Avkristning betyr at vi som folk vender Gud ryggen. Hans lover og forordninger betyr ikke lenger noe for oss. Mange mennesker opplever dette som en frigjøring og et fremskritt.
Kristendommen er uaktuell og historisk passè, heter det. Vi lever i en moderne tid som ikke har plass for slike forestillinger.
De færreste er imidlertid klar over at når vi vender Gud ryggen, så vender Gud ryggen til oss. Det kan skje på mange måter. Han kan la oss vandre vår egen vei og på den måten overlate oss til oss selv. Eller han kan sende oss en ulykke som en påminnelse om at han fremdeles eksisterer. Uansett hviler det en dom over det folk som velger å forlate hans ord og hans ordninger.
Vi vil aldri komme utenom at Gud krever å få være vår Gud. Du
skal ikke ha andre guder enn meg. Det er det første bud. Jeg Herren din
Gud er en nidkjær Gud som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil
tredje og fjerde ledd. Det betyr at alle slektsledd i en familie vil
bli rammet dersom vi som et folk begynner å dyrke andre guder. Og i
vårt tilfelle har vi begynt å dyrke oss selv.
Det store flertallet av det norske folk har altså enten et likegyldig eller negativt forhold til religion.
30 % av de spurte betegner seg selv som religiøs. Men i denne gruppen er det imidlertid bare 1 av 4 som mener at religionen har stor betydning.
Det interessante er å prøve å se denne utviklingen over tid.
Vi har ikke direkte sammenliknbare undersøkelser. Men dersom vi sier at det å være religiøs er det samme som å tro på Gud, så har vi en del tall. I 1982 trodde 76 % av befolkningen på Gud. I 1990 65 %. I 2007 var prosentsatsen kommet ned i 44. Det har altså over to, tre tiår skjedd mer enn en halvering av det religiøse segmentet i Norge.
Når det gjelder gruppen personlige kristne, er det vanskeligere. Men sett under ett har vi grunn til å tro at denne har utgjort ca 15 % av befolkningen for to-tre tiår siden. Nå er dette tallet kommet ned i 8 %.
Utviklingen er altså ikke til å ta feil av. Landet avkristnes.
Ikke overraskende har politikerne tatt konsekvensen av dette. I mai i år vedtok Stortinget nærmest enstemmig å fjerne paragraf 2 fra Grunnloven, den som sier at den evangelisk lutherske religion er statens offentlige religion. Staten har ingen religion. Våre politikere er ikke lenger forpliktet på å organisere det norske samfunn på kristne verdier. Som samfunn er vi blitt konfesjonsløse.
Vi har altså kommet dit hen at vi som land og folk velger å
bygge
fremtiden uten formelle bånd til kristne verdier.
Det er nærliggende å spørre: Når begynte egentlig denne utviklingen? Går det an å tidfeste når avkristningen begynte?
Det går selvsagt an å ha flere ulike synspunkter på dette. Mye vil avhenge av hva slags tidshorisont man velger å trekke opp.
Da jeg i sin tid tok jeg dette spørsmålet opp med Johannes Kleppa daværende medredaktør i avisen Dagen, mente han at avkristningen måtte ha begynt en gang på 1930-tallet. Krigen kom bare til å innebære en utsettelse av noe som allerede var på gang.
Det er en observasjon som stemmer meget godt overens med Egil Aarviks bok ”Vi gjemmer oss på bedehuset”. Han slår fast at vekkelsene begynte å ebbe ut midt på 1930-tallet. Når han ser tilbake, så finner han at vekkelsesepoken i Norge strekker seg fra 1905 og frem til 30-tallet. Men så stilnet det altså av. Vi hadde forventet at krigen ville forandre på dette, skriver han: ”Men krigen kom ikke med vekkelse. Det gjorde freden enda mindre.”
Egil Aarvik stiller det betimelige spørsmål: Hvorfor stilnet vekkelsen?
Det er selvsagt flere forklaringer på dette, men Aarvik gir en hovedforklaring som er interessent og som har karakteristisk for hele perioden frem til vår egen tid. Han skriver: ”Det er skjedd en endring i folkets grunninnstilling til kristendommen. Kristendommen eksisterer ikke lenger som en realitet i folkets bevissthet.” Folk tror ikke lenger at kristendommen representerer en virkelighet, at den er sann.
”Ja,” sier Aarvik, ”det er verre enn som så. Kristendommen får nå skylden for alt som er galt. Kristendommen gjør urett, heter det. Den forkvakler ungdommens sjel med all snakk om synd og skyld. Den skremmer livet av folk med snakk om Djevel og fortapelse. Kristendommen skaper skyldkomplekser og forkrøpler sjelene”. I sannhet må vi si at Egil Aarvik var forut for sin tid. For disse iaktagelsene stammer fra 1940 tallet. Det er som kjent for 70 år siden. Det viser at avkristningen hadde godt tak i det norske folk allerede før 2. verdenskrig.
