,38), står dette om de bestemmelser som en dommer skal følge når det er påvist at en mann er skyldig. Dette står i kontrast til hvordan en tenker seg straff i vårt land.
”Begrepet straff
blir tradisjonelt definert som et onde som staten tilføyer en
lovovertreder på grunn av en lovovertredelse, i den hensikt at det skal
føles som et onde. Med spørsmålet hva som er straffens formål, søker en
svar på: ”Hvorfor straffer vi?” Hvorfor vi straffer, har vært gitt to
vesensforskjellige svar. Det ene har gått ut på at man straffer for å
hindre fremtidige uønskede handlinger; straffens formål er prevensjon.
Det andre svaret har vært at vi straffer for å gjengjelde den krenkelse
som lovbruddet representerer; vi straffer for å gjengjelde. I moderne,
vestlig strafferett er prevensjonsteoriene nærmest enerådende, og har
vært det i flere hundre år. Departementet legger til grunn at straffens
formål etter dette må være å styre atferd i fremtiden, og herigjennom å
bidra til et samfunn og en sameksistens som en ut fra gjeldende
verdiprioriteringer anser som ønskelig. Selve straffeinstitusjonen har
således forebyggelse - prevensjon - som sitt formål.”
(Ot.prp. nr. 90 (2003-2004).
Ordet fra 2 M 21,23:”Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv” kan vi også se fra en annen side. Hvorfor Jesus måtte dø? Hvorfor er det hele tiden snakk om soning, blodet, korset, en stedfortreder, en yppersteprest? For Gud krever liv for liv. Hvorfor gjør han det? For å få liv må liv gis. Det har nemlig skjedd en ulykke. Det finnes mange slags ulykker som rammer menneskene her i denne syndens verden. Det er som det blir sagt: ”Alle har sitt, stort eller litt, himmelen alene for sorger er fritt” Det er likevel en ulykke som er større enn alle andre ulykker, syndefallet. Da kom giften inn i menneskeslekten. ”Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø.” (1 M 2,16f.). Ulykken rammet ikke bare noen få mennesker, men den rammet hele menneskeslekten. Det var ikke bare at de ble såret, men døden kom til hvert eneste menneske. Her kan vi virkelig snakke om en ulykke som har store dimensjoner og fikk store konsekvenser.
Selve ordet arvesynd står ikke i Bibelen, men det synes helt klart at om ikke ordet er nevnt, så er saken klar. Synd er noe som går i arv. I dag møter vi en tanke også innenfor bedehusvirksomheten som tenker at barna tilhører Gud fra fødselen av. Som et argument for dette bruker en bibelordet fra Luk 18,15-17: ”De bar også de små barna til ham for at han skulle røre ved dem. Men da disiplene så det, truet de dem. Men Jesus kalte dem til seg og sa: La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til! Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!”
Noen mener at barna fra fødselen av er Guds barn, fordi det står: ”for Guds rike hører slike til!” Det er ikke bibelordets mening. Teksten sier at Guds rike hører også barna til, på lik linje med de voksne. De har også rett til å komme til himmelen. Det er ingen automatikk i det. Det ville ha stått i sterk strid med andre ord som taler om arvesynden. ”Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle…” (Rom 5,12). ”…èn manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker,…” (Rom 5,18). ”Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!” (Job 14,4. Jfr. Salme 51,7; Job 15,4; Joh.3,6; Ef.2,3).
En forkynner hørete dette fra en som mente at barn ikke var syndere for Gud. Da spurte han om barna kan dø. ”Ja! selvfølgelig kan barn dø”. Men det er bare syndere som kan dø. Dette viser at mennesket uansett alder bærer på arven fra Adams fall.
I den augsburgske bekjennelse (Confessio Augustana) sies det hva arvesynden består i:
”Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær.”
Her nevnes det tre ting som er konsekvensen av syndefallet.
* Menneskene er født ”uten frykt for Gud” Det er ikke Gud en frykter mest av alt. Vi mennesker frykter for så mange ting. Noen er redde for å være alene, andre er mørkredd, noen er redd for å bli gammel. Andre frykter for fremtiden, atomkrig og døden. Da syndefallet kom inn i verden fikk det konsekvenser i forholdet til Gud. Guds ord sier:”Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.” (Rom 3,18). Gud taler klart i sitt ord hvem vi skal frykte. ”Men til dere, mine venner, sier jeg: Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel og deretter ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte.” (Luk 12,4f.) Det er Gud du skal frykte. Det er han som har makt til å kaste i helvete.
