Gustav Ballestad er født i Austad i Vest-Agder 01.09.1890. Kom til personlig kristentro i 15-16 års-alderen. Reiste i 1906 til USA der han var i 7 år. De siste 3 år deltok han som taler og leder ved møtene i Den evangeliske frikirke. Da han i 1913 kom tilbake til Norge, begynte han å reise som forkynner, helst i Indremisjonen og Kinaforbundet. I 1917 ble han fast ansatt i Det vestlandske Indremisjonsforbund og generalsekretær i samme organisasjon 1927
Dette stykke er tatt fra boken: «Lekmannsrøster fra Sørlandet» 1949.
Jes 35,3-4: "Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke! 4 Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er eders Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse, han kommer selv og frelser eder".
Den Gud som ser i lønndom, kjente Israels stilling, og i det ord vi har for oss i dag, får vi høre at folkets bønneliv var sløvet og dets gudsforhold vaklende.
Vi synes nok at Israels stilling var dårlig, men det spørres om ikke vår stilling er likeså mørk. Dersom Gud i dag ville sende bud til oss nåtidskristne, er det tenkelig at han måtte karakterisere vår stilling som slapp og vaklende. Mange tegn tyder på det. Bønnelivet vårt er formbunnet, vanemessig og avmektig, og vår kristne vandring bærer preg av vaklende knær. Det vil enhver kristen kunne overbevise seg om ved å betrakte de kristnes ferd i lys av Guds Ord. Men det har vi ikke anledning til å gå inn på her.
Denne vår vaklende og avmektige stilling er vår tids største hindring for Guds rikes fremgang. Derfor må vi gå nærmere inn på årsaken til den. Om noen hadde klarhet og mot nok til å forkynne vår tids kristne deres synder, som profeten forkynte David hans synder, så kunne ennå meget rettes på. Men hvem er dugelig til dette? Likevel må vi prøve så langt lyset rekker å si hverandre sannheten fra Gud. Vi kan ikke her ta med alt, men vil samle oss om få ting.
Likegyldighet med bønn og lesning av Guds Ord er en ganske alminnelig ting i vår tid, det vitner sjelesorgen om. De fleste må med tårer innrømme at på denne front begynte nederlagene. Vi kjenner det noen hver. Ja selv om vi står midt oppe i det kristelige arbeid, må vi kjempe med sløvheten. Det er så fort gjort å gå opp i arbeidet for Jesus i stedet for å være opptatt med ham selv. Her var det Asaf holdt på å forlise. Merk hva han sier i Sal 73,17: "- inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på deres endelikt". Jeg tror ikke vi tar feil av hans bekjennelse om vi sier at Asaf hadde forsømt omgangen med Herren gjennom Guds Ord og bønn. Derfor holt han på å gli ut av veien.
Du som leser dette, la Guds lys få falle over ditt liv, og erkjenn sannheten som den er. Sløvheten er den synd som stenger deg ute fra de opplevelser du før hadde med Gud. Som følge av din sløvhet får Kjærlighet til verden makt over din sjel. Hos Asaf kjentes det som misunnelse. Han så at det gikk de ugudelige vel. Det betyr vel egentlig ikke at han ønsket seg tilbake til et syndig liv. Nei, han tenkte på at han som kristen måtte kunne få nyte mer av denne verdens goder og gleder, og likevel få beholde livet i Gud. Denne Asafs fristelse er nesten blitt en kristen læresetning nå. Man bygger til og med det kristne arbeid i den retning for å vinne folk for himmelen. Mon ikke denne utglidning kommer inn under Herrens formaning: «Skikk eder ikke like med denne verden» På denne kompromissets vei var det Samson, Saul og Demas tapte sin kraft og til sist også sin salighet. Måtte vi alle, både gamle og unge, bekjenne denne vår synd og fly verden og dens lyst. Så ville verden enda en gang spørre etter de gamle stier, hvor veien går til Guds hus.
Hakk i hel med de to før nevnte synder følger vantroen. Man tror på det man ser, vår kirke, vår organisasjon, våre programmer osv. Men midt under dette gror tvilen. Og for å berge det hele unnskylder vi oss med at vi nå er kommet så langt inn i den siste tid at vi vel ikke kan vente større inngrep av Herren. Er ikke dette de 10 speideres røst da de kom tilbake fra Kanaans land og sådde mismot i det før så tvilende Israels folk.
Jo, det må vi nok innrømme. Men da må vi også innrømme noe mer om det ikke skal gå med oss som med disse speidere 4 M 14,38 De kom ikke inn i landet for sin vantros skyld. Vantro er synd, ja den farligste synd, den største hindring for tid og evighet. La oss se den i øynene og bekjenne den, mens den ennå kan utslettes.