Selv har jeg lest igjennom Pinsebevegelsens hovedorgan ”Korsets seier” årgang 1948. Et gjennomgangstema er det moralske forfall i tiden. Bladet klager over hedenskapet i vårt land og at det moderne menneske ikke lenger har bruk for en frelser. Lysestaken er i ferd med å bli flyttet fra landet, skriver bladet.
Ole Hallesby holdt en tale i Calmeyergatens misjonshus i oktober 1940. Han prøver å forstå Guds vilje i det som har skjedd 9. april. Her sier han blant annet at ”Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunne utsette straffen lenger.”
Hallesbys tale sier oss to ting. For det første at avkristningen var meget følbar allerede før 2. verdenskrig. For det andre; Herren bærer ikke over med folkets ulydighet. Det tyske angrep blir tolket som en Herrens straff og tukt
Selv vil jeg nok mene at vekkelsens tid begynte med Hans
Nielsen Hauge
og varte gjennom hele 1800-tallet for så å ta slutt en gang i
mellomkrigstiden. Da 2. verdenskrig brøt ut var forfallet allerede
meget synbart.
Etter krigens slutt fikk avkristningen et omfang og en fart som jeg tror de færreste hadde kunnet forestille seg. Egil Aarvik var nok blant dem som så utviklingen klarest. ”Kristenfolket har murt seg inne på bedehuset og er ikke lenger i stand til å kommunisere med resten av folket”, sa han. ”Vi tærer på fedrenes åndsinnsats og er ikke lenger i stand til å tilføre de kommende generasjoner noe nytt”.
Ja, om det var sant den gangen, så er det ikke mindre sant i dag. Den manglende iver etter å formidle evangeliet kan ha den lite hyggelige forklaring at mange kristne har mistet troen på sin egen tro. Og da er det selvsagt ikke lenger noe å formidle.
Men nå skal vi ta utviklingen i sin kronologiske
rekkefølge.
Det første angrepet på det kristne verdigrunnlag etter krigen kom allerede i 1946 med statens overtakelse av Oslo Lærerskole, som da ble drevet av Indremisjonsselskapet. All lærerutdanning skulle fra nå av være et statlig ansvar. Fra Stortingets talerstol ble det sagt at Oslo lærerskole representerte pietisme og trosfanatisme. Statens skoler skulle derimot være preget av forståelse, åpenhet og toleranse – honnørord som vi kjenner igjen fra senere debatter. Arbeiderpartiet la ikke skjul på at overtakelsen var å forstå som et angrep på kristne posisjoner i samfunnet.
Hvor var kristenfolket?
Dette var jo et angrep på Indremisjonen, ledet av Ole Hallesby
som var
en troskjempe på den tiden. Carl Fredrik Wisløff skriver i sin
kirkehistorie at kristenfolket var opptatt av fred og gjenreisning.
Kampen mot nazismen hadde tappet det for alle krefter. Det var ikke
innstilt på å ta kampen opp mot et nytt statstyranni. Kristenfolket var
gått inn i en ”åndelig dvaletilstand”, skriver han.
I 1953 inntreffer den saken som mer enn noe annet skulle bli skjebnesvangert for kristendommens plass i det norske samfunn – den såkalte helvetesdebatten. Professor Ole Hallesby holder en radiooverført søndagspreken fra Storsalen i Oslo. I talen sier han bl a følgende:
”Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete. … Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?”
Disse ordene ble starten på en debatt som kom til å vare i fem år. Biskop Kristian Schjelderup i Hamar rykket umiddelbart ut og sa at læren om evig helvetesstraff ikke hørte hjemme i kjærlighetens religion. Dermed gjaldt striden ikke bare Hallesbys valg av ord, men den stod om et hovedpunkt i kirkens lære.
Jusprofessor Frede Castberg fikk i oppdrag å utrede de konstitusjonelle sider ved statsreligion og kirkestyre. Han konkluderer med at det er Kongen i statsråd, altså regjeringen, som håndhever bekjennelseskravet og som også kan foreta læremessige avgjørelser. Kirkedepartementet uttalte følgelig i februar 1954 at Schjelderup ikke hadde satt seg utenfor bekjennelsen.
Frede Castbergs utredning er blitt stadig mer aktuell. For selv om kirken i dag utnevner sine egne biskoper, er den fremdeles en statskirke. Det vil si – det er fremdeles kongen i statsråd som har det siste ordet i lærespørsmål.
Mange stilte spørsmål ved regjeringens avgjørelse. Hva hadde politikerne – og det endog fra Arbeiderpartiet – med å definere innholdet i kristentroen?
På et stort lekmannsmøte på Nærbø i Rogaland 1.mai 1957 konkluderer Hallesby med å si at fra det øyeblikk den verdlige statsmakt gav Kristian Schjelderups teologi sin godkjennelse, opphørte Den norske kirke å være en bekjennelseskirke.
