”Og han kom i dødsangst og ba enda heftigere, og hans sved ble som blodsdråper som falt ned på jorden.” (Luk 22,44)
I går så vi Jesus i Getsemane som sant menneske – i dag vil vi ved Åndens lys se på ham som sann Gud.
Det siste menneskelige trekk vi så ved ham, var hans gru for døden. Men nettopp denne samme gru for døden viser oss Jesus som Gud.
Vi kunne nok nevne mange mennesker som har gått i døden med langt større heltemot enn Jesus. Tenk for eksempel på martyrene. Knelende på arenaen lå de rolig å ventet på døden. De hørte brøl av ville dyr som hadde sultet i dagevis for å kaste seg over de kristne med dess største glupskhet. Og tusener av blodtørstige menneskeøyne stirret på dem fra tilskuerbenkene. Men martyrene var frimodige. Løveburene ble åpnet. Syngende og glade gikk de kristne villdyrene i møte. Deres dødsdag var deres seiersdag, deres kroningsdag.
Men Jesus! Han svedet blod i angst. Går ikke her disiplene over sin mester?
Vi kunne svare at for martyrene var dødens brodd brutt. De fikk i dødsøyeblikket nyte frukten av langfredagens og påskedagens verk. Og dessuten ga sikkert Gud martyrene en særskilt kraft – nåden til å dø.
Men så kan vi innvende: Ja, men det er da andre enn martyrene som har gått i døden med heltemot. Ta en hedensk vismann som Sokrates. Han tømte giftbegeret med stoisk ro. Og vendte seg til sine bødler: Glem ikke å ofre gudene en hane! (Etter gresk skikk). Og Sokrates fikk da ikke nyte noen frukt av Jesu seier; han døde jo mange år forut. Og noen særskilt nåde til å dø fikk han da visst ikke.
Mot en slik heltemodig død blekner dog Jesu Getsemane – bilde.
Nei; det blekner ikke! Det viser oss bare en ny side av ham, - en guddommelig herlig side – som stråler langt over hver hedensk vismann og enhver martyrdød.
For Jesus var døden noe ganske annet enn for oss. Også bortsett fra at den var soningsdøden. For hele Jesu person var døden aldeles fremmed, nettopp fordi han var hellig. Døden er en følge av synden. For enhver som gjør synd, er døden en naturlig følge. Synden har forberedt døden i vårt kjød. Vi er i kontakt med døden fra fødselen av. ”Døden er virksom i oss,” sier Paulus. ”Ennå mens vi lever, overgis vi stadig til døden.” (2 Kor 4,11).
Jeg besøkte en gang i Minesota en gammel norsk farmer. Han var syk og skulle snart dø. Vi talte sammen om døden. Da sa han så eiendommelig på sitt Minesota - norsk: ”Jeg er ikke redd. Jeg er familiær med døden!”
Ja, det er nettopp det vi mennesker er. Vi er familiære med døden. Men det var ikke Jesus. Han var selv livet. Han hadde ingen ting med døden å gjøre. Den var like fremmed for ham som synden. Ja, ikke bare fremmed; men den var hele Jesu person stikk imot. Han som er selve livet, han skal her dø. Den hellige skal gjøres til synd. Livet skal drepes. Getsemane er livets voldsomme reaksjon overfor døden. Getsemane er den helliges pine ved å smake syndens bitre følge – døden. Derfor er Jesu dødsangst så forferdelig, og således vises hans dødsangst nettopp hans guddom. Det som synes som svakhet, er egentlig hans guddomsstempel.
Om vi på denne måten letter litt på Menneskesønnens kappe, og kikker inn i Guds – sønnens hjerte, kastes et nytt, forferdelig og herlig lys over vår Frelsers Getsemane – natt.
(Fra ”Med Ham til Golgata” 10. opplag 1974 Nye Luther Forlag)