Dernest kommer de skjulte synder. Som byll enten må skjæres bort eller verke ut, så må de overfor nevnte synder enten skjæres bort ved Guds Ord og den Hellige Ånd – eller svelle ut. Det siste ble tilfelle med David. Og her er mange slike tilfelle i vår tid. Synder som er gjort, men man prøver å skjule dem. Derfor går der mange som med David. Benene tæres bort som ved alderdom. Gudslivet har mistet sin evne til fornyelse. Det er ikke den rette utvikling for en kristen. Bibelen sier oss at vi skal skyte friske skudd også i alderdommens dager. Men årsaken ligger klart i dagen. Det er ikke Herren som ikke kan fornye. Det er vi som ikke bekjenner vår synd. La oss derfor uten omsvøp blotte vårt sjeleliv og stille oss fram for Guds ansikt, som Josva gjorde da han kom inn til Herren i smussige klær. Jeg vet at denne veien er vanskelig for deg å gå, for Satan vil følge deg inn til Gud. Men her er ord i denne teksten som skal hjelpe deg. Herren sier: «Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke!» Du sier: Det går ikke an. Jeg er for svak og syndig. Alt i meg og alt utenom meg fordømmer meg. Ikke kan jeg be skikkelig, og ikke kan jeg leve et skikkelig kristenliv. Herren vet visst ingen råd med meg.
Stans nå litt, så Herren kan få vise deg veien videre. Hør hva han sier i teksten: «Si til de urolige hjerter: vær frimodige, frykt ikke! Se, der er eders Gud! Hevnen kommer, Gud gjengjeldelse. Han kommer selv og frelser eder»
For en herlig sannhet! Ser du Gud komme? Nei, sier du, jeg ser bare forsømmelse, svakhet og nederlag. Jeg er som en synkende båt på et opprørt hav, og alt jeg ser, er spøkelser som gjør mitt hjerte enda mere redd. Alt jeg formår er å sukke: Herre hjelp meg! Men han kommer ikke. Er du nå så sikker på det? Mon det ikke er Jesus som kommer, og som du i din blindhet tar for et spøkelse? Slik fortonet det seg for disiplene. Ja, de skrek av redsel da de så Jesus.
Jeg må her få minne om et ord i Hebr12,10:" For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet." Ut fra denne sannhet har du grunn til å tro at det er Jesus som møter deg med tuktens svøpe. Da må du huske på at hver sønn som han elsker, den tukter og refser han.
Det er vel Guds verste oppgave å skjule seg for barnet sitt og la det kjempe med bølgene alene. Det står om ham at han så at disiplene var i nød mens de rodde, og at han kom til dem i den 4. nattevakt. Da var alt håp ute. Men Jesus kommer aldri for sent. Marta og Maria syntes nok at han kom sent da de hadde ventet på ham under brorens sykdom. Veien til Lasarus grav var sikkert vanskeligere for Jesus enn selve oppvekkelsen. Han måtte forberede disiplene og Marta og Maria før han kunne vise dem sin guddomskraft ved graven. Det samme må han gjøre med deg og meg. Våre krefter må bli oppbrukt og våre tiltak mislykkes. Når vi da står der gjennomlyst, sønderslått og tilintetgjort, da først kan Jesus tre fram. «Han kommer selv og frelser eder» sier teksten. Du sier jeg er så helt igjennom syndig og svak at alt er forbi. Slik har mange av oss følt det. Men Jesus kom, og da ble alt stille.
Jeg husker en gang alt så håpløst ut for meg. Jeg lå på en haug med Bibelen foran meg på en tue. Men den morgenen var jeg ikke alene. Satan sto med siden av meg. Hvor mange demoer der var i hans følge, vet jeg ikke, men mange var de. Det hørte jeg på ropene. De blandet løgn med sannhet sammen. De var rene mestere. Den ene avløste den andre. De ropte: Du er en synder. Du er en hykler. Det er et bedrag alt det du farer med. Vær nå for en gang skyld ærlig og gi opp alt som heter kristendom! Du når ikke himmelen allikevel. Slik holdt de på i det uendelige, og det kjentes som alt håp var ute. Jeg kunne ikke en gang be. Jeg bare sukket: Jesus det er sant alt sammen. Jeg er en synder og helt igjennom uærlig. Men jeg vil gjerne høre deg til. Vet du noe råd for meg?
Da bøyde Jesus seg ned over armingen, og så lød det fra hans munn Rom 8,33-34: " Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør; hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, hvad mere er, som også er opstanden, som også er ved Guds høire hånd, som også går i forbønn for oss". Er dette nok for deg? Da løsnet tvilens jerngrep, og Satan forsvant, så jeg med jubel kunne synge: «Ren og rettferdig, himmelen verdig, er jeg i verdens frelser alt nu»
Det var Herren selv som kom og løste meg på ny gjennom sitt ord. Derfor ber jeg deg kjempene kristne venn: lån øre til Jesu ord. Det lukker himmelen opp for deg.
Joh 20,29: «Salige er de som ikke ser og dog tror».