Det må vi si oss hjertens enig i. Og da vil jeg også minne om at Hallesby allerede på 1920-tallet foreslo å skille stat og kirke.
Vel, dette er ikke stedet for å skildre helvetesdebatten. Vi nevner bare at Schjelderup ble litt av en folkehelt. Alle lag i samfunnet støttet opp om ham. Han fikk støtteerklæringer fra ordførere, kommunestyrer, organisasjoner og kulturpersoner, for å ha nevnt noe. Det ble rene folkereisningen. Alle ville de ha en fritenkende teolog, og alle ville være med på å avskaffe både helvete og fortapelsen.
Schjelderup som nå følte at han hadde hele det norske folk i ryggen, ba om biskopenes tillit. Etter først å ha nølt, ga bispekollegiet etter. Høsten 1957 anmodet de enstemmig Schjelderup om å fortsette i stillingen. Schjelderup takket rørt for tilliten.
Schjelderup hadde angrepet et kjernepunkt i den kristne lære. For dersom det ikke fantes noen fortapelse, hva skulle man da frelses fra? Hele forsoningslæren kom med ett i et nytt lys. Fra nå av ble det også vanskelig å snakke om synd – for synden bærer jo straffen i seg.
Det er vel ikke noe angrep på den kristne lære i vår tid som har vært mer alvorlig enn dette. Langsomt men sikkert ble forkynnelsen lagt om. Man gikk stadig stillere i dørene når det gjaldt tale om synd, evig død, dom og fortapelse. Den hellige Gud måtte vike plassen for den alminnelige kjærlige Gud. Nåden ble hengende i løse luften. Det ble problematisk å forkynne Jesus som frelser og forsoner. Jesus ble i stedet løftet frem som et etisk forbilde. Liberalteologien hadde fått sitt gjennomslag i Den norske kirke.
Hallesbydebatten ble et nederlag for bibeltroskap og en seier for de sekulære kreftene i samfunnet. Kirken svarte på utfordringen, ikke ved å holde fast på sine bibelske røtter, men ved å tilpasse seg den nye tid. Den var jo tross alt en folkekirke og måtte være der folket var.
Hallesby skulle få rett, for
helvetesdebatten markerte slutten for kirken som et kristent
trossamfunn.
Den samme Schjelderup ble årsak til ny strid noen få år senere. I 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert til den første kvinnelige prest i Den norske kirke av nettopp Kristian Schjelderup. Før ordinasjonen uttalte seks av landets ni biskoper at kvinnelig prestetjeneste var uforenelig med Guds skaperordning og utsagn i Det nye testamentet. I 1955, seks år før Ingrid Bjerkås ble innsatt, hadde et enstemmig professorråd ved MF uttalt at det var stridende mot Den Hellige Skrift at kvinner kunne inneha presteembetet. Dette var egentlig bare en gjentakelse og bekreftelse av en tilsvarende uttalelse som MFs lærerråd vedtok i 1917.
Debatten om kvinnelige prester kom til å rase i flere ti-år. Høsten 1972 skjedde en dramatisk endring. Et flertall i MFs lærerråd var kommet til den slutning at de aktuelle tekstene i Det nye testamentet bare hadde relativ vekt og betydning. De måtte sees i lys av datidens samfunnsordning. Det dreide seg følgelig om et ordningsspørsmål. Kvinneprestspørsmålet var ikke lenger i strid med Guds ord og kirkens bekjennelse.
Et betydelig mindretall mente at det måtte være galt å gjøre formaningene i Skriften tidsbetinget. Kvinnens underordning var ikke noe tidshistorisk som vi i vår egen tid kunne heve oss høyt over. Dessuten gjør mindretallet en viktig observasjon. Det skriver: ”Vi frykter for at dette syn på Skriftens autoritet kan trekke etter seg konsekvenser for andre av Det nye testaments anvisninger og formaninger.” Samlivsformer, skilsmisse og gjengifte blir nevnt som eksempler.
Det var også hovedpoenget til den kjente svenske biskop Bo Giertz da han i november 1976 kom til Menighetsfakultetet for å tale om kvinneprestspørsmålet. Først ble han nektet adgang, men han ble til slutt invitert av studentene. Kvinneprestspørsmålet er selve ”testfrågan”, sa han.
Testfrågan på hva?
På bibeltroskap. ”Å være kristen er å tro som apostlene” sa Bo
Giertz.”
”Guds menighet er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll. Men er vi
villige til å holde fast på apostlenes lære”, spør han. Det er her
kvinneprestsaken kommer inn og blir selve testfrågan.
Tankegangen er den at Guds ord verken kan endres eller rokkes. Det er ikke tidsbetinget men står fast til alle tider. Hvis man derimot trekker den slutning at den ene av Paulus sine formaninger er bestemt av datidens oppfatning, så kan det samme resonnementet anvendes også på alle andre formaninger i Det nye testamentet. Man begir seg med andre ord inn på en rutsjebane som ingen ende har.
