Etter å ha lest boken "Kyrkja og Guds folk" av Ludvig Hope, har jeg ikke kommet klar de farer som truer Guds folk og hans forsamling.
Derfor har jeg blitt rolig for å prøve å ta ut essensen av bokens innhold på en lett og forståelig måte. Det er viktig som Skriften sier "å prøve ånden om den er av Gud". Derfor belyser denne bok alvoret i menighetslivet på en folkelig forståelig og billedlig tale. Jeg har oversatt tekstene til bokmål.
"Det norske lekmannsarbeid helt tilbake fra Hans Nielsen Hauge si tid, har ikke hatt sin styrke i organisasjonen. Det har hatt styrken sin i "LIVET".
Det frie lekmannsarbeidet har ikke hatt anledning til å støtte seg enten til prest eller kirke. Det kunne ikke berge skallet, når kjernen er borte. Det har ikke vært beskyttet av eller holdt oppe ved noen kirkelige paragrafer og lover, men ved "LIVETS" egen rett.
Det har stått i folket med alle broer sprengte bak seg, uten å eie noen vern enn det som ligger i selve "LIVET". Tok "LIVET" skade, så fikk vi nederlag i vårt arbeid.
Organisasjonen berget oss ikke når "LIVET" fikk skade. Det var ingen religiøs bygning, ikke noen kirkesamfunn som maktet å rense opp døden når "LIVET" var borte.
"LIVET" i lekmannsarbeidet måtte stå og falle med sin egen rett.
Kunne bare "LIVET" få være friskt og fritt, så ville det berge seg selv uten noe menneskelig byggverk omkring seg. Ingen kunne skade det.
Bare
i den tid jeg har levd, har dette frie "LIVET" reist seg flere ganger
og kastet døden og vanekristendommen av seg. Det som frikirkene ikke
har klart, dette å kaste vanekristendommen av seg, utslitne former og
mye annet, det har legmannsarbeidet klart til i dag. Og en av grunnene
til dette er at "LIVET" har vært sterkere enn former og
paragrafer.
------------------
I denne sammenheng er det frie lekmannsarbeidet etter mitt syn mer lik den første kristne kirke enn noen annet kirkesamfunn i vår tid. Og det er nettopp her det åpner seg for meg et syn inn i Det nye testamente, som jeg er takknemmelig å fått øye på.
Her ser jeg en løsning på den store gåten at "kirken" kan bli den verste fienden for kristenlivet. Ikke bare statskirken, men også frikirken.
Det er nok av vitnesbyrd om hvor et kirkesamfunn kan bli et rede for døden, om det aldri så mye ser ut som en bolig for livet.
Nei, kirken og organisasjonene, samme hva slags navn den har, er ikke det samme som Guds rike. Det er heller ikke det samme som menigheten i dypeste mening av dette ordet. Til menigheten hører alle som er født av Gud, enten de står i en organisasjon eller ei.
Blir da organisasjonen sterkere enn "LIVET", så har vi gått over den grensen som Gud har satt. Å gå over den grensen er farlig.
Organisasjonen må ikke bli sterkere enn at dødvekten kan bli avskallet. Er det ikke mer "LIV" igjen, ja så får det bare alt fare. Det er bedre det enn at døden skal bli utstilt og bli akseptert som "LIV".
Tar vi dette ansvar i fra "LIVET" enten det er i et kirkesamfunn eller en organisasjon for ytre- eller indremisjon, hvordan går det da?
Ja, da får kirken udugelige og dårlige prester og forstandere som vi ikke kan bli kvitt.
Misjons-organisasjonene får udugelige og dårlige misjonærer og emissærer, men blir ikke kvitt dem. Da blir døden og det udugelige og dårlige liggende i eldsteråd, i misjonstyrer, i misjonslag og i kirken.
I sjøen lever det et dyr som bor i et forunderlig sterkt hus. Det er hummeren. Omkring dette livet er det et tykt skall. Men rett som det er må dette skall briste og falle av. Hummeren vokser, og skallet må sprekke. Livet krever det. Hvis ikke hummeren klarer å sprenge dette skallet slutter den å vokse, og vil til slutt miste livet.
Det er min tro at denne avveien er det "lovparagraf-kirkene" har kommet inn på. Og dersom det frie lekmannsarbeidet blir for mye styrt av organisasjonstrang, vil det gå samme veien med dette.
Hummeren må bytte hus, skal den få vokse og leve. Det samme gjelder for Gudslivet her på jord. Vi må heller ikke binde "LIVET" med lovparagrafer. Her vet jeg mange som angriper meg og sier: Skal ikke "LIVET" ha noen form?
Jo, form skal det ha, men det er noe som "LIVET" sørger for selv. Måtte vi bare lære denne guddoms-kunsten å ha mer omsorg for "LIVET" enn former som "LIVET" er kledd i, så vil vi være på rett vei. Den vei som Det nye testamente har lært oss.
Hummeren lager det nye skallet sitt selv, bare han får lov å vokse og leve selv.
Jeg tror at gudslivet i en frelst synder også er i stand til dette. La oss derfor ikke være så redd om det en og annen gang etter den indre natur krever å skifte det gamle skallet.
Det at "LIVET" kan komme i fare fordi skallet er nytt og svakt, må vi bare innse. Men det er bedre det enn at det gamle skallet skal kvele "LIVET". Vi skal nok se engang at det ble kvelt mer "LIV" ved for tykt enn for tynt skall.
Det frie, radikale lekmannsarbeidet har nå i over 100 år hatt et slikt skall, som "LIVET" har maktet å kaste av seg. Men aldri har norsk kristendom tatt skade av at gudslivet var så lite organisert ved lovparagrafer og regler.
Hvor står vi nå?
Så langt
jeg kan se går vi mot en stor krise i lekmannsarbeidet. Det truer oss
farer som vi ikke liker å se eller vil snakke om. Farer som synes
vanskelige å vinne over.
Hvilken fare er det?
Vi
makter ikke å holde sammen, vi som hører i sammen. Vi faller fra
hverandre i mange organisasjoner, det samme folket, med det samme
kirkelige og kristelige syn.
Lekmannsarbeidet har blitt for stort i den form det har nå. Det holder på å sprenge den gamle trøyen. Det må en avskalling og utskilling til om "LIVET" skal få vokse.
Det kan være hardt og vondt så lenge krisen står på, men vi har ingen grunn til å miste motet. Når avskallingen er ferdig, kommer en ny og stor arbeidsdag.
Alt friskt "LIV" må skifte ham (hud). Det er døden som tærer uten å skape noe nytt, men "LIVET" renser seg selv så det kan stige frem i ny kraft." --------------------------------------------------------------------
Her tar Hope opp tanker han stred med, og som var vanskelige å tale om. Disse tanker som han tar fram er like aktuelle i dag som den gang boken ble utgitt i 1923.
Herskertrang har alltid vært en fare i Guds menighet på jord. Det dreper alt åndelig liv og fellesskap.