”Dersom de døde ikke oppstår, da la oss ete og drikke for i morgen dør vi” 1 Kor 15,32.
I lys av påskens budskap minnes vi spesielt ordet om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Den betydning det har for vår frelse, og den store trøst det er i at graven er tom. Vi gleder oss over budskapet om vårt legemes forløsning.
Men det synes som noe til tider blir borte for oss. Selve holdningen til livet her på grunn av oppstandelsesvissheten. Vi siterer kanskje heller ofte siste verset i dette kapitel om å være faste og urokkelige i Herrens gjerning, og glemmer at plattformen for denne arbeidsoppmuntring hviler på en hellig dødsforakt: ”Døden er oppslukt til seier” v. 54.
Det var ikke på ”menneskelig vis” (v. 32). Paulus stred med de ville dyr i Efesus. Han smakte de kommende verdens krefter. "Oppstandelsesvissheten gav han martyrmotets hellige dødsforakt" har en sagt.
Hvem har vel hellig dødsforakt? Ingen vil våge å tale høyt om det. Vi må alle sukke i vår nød at vi må bli stående om prøven måtte komme.
Og dog er det kristenlivets livsnerve vi rører ved. Er ikke vår kristendom slik at den avtvinger oss denne livsholdning, da er den falsk. Palmesøndagens begeistring som vil bli avløst av ropet om korsfest på langfredag.
Må Herren ransake og prøve oss så vi "til en hver tid lar vår grunnstilling til livet og til døden justeres etter de apostoliske linjer".