Bo Giertz sine observasjoner skulle til overmål bli bekreftet i de påfølgende år. I rask rekkefølge fikk vi samboerskap, abortlov og homofili. Med Menighetsfakultetets vedtak var det skapt presedens for at formaningene i Det nye testamentet kunne tolkes ut fra forhold i vår egen tid. Ved å føre inn momenter som ”vår tids forståelse” hadde kirken fraveket det reformatoriske prinsipp ”Skriften Alene”. Ved å oppgi dette prinsippet hadde kirken fratatt seg selv det eneste redskapet den hadde til å demme opp for utviklingen. Den kunne ikke lenger si: ”det står skrevet”.
Helvetesdebatten og kvinneprestsaken er de to viktigste sakene i kirkens etterkrigshistorie. Helvetesdebatten åpner for at det går an å ha to ulike syn i kirken på et så sentralt lærespørsmål som menneskets frelse og fortapelse. I kvinneprestspørsmålet angripes den kristne etikk og den gudgitte skaperorden. I begge sakene angripes Bibelens autoritet. Det som har skjedd senere, er egentlig bare en logisk videreføring av disse to sakene.
Men vi må jo også stille oss undrende til Menighets-fakultetets helomvending. I 1955 var kvinnelige prester klart stridende mot Den Hellige Skrift, men 17 år senere var det altså forenelig med den samme Skrift. Hva er det som skjer?
Vel, det finnes flere forklaringer. Onde tunger har pekt på at 1972 var det året MF for første gang søkte om statsstøtte. Fra politisk hold fikk fakultetet klare signaler om at det ville bli Nei til statsstøtte dersom fakultetet opprettholdt sitt Nei til kvinnelige prester.
Mer tungtveiende er nok at samfunnet er i endring. Båndene til
kristendommen svekkes. Arbeiderpartiet kjører frem helt nye verdier
innpakket i ord som likestilling, solidaritet, åpenhet, demokrati og
toleranse. I praktisk politikk innebærer dette at det gamle samfunn
bygget på kristne verdier nå skal erstattes av et helt nytt verdisett
hentet fra den sosialistiske verden. I Arbeiderpartiets historie er
dette ikke nye ting. Det nye er nå at kirken fremstår så svekket at den
ikke lenger representerer noen trussel mot Arbeiderpartiets politiske
arbeid.
Det nye brekkjernet som nå brukes i åndskampen er likestilling. Bak synet på kvinnelige prester lå det politiske dogmet at mann og kvinne er likestillet. Det høres tilforlatelig ut fra en humanistisk synsvinkel, men det er klart stridende mot den bibelske lære som taler om kvinnens underordning.
Likestillingstanken ble markedsført av feministbevegelsen og slo igjennom i USA og Vest-Europa på 1960-tallet. I Norge ble den båret frem av Arbeiderpartiet og til slutt formalisert i Likestillingsloven av 1979.
Likestillingstanken har i dag nærmest fått status som et religiøst dogme. Det er akseptert i alle deler av samfunnet som et moralsk høyverdig prinsipp som skal ligge til grunn for alle politiske vedtak. Selv kirken har ingen motforestillinger. I gjeldende strategidokument for Den norske kirke heter det at ”likestillingsperspektivet skal innarbeides på alle nivå og felt i Den norske kirke.”
Prost Trond Bakkevig som stadig er en aktuell bispekandidat skriver at Gud har talt til kirken gjennom den moderne kvinnebevegelse. Kirken må verne om de innsikter feminismen gir.
Men la oss et øyeblikk se litt på historikken til dette dogmet.
Likestillingstanken har sine røtter tilbake til den franske revolusjon. Den franske revolusjon var ikke bare et oppgjør med Kongen og Adelen, men også med kirken. Likestillingstanken var sekulær i sitt vesen og hadde fra første øyeblikk brodd mot religionen.
Det var allikevel først og fremst kommunismen som skulle nyttiggjøre seg disse tankene. Kvinnen skulle frigjøres fra hjemmet og stilles til disposisjon for samfunnet. Kvinnen skulle realisere seg selv, het det. For feministbevegelsen og for toneangivende politikere kom det til å innebære et nei til kjernefamilien og ja til alternative samlivsformer.
Det kristne verdisynet ble sett på som en motpol. Bibelen representerte det patriarkalske mannssamfunn som kvinnebevegelsen var til for å bekjempe. Det er blitt sagt at drivkraften i kvinnebevegelsen er ”et egalitært raseri” som rettet seg både mot tradisjonelle institusjoner og ordningene i Guds skaperverk.
