Artikel nr 11 fra blad nr 2-2013
Emne: Påske
Gjenfødt til et levende håp
Av Gunnar Holth

Overskriften er hentet fra Peters første brev. Verset lyder slik: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp, ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde” (1,3) 

Det er storheten i Guds frelsesverk som får Peter til å bryte ut i en lovprisning som vi vel ikke har maken til andre steder. Et levende håp er et håp som har livskraft i seg til å skape det som et sant håp må gi: mot og fortrøstning under all livets strid og nød, og løfte sinnet over alt som vil tynge og trykke . 

Gjenfødt til 

Dette håp er de ikke født til. Nei, som Guds barn blir man gjenfødt til dette håpet. Vi leser om dette i Joh 1,12-13: ”Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud”. Se også 1 Pet 1,23: ”For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds Ord, som lever og blir.” 

Grunnlaget 

Og grunnlaget for dette nye livet er Jesu forsoning. Vi kan lese om dette flere steder i 1. Peters brev. Her tar vi med v.18-19 i kapittel 1: ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.” Og vi tar med vers 24 i kapittel 2: ”Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, (det vil si på korset på Golgata) for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt.”

Grunnlaget for at Gud kan regne oss som sine, er lagt ved Sønnens, Jesu Kristi død og oppstandelse. ”Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter.” (1 Pet 1,10- 11) 

Oppstandelsen 

Det er altså bare den gjenfødte som ved Guds miskunn (forsoningen) kan ha et slikt håp. Dette er skjedd ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Det er Jesu oppstandelse som muliggjør vår oppstandelse!

Alle fire evangeliene forteller om Jesu oppstandelse. Alle viser at graven er tom og at det er skjedd et under. Siden kommer fortellingen om hvordan Jesus møtte sine. Jesu oppstandelse var et meget viktig budskap for de første kristne. Det var selve pantet og beviset på at Jesus Kristus var Guds Sønn. Gud godkjente på denne måten hele frelsesverket. 

Det står skrevet 

Det gav dem også nytt lys over det Det gamle testamente skriver om Messias. Derfor bruker også disiplene å belegge sannheten i talene sine med: “Så står skrevet”. C.Fr.Wisløff formulerte seg slik en gang: “Påskens store budskap er Guds egen sannhet”. Påskebudskapet er oppfyllelsen av profetiene som Gud hadde gitt i den gamle pakt. Vi feirer altså påske fordi det som var skrevet skjedde! Som engelen sier til kvinnene påskemorgen: ”Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa”.(Mat 28,6) Også Paulus gjør dette helt klart: ”At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene” (1 Kor 15,3-4) 

Øyenvitnene 

Det er ikke følelser som avgjør om påskens budskap er sant, men dets forhold til kontrollerbare historiske fakta. I Peters andre brev leser vi dette: ”For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet.” (1,16) 

Det nye testamente er i stor utstrekning skrevet av øyenvitnene som så ham igjen som den oppstandne. Og det var mange øyenvitner: ”..han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble han òg sett av meg.” (1 Kor 15,4-8) 

Vitnene 

Alt det Jesus var og gjorde, tilhører den som tror på ham. Og hans oppstandelseskraft får alle del i som tror at Frelseren er vårt liv. Vi blir ofte motløse. Jeg nevnte i innledningen at livet kan by på både strid og nød. Da er det viktig at vi ikke leter i hjertet etter det vi eier i Jesus. For da vil også vitnesbyrdet forstumme. Det personlige trosliv er avhengig av synet på Jesus! 

Dette synet er også avgjørende for oss om vi skal være vitner. Brorson uttrykker dette så fint: 

Åpen ligger graven! 
Kvinnene i haven fikk sin Mester se! 
De har bragt hans venner dette ord 
som ender all vår sorg og ve: 
Hør fra Gud Hans påskebud, Jesus lever! 
Han, vår glede, Han er her til stede! 

Maria var den første som fikk tilbe Frelseren, etter oppstandelsen. Hun som hadde fått så meget tilgitt, hun elsket så meget. Og hun ble et avgjørende vitne. “Gå og si til mine brødre..” 

En liten stund 

La meg nevne tre sanger som (i stedet for tankestrek) gitt oss av tre ulike vitner. Alle hadde erfart livets kamp og strid og hvem som bærer igjennom og vil berge oss for evig. Og alle har ordet “stund” i første linje. Livet består jo av “stunder” - og varer egentlig bare en kort stund. 

Frances Jane Crewdson var engelsk kjøpmannsfrue og sangforfatter. Hun var svært sykelig og siste del av livet fullstendig invalid. I pausene mellom voldsomme smerter skrev hun dikt og sanger. Hun så hele livet som bare en liten stund. Første verset i en av hennes sanger lyder slik: 

En liten stund vi kun er her til huse, 
på jorden snart er all vår vandring endt. 
Vil stormen sterk og motgangsvinder suse, 
oss Herren alt dog viselig har sendt. 

Å salige stunder 

Clara Ahnfelt (Oscar Ahnfelts gode hustru) har oversatt en sang fra tysk: Her hører vi om salige stunder og hvorfor de kan kalles slik: 

Å salige stunder som Jesus oss gir, 
når soningens under rett klart for oss blir, 
når Ordet forkynner vårt evige vel. 
Når nær han vil være. 
Å vekke og lære og trøste vår sjel! 

Å salige stund uten like 

Johan Halmrast opplevde mye sykdom, smerte og fattigdom. Salighet og glede er kanskje ikke ord man først og fremst forbinder med livet hans. I 2012 var det 100 år siden denne ensomme påskeskalden døde. Hver påske synges hans påskesalme i kirke og bedehus. Jeg har allerede nevnt Maria. Halmrast gav salmen tittelen “Maria Magdalenas jubel”. 
(Sammenlign Peters lovprisning som jeg siterte fra i begynnelsen..) 

Salmen er oversatt til mange språk. I mange land, påske etter påske, synges dette glade evangelium om Jesu oppstandelse. For en stund Maria fikk! En stund som overgår alt! 

En stund uten like! For det finnes bare en sann trøst mot døden. Det er Livet! 

Måtte også du og jeg av hjertet kunne juble med Maria: 

Å salige stund uten like, 
han lever, han lever ennu! 
Han vandrer i seierens rike, 
min sjel, hvorfor sørger da du? 
Han er ikke lenger i graven, 
hvor bleknet i døden han lå. 
Jeg levende så ham i haven, 
og aldri så skjønn jeg ham så. 

Han lever, og jeg skal få bringe 
hans venner det salige ord – 
Tenk, jeg som er ringest blant ringe, 
den minste han kjenner på jord. 
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære, 
å kunne jeg synge det ut! 
Mer kunne ei engler begjære 
enn gå med så salig et bud. 

Å salige stund uten like, 
han lever, han lever ennu! 
Han vandrer i seierens rike, 
min sjel, hvorfor sørger da du? 
Du søkte din trøst i den døde, 
og dvelte ved gravnatten kun. 
Så fikk du den levende møte, 
å salige, salige stund!