* Dernest står det at menneskene er født ”uten tillit til Gud” Det er ikke Herren en har tillit til. En vil klare seg selv i livet, en vil være et uavhengig menneske, der en ikke skal ha noen over seg. ”…Det er ingen plass for Gud i alle hans planer.” (Sal 10,4). En legger planer i livet, men en tar ikke Gud med på råd og lar ikke han bestemme.
* Til slutt står det at menneskene er født ”med begjær” Her tenkes det ikke bare på det seksuelle begjær, men på begjær i videste forstand. Menneskene er født med lyster, lengsel og begjær, men det har vært Guds hensikt at dette begjæret skal begjære Gud, og det han ønsker. ”Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.” (Sal 42,2f.) Hva er det vi ser? jo! Menneskene begjærer og nyter helt andre ting enn at de spør etter Herren og ønsker å være hos Han. Dette vart vår ulykke.
Det er Jesus som er livets kilde. ”I ham var liv, og livet var menneskenes lys.” (Joh 1,4). Når Gud skal gi meg liv, må han først ta livet. Hvor skal han ta livet fra? Det tar han fra Jesus. Så ligger det et liv ferdig for meg. Da Gud lot Jesus dø for oss på Golgata kors, åpnet han veien til himmelen.(Jfr. Joh.5,26). I påsken var det slik at de ”…måtte han gi dem én fri. Da ropte de alle som én og sa: Bort med denne! Gi oss Barabbas fri! Dette var en som var satt i fengsel for en oppstand som hadde vært i byen, og for et mord.” (Luk 23,17-19).
Valget stod mellom Barabbas og Jesus. Hvorfor gikk Barabbas fri? Fordi Jesus tok hans plass. Han gjekk ikke fri fordi han følte seg fri. Han gikk fri fordi en annen tok hans plass. Du er en Barabbas som er kjøpt fri av Jesus.
Det fortelles fra en militærleir i Sverige om en som vitnet for sine meddsoldater. En dag ble han kalt inn på kontoret til kapteinen og måtte forklare seg. Kapteinen likte ikke at han vitnet om Jesus hele tiden. Så spurte han soldaten om han var god å forkynne? Dette svarte soldaten ikke på, men kapteinen sa at han ville høre han vitne. Men han fikk beskjed om ikke holde på lenge. Du får tre minutter, og emnet skal være Jesus og Barabbas. Så sier soldaten: ”Kapteinen er Barabbas, soldaten er Barabbas, men Jesus er død for alle Barabbasser, Amen!”
Jesus døde i stedet for meg. Derfor er jeg fri!
”Det er liv i å se på det Golgata kors,
ja, just nu er det liv og for deg.
Å synder, så kom da til ham og bli frelst,
se på ham som tok straffen på seg!
Se, se, se og lev!
Det er liv i å se på det Golgata kors,
ja, just nu er det liv og for deg”
(Sangboken nr. 144 v1).
Herren hadde pekt ut seks byer hvor de kunne søke tilflukt som var blitt drapsmenn av vanvare. Vi hører i 4 M kap 34 at Herren setter grenser for landet, og oppnevner tolv menn til å ”skifte ut Kanaàns land mellom Israels barn.” (4 M 34, 29)
Så kommer vi til kap 35 der vi får vite at levittene skal ha førtiåtte byer, og seks av disse skal være fristeder for drapsmenn. ”De byene dere skal gi levittene, skal være seks tilfluktssteder, for at drapsmenn kan flykte dit. I tillegg til disse skal dere gi dem førtito byer. I alt skal dere gi levittene førtiåtte byer med beitemarkene som hører med.” (4 M 35,6-7). I fristaden kunne de være trygge, ved at de kom unna blodhevneren. Det vi skal merke oss i forbindelse med dette er hvor lenge de skulle være i fristaden? ”For drapsmannen skal bli i sin tilfluktsstad til ypperstepresten er død. Men etter yppersteprestens død kan han vende tilbake til den bygd hvor han har sin eiendom. Dette skal være en rettsordning for dere fra slekt til slekt, hvor dere så bor.” (4 M 35,28f). Hvor lenge skulle de være i fristaden? Til ypperstepresten døde. Det var yppersteprestens død som førte dem ut i friheten og tilbake til sin eiendom. Jesus er vår yppersteprest som ga sitt liv for at vi skulle få evig liv.
I 1 M 22 taler Gud til Abraham og sier: ”Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg.” (v.2) ”Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. Da tok Isak til orde og sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de videre sammen, de to.” (1 22,6-8).