I praktisk politikk skulle dette
dogmet bli et meget velegnet verktøy for Arbeiderpartiet når det gjaldt
å rydde til side de kristne posisjonene i samfunnet. Kirken på sin side
synes ikke å ha forstått hva det dreide seg om. Vi finner ingen
bispeuttalelser fra dette tidsrommet som tar opp
likestillingsprinsippet eller likestillingsloven. Kirken ønsker
åpenbart ikke å utfordre Arbeiderpartiet. Det bibelske
virkelighetsbildet blir ikke fastholdt og avkristningen går sin gang.
I rask rekkefølge faller nå den ene kristne bastionen etter den andre. I 1972 ble loven som forbød samliv mellom mann og kvinne uten å være gift - konkubinatloven - opphevet. Det var ikke lenger straffbart å leve sammen uten å være gift. Med det var ekteskapet, hjemmet og det tradisjonelle familiemønster svekket. Kvinnen skulle frigjøres fra slike bindinger, het det.
Resultatet skulle vise seg hurtig. Allerede før århundreskifte var 40 % av alle kvinner i 20-årene samboere og halvparten av alle barn ble født utenfor ekteskap. Nok en kristen bastion var falt. Det 6. bud betød ingenting.
Fra kirken kom det ikke et ord. Ingen prest torde si fra prekestolen at samboerskap var synd. Det var forståelig. Man kunne ikke fordømme et folk som man samtidig skulle være folkekirke for.
Regjeringen noterer seg kirkens holdning med interesse. I en offentlig
utredning fra 1999 heter det at ”relativt lite motstand fra kirkelig
hold ansees også som avgjørende for at samboerskap har fått spesielt
sterkt fortfeste i Norden.” Kirken hadde - i politikernes øyne - gitt
et positivt bidrag til samfunnsutviklingen. Dette i motsetning til den
katolske kirke i Sør-Europa hvor samboerforhold på dette tidspunktet
var nesten fraværende.
I 1978 fikk vi abortloven. Det kristne synet om at det ikke er tillatt å ta liv, ble skjøvet tilside til fordel for selvbestemt abort. Loven ble vedtatt med en stemmes overvekt (Otto Hauglin), men gallup fra den tiden viser at det var flertall i folket for loven.
Loven ble sett på som en milepæl i kampen for kvinnens frigjøring. Selvbestemt abort var det viktigste fremskrittet for kvinner i vårt århundre ved siden av stemmeretten, ble det sagt. Kvinnen måtte selv få bestemme over sin egen kropp. Uten rett til å bestemme over egen fruktbarhet finnes ingen frihet.
Forbudet mot abort kan føres helt tilbake til Kristian den V lov av 1682. Det var forbundet med dødsstraff å ”ombringe fosteret”, som det het. Dødsstraffen ble ikke avskaffet før i 1842, men straffebestemmelsene stod ved lag helt frem til 1960-tallet.
Arbeiderpartiets første forsøk på å få gjennomført fri abort ble nedstemt med én stemmes overvekt i 1975. Da hadde Folkeaksjonen mot selvbestemt abort i løpet av fire uker klart å samle inn 610 000 underskrifter mot loven. Bispemøtet hadde gjennom flere år engasjert seg mot selvbestemt abort.
I forbindelse med Stortingets behandling avga Bispemøtet i august 1974 en uttalelse der det heter at kravet om selvbestemt abort må avvises fordi ”det betyr oppgivelse av ethvert rettsvern for det gryende menneskeliv.” Som kristne kan vi ikke gå på akkord med det vi ser som rett ut fra Guds ord. En prisverdig klar uttalelse.
Men det skulle snart ta slutt. Fire år etter at abortloven av 1978 var vedtatt, åpner bispemøte for abort på sosiale indikasjoner, altså en delvis aksept av den nye loven. Senere skulle all motstand mot abortloven forstumme. Bare Børre Knudsen og kretsen rundt ham holdt saken levende.
Kvinnebevegelsen var meget bevisst på at kampen for selvbestemt abort
også var en kamp mot Kirken og de kristne verdiene. Etter deres syn
stod to grunnleggende syn mot hverandre: Var livet gitt av Gud eller
var livet gitt av kvinnen? Etter at flertallet for loven var sikret
kunne de triumferende utbryte at Eva hadde satt seg i Herrens sted. Det
var jo mer riktig enn de selv ante. De kunne med tilfredshet notere seg
at det kristne livssynet og kirkens syn på kvinnen, var nedkjempet.
Skilsmisse og gjengifte var et hett debattema i kirken på 60 og 70 tallet. Men etter at samboerskap skjøt fart stilnet det fullstendig av. Vi hører ikke lenger om prester som ikke vil vie gjengifte. Men selve saken, skillmisse, er fremdeles i blant oss.
På begynnelsen av 60-tallet var skillsmisse-hyppigheten på landsbasis ca 10 %. I dag ligger den på 44 %. I tillegg kommer oppløsningen av samboerskap som er betydelig høyere. Det er altså tale om en epidemi som ødelegger de tusen hjem. Hva Gud har sammenføyd skal et menneske ikke adskille. Men slike tanker stiller seg i veien for menneskets selvutfoldelse og hører fortiden til, blir vi fortalt.
Vi tar også med at Den norske kirke i
2007 fikk sin første fraskilte biskop i Per Oskar Kjølås. Kirkens
preses Olav Skjevesland uttalte ved den anledning at han ikke så det
som et problem.
Homofilisaken er den foreløpig siste spikeren i kisten.
Helt frem til 1972 var seksuell samhandling mellom menn forbudt i henhold til norsk lov. Da ble den siste bestemmelsen i straffeloven opphevet. Med det var en lang rettspraksis brakt til opphør. Helt siden 1687 var seksuell omgang mellom menn forbudt i henhold til norsk straffelovgivning. I likhet med abortpraksisen var dette forbundet med dødsstraff. I 1842 ble den endret til tukthus.
I dag mener et voksende flertall i folket at alle samlivsformer må likestilles. Man kan ikke diskriminere. Det vil være urettferdig og ukjærlig.
Kirken kom ikke for alvor på banen før vi fikk partnerskapsloven i 1993. Denne loven ga de homofile samme rettigheter som heterofile par. I 2009 ble partnerskapsloven avløst av den nye kjønnsnøytrale ekteskapslovgivningen som opphevet skillet mellom homofile og heterofile ekteskap. Dermed var likestillingsprosessen ført til ende.
Når en leser de kirkelige uttalelser fra denne tiden, slår det en at debatten aldri kom til å stå om hvorvidt homofili var synd eller ikke. Den siden ved saken var faktisk helt fraværende. Det som opptok kirken, var hvorvidt homofile samboende kunne inneha vigslete embeter eller ikke. Kort sagt, kunne homofile være prest eller ikke?
Men det spørsmål mange stilte seg var hvorfor kunne ikke en homofil bli prest når det ikke var synd?
På bispemøtet våren 1995 sa et klart flertall nei til homofilt samliv og selvsagt et nei til at de kunne ha kirkelige stillinger. Men biskopenes uttalelse var ikke forankret i Bibelen men i den ”etiske refleksjonsprosess”, som det het.
Denne prosess skulle vise seg å arbeide med lynets hastighet. For bare to år senere kunne biskopene akseptere både homofilt samboerskap og homofile i kirkelige stillinger med unntak av vigslete stillinger. Dette standpunktet ble også vedtatt av kirkemøtet samme år. Bare 8 av delegatene stemte i mot. Enda et lite skritt på vei mot likestilling i kirken, skrev Aftenposten på lederplass.
Men i den bibeltroene del av kristenfolket var det forferdelse.
Arvid Tångberg leder i Foreningen for Bibel og Bekjennelse sa at Forherdelsen mot Guds ord i Den norske kirke nå var tydelig for enhver som kunne se og høre. (FBB-nytt des. 97)
Generalsekretær Anfinn Skaaheim I Indremisjonsselskapet sa at det nå bar mot læremessig og åndelig ruin for Den norske kirke (”For fattig og Rik” nr.16/ 1997).
Homofilisaken fikk sin tragikomiske avslutning 10 år senere på kirkemøte i november 2007. Der konstaterte man at splittelsen i kirken var et faktum. Møtet vedtok å overlate til den enkelte biskop å gjøre som han ville når det gjaldt tilsetting av homofilt samboere i vigslete stillinger.
Med dette la kirkemøtet seg flat for den praksis som allerede var etablert. For i 1999 hadde Hamarbiskopen Rosemarie Køhn vigslet landets første lesbiske samboende prest Siri Sunde til sokneprest. Året etter fulgte Oslo biskop Gunnar Stålsett opp med å ansette homofil samboende Thorstein Olsen som prest på Majorstuen. Dermed var barrieren brutt. Tilsettingene fikk ingen konsekvenser for de to biskopene.
Bispemøtet fant ingen grunn til å bryte med de to.
Argumentet til de to biskopene var at det bibelske forbud mot homofili var en ren menneskelig overlevering som vår tid ikke kunne være bundet av.
Homofilt samliv og tilsetting av homofile samboere i vigslete stillinger er siden blitt det politisk korrekte også i kirken. En undersøkelse fra 2011 viser at halvparten av Menighetsfakultets lærere sier ja til homofilt samliv og til kirkelig vielse av homofile par. I en kommentar sier rektor Vidar Haanes at MF må avspeile den holdningsendring vi ser i Den norske kirke. (Vårt Land 27/5 2011) Kirkens preses Helga Byfuglien er da også klar på at kirken må vie homofile par. Det er da også denne utviklingen vi har sett i Danmark.
Ja, jeg vet ikke om vi skal le eller gråte. Henvisninger til Bibelen
har tydeligvis ingen gjennomslagskraft. Det er åpenbart viktigere for
kirken å følge tidsånden enn Bibelen.
Den trolig mest alvorlige siden ved avkristningen har jeg gjemt til slutt - avkristningen av skoleverket. Her dreier det seg om den oppvoksende generasjon og landets fremtid.