Dette viser at Isak visste at det var et lam som skulle ofres. Derfor spurte han hvor lammet var. Da de kom fram til stedet hvor ofringen skulle finne sted, var det nok en ulidelig smerte som utspat seg i Abrahams hjerte. Måtte han virkelig ofret sin sønn? Eller ville Gud gi ham et annet offer enn Isak? Vi ser av vår tekst at Abraham hele tiden hadde det håp til Gud at han ville spare hans eneste løftessønn, for han sier til sine tjenere da de skiltes ved foten av fjellet: ”Da sa Abraham til tjenesteguttene: Bli dere her med eslet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.” (1M 22,5).
Han bruker ordet ”vi” og dette forteller oss at han bar denne bønn og håp til Gud at han måtte spare Isak. ”Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! – og han svarte: Ja, her er jeg! Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg. Abraham så da opp, og se – bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn.” (1M 22,10-13).
Dette er et forbilde på Kristus som offerlam! Kristus tok ikke bare Isaks plass, men han sonet Isak og Abraham og all verdens synd! Isak fikk leve den dagen fordi et lam tok hans plass og måtte dø isteden. ”Domaren sjølv for dei dødsdømde døyde, Gud er forsona og Gud er oss god”
Om den store forsoningsdagen står det skrevet slik i 3 M 16, 7 – 10: ”Og han skal ta de to geitebukkene og stille dem fram for Herrens åsyn, ved inngangen til sammenkomstens telt. Aron skal kaste lodd om de to geitebukkene, ett lodd for Herren og ett lodd for den (bukken) som skal sendes bort. Den bukken som ved loddkasting er tilfalt Herren, skal Aron føre fram og ofre til syndoffer. Men den bukken som loddet var falt på, den som skal sendes bort, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den slippes løs for å sendes ut i ørkenen.”
Hva skjedde så med den andre bukken som skulle sendes bort? ”Når han så har fullført soningen for helligdommen og for sammenkomstens telt og for alteret, da skal han føre fram den levende bukken. Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukkens hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder. Han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står ferdig. Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken, og så skal han slippe bukken løs i ørkenen.” (3M16,20-22).
Bukken gikk til grunnen der i ørkenen. Den bar syndene bort og døde, for at det skulle bli liv til de mange.
Det står i Heb 9,16f. ”For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død. For et testamente blir først gyldig når han dør, siden det aldri trer i kraft så lenge den som opprettet det, er i live.”
B. A. Lindeland har skrevet en artikkel som heter testamentet som jeg vil sitere fra:
”Det led mot slutten nå med min gamle venn. Han var omkring de åtti, og han bodde alene.
Han hadde til det siste drevet en større forretning, og det var kjent at han ikke i liten utstrekning lånte ut penger. Han gikk for å være rik.
Da jeg nå visste at han alle dager hadde levd et ensomt privatliv, spurte jeg ham en dag om det var noen som så innom til ham nå.
«Jo,» sa han. «Det har helst vært livlig med besøk nå i den aller siste tiden.»
«Det er gildt,» sa jeg, «at våre venner ikke glemmer oss når vi blir gamle og syke.»
Han svarte: «Det er mine debitorer som har vært her.»
« Deres – ?»
«Mine debitorer,» sa han ganske rolig.
«Jeg turde vel ikke spørre hva De sa til disse Deres debitorer?»
«Jeg sa de kunne gå hjem og være rolige, jeg hadde husket på dem da jeg skrev mitt testamente.»
Jeg
var til stede da hans testamente ble åpnet. Jo, han hadde vært en rik
mann, og han hadde praktisk talt skjenket sin hjemby alt sammen. Men
det jeg spesielt festet min oppmerksomhet ved, var noen linjer i
begynnelsen av testamentet. Der stod det: «Jeg ettergir samtlige av
mine personlige debitorer hva de skylder meg.»
«Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort i det han naglet det til korset.» (Kol 2:14) .
Jesus etterlot seg et testamente. På Golgata skrev han det, og han skrev det med sitt blod. Dette blod kalles den nye pakts blod, og det er om dette blod det sies: «Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.»
Da han skrev dette testamente, da husket han på alle Guds skyldnere, også på deg og meg, og ut fra dette dyrebare dokument lyder det nå til oss: «Din synd er sonet, din gjeld er betalt – du er frelst og fri fra alle dine synder.»
Den dagen, da jeg hørte testamentet fra min gamle venn bli opplest, da så jeg mange bevegede menn, enkelte gråt. Hvorfor var de beveget? Hvorfor gråt de? Det var av glede, og de gikk til sitt hjem med hjertet fullt av takk.
Nå hadde de fått vissheten. Nå hadde de fått «svart på hvitt» for sitt lønnlige håp. Venner, har dere hørt Jesu testamente opplest? Har dere hørt at i det var ingen glemt, heller ikke dere? Så la det være nok!
Jesus døde, og derfor står hans testamente urokkelig fast. Gled dere! Bring ham takksigelse!”