Arbeiderpartiet har helt siden 1920-tallet gått til systematisk angrep på kristendomsundervisningen i skolen. Allerede i 1939 fikk Arbeiderpartiet redusert antall timer i kristendomsundervisning. Fagets bekjennelseskarakter ble ved denne anledning også avsvekket. Etter krigen, i 1955, foreslå daværende statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet Helge Sivertsen, at kristendomsfaget burde bli religionskunnskap.
Den viktigste endringen i vår tid kom i 1969. Da bestemte Stortinget at skolefaget ”kristendomskunnskap” ikke lenger skulle være å betrakte som kirkens dåpsopplæring. Et plaster på såret var at det likevel skulle være konfesjonelt forankret. Den bestemmelsen falt imidlertid ut i 1997 da KRL- faget ble innført. Fra da av skulle ulike religioner og livssyn presenteres side om side. Det ble utrykkelig forbudt å presentere en religion som bedre eller sannere enn andre.
Jon Kvalbein, skribent og skolemann, sa i den anledning at KRL-faget var ”dødsstøtet mot den kristne oppseding i norsk offentlig skole.” (Dagen 2.2. 2000)
I 2008 ble KRL-faget til RLE, et orienteringsfag om religion, livssyn og etikk. Det skjedde etter en klage til Europarådets menneskerettighetsdomstol. Samme år ble den kristne formålsparagrafen for Barnehager og Grunnskolen strøket.
Den gamle formuleringen om at ”Grunnskolen skal… hjelpe til å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding” ble erstattet med ord om menneskerettigheter og humanistiske verdier.
Samtlige partier var enige om ny formålsparagraf. Daværende kunnskapsminister SVs Bård Vegar Solhjell ga uttrykk for at skolen endelig var kvitt ”en antikvitet”. Kristelig folkepartis nestleder Dagrun Eriksen sa seg derimot strålende fornøyd med resultatet. Hun mente at det kristne verdigrunnlaget nå var sikret. Noen må åpenbart ta feil.
Kristendomsundervisningen i skoleverket har vært en torn i øyet på Arbeiderpartiet fra første stund. På landsmøtet i 1918 het det med prisverdig klarhet at ”Kristendoms-undervisningen utgår av skolens fagkrets”. For ikke å skremme bort velgerne ble denne formuleringen siden avsvekket noe.
I henhold til Arbeiderpartiets marxistiske grunnsyn var kristendom og kirke en del av det kapitalistiske samfunn som partiet var satt til å bekjempe. Kirkens maktposisjon lå i skoleverket, sa professor Edvard Bull. Derfor måtte skolen verdsliggjøres. Religion var en privatsak. Men det er synd å si at religionen var noen privatsak for partiet.
Den samme Edvard Bull, som fra 1927 var nestformann i Arbeiderpartiet, sa også: ”Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det.” Men da skolen ikke kunne taes med et stormløp, ble dette gjort skrittvis. Arbeiderpartiet fjernet time for time og uthulte innholdet langsomt men sikkert.
I dag er Arbeiderpartiets syn at offentlige skoler skal være enhetsskoler som skal samle alle lag i samfunnet. Alle skal ha den samme undervisning og ha det samme springbrett ut i samfunnet. I de senere år er det mulitkulturelle samfunn også blitt et argument. Men bak disse formuleringene lurer partiets materialistiske grunnsyn og tanken om det klasseløse samfunn. Derfor er også partiet sterk motstander av private skoler. Man er redd for at kristendommen skal smugles inn bakveien igjen.
Det underlige og helt uforståelige er kirkens og Kristelig folkepartis holdning. Da kristendomsfaget i grunnskolen i 1997 ble erstattet med KRL-faget, skjedde det også med hjelp av Kristelig folkeparti. Bak seg hadde partiet både Institutt for kristen oppseding, Kirkerådet og Menighetsfakultet. Alle ville de støtte Arbeiderpartiet. Ja, KrF mente sogar at kristenfolket burde være dem takknemlig for at de hadde samarbeidet så godt med daværende undervisningsminister Gudmund Hernes. Så forvirret går det an å bli.
At den oppvoksende slekt ble stående uten opplæring i kristen tro, var det ingen som tok inn over seg, ikke en gang kirken.
I mer enn to hundre og femti år har skoleverket vært det mest betydningsfulle virkemiddel for opplæring i den kristne tro. Den første allmennskolen i Norge ble bygget i 1739 og het betegnende nok Christi Krybbe skole. Det var en prestedrevet skole og formålet var å formidle kristentroen til den oppvoksende slekt.
På samme måte som
kirken i sin tid så verdien av skoleverket, har også Arbeiderpartiet
gjort det, bare med motsatt fortegn. For begge gjaldt det å få makt
over folkets og barnas tankeverden. Men det var to forskjellige
åndsstrømninger som møttes. En materialistisk og en åndelig.
Vi kunne ha nevnt enda flere saker, men et sted må vi stoppe. En sak bør allikevel nevnes: vår holdning til staten Israel. Den før nevnte Holocaustrapporten dokumenterer med all tydelighet, at avkristning og antisemittisme hører sammen. Jo mer man fjerner seg fra kristendommen, desto sterkere blir kritikken av jødene og staten Israel.
Vi her i Norge har en stygg historie når det gjelder vårt forhold til
jødene. Men istedenfor å ta lærdom av dette og korrigere kursen,
fortsetter vi i dag å angripe jødene, nå i form av et Israelshat. Dette
sier noe om oss som folk, vår moral og vår kristne tro.
Avslutningsvis: Det første som slår meg når vi nå skal prøve å komme med noen oppsummerende tanker, er fravær av motstand fra kirkens side. Ja, ikke bare kirkens, men vi må også spørre hvor er misjonsorganisasjonene og kristenfolket i dette bildet?
Den siste gangen kirken og kristenfolket prøvde å reise motstand mot avkristningen var i forbindelse med abortsaken i 1975. Da ble det samlet inn 600 000 underskrifter. Men dette var altså for snart 40 år siden.
Hva skjedde? Hvorfor klarte vi ikke å reise motstand mot avkristningen?
Det blir i hvert fall galt å legge all skyld på Arbeiderpartiet. Den kristne kirke har alltid hatt sterke motstandere, ytre fiender som vil den til livs. Så det er ikke noe nytt.
Nei, vi må søke årsaken hos oss selv. Og da må vi se på oss selv i lys av Guds ord.
”Om noen elsker meg”, sier Jesus, ”da holder han fast på mitt ord”. Omvendt: Om noen ikke elsker meg da holder han ikke fast på mitt ord. (Joh 14,23-24) Kjærligheten til Jesus viser seg altså ved at vi holder fast på hans ord. Er det noe som kjennetegner oss som kristenfolk, så er det at det har vi nettopp ikke gjort. Alle andre hensyn har veid tyngre enn Guds ord.
Som kristne har vi fått denne verden kjær. Vi har gjort det som Paulus advarer mot: vi har skikket oss like med denne verden. ”Elsk ikke verden”, sier apostelen Johannes, ”heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke kjærligheten til Faderen i ham”. (1 Joh 2, 15). Apostelen Jakob sier: ”Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende”. (4,4)
Dette er klare ord som ikke er til å misforstå. Det har skjedd et åndelig forfall i kirke, i menighet og blant troens folk. Vi har forlatt vår første kjærlighet. Vi har ikke søkt Jesus først. Dermed har vi åpnet oss for andre åndsretninger.
Da den amerikanske religionsfilosofen Francis Schaeffer skulle finne svaret på avkristningen av Europa, oppsummerte han det med en setning: ”Personal peace and affluence” – fred og materiell velvære. Avkristningen skyldes at vi har det godt, for godt. Det er som en venn av meg klager over: Her i menigheten er det ingen lenger som trenger en frelser.
Kirken har sine egne problemer. Det som veier tyngst der i gården, er det indre samhold, kirkens enhet, og hensynet til den offentlige opinion. Det gjelder å fatte vedtak som ikke er kirkesplittende, og det gjelder å låne øre til folket om kirken fortsatt skal være en folkekirke. Bibelen er blitt en salderingspost.
Dette gjenspeiler seg i kirkens indre liv. Vi hører ikke lenger om at Jesus frelser fra synd, død, dom og fortapelse. Dommen og fortapelsen er for lengst avskaffet. Den forsvant med Hallesbydebatten. Døden er fortiet, og synden henger i en tynn tråd.
På samme måte hører vi heller ikke om Lov og Evangelium. Loven gjenspeiler Guds hellighet. Vår Gud er en fortærende ild, heter det. Men den siden ved Guddommen blir altså fortiet. Gud er ren kjærlighet.
I likhet med samfunnet for øvrig er også kirken kommet inn i et
etterkristent stadium. Både forkynnelsen og liturgien viser at den
befinner seg i kristendommens periferi. Demokratiet har inntatt kirken.
Det er folkemeningen som bestemmer hva kirken skal lære. Og skulle
kirken være i tvil vil regjeringen gi de nødvendige signaler. Kirken er
i sannhet blitt statens kirke.
La meg først si at denne fremstillingen er gjort med bred penn. Nyanser og fordyping mangler. Det gjør også de positive trekk som tross alt finnes. Mitt hovedanliggende har vært å få frem trenden og utviklingen over tid. Og da blir konklusjonen uunngåelig: Det har skjedd en dramatisk avkristning av folk og samfunn. På relativ kort tid har vi gått fra å være et samfunn tuftet på kristne verdier til å bli et samfunn der sekulære og humanistiske verdier er blitt styrende.
Dersom det finnes en vei tilbake, må det være å børste støv av de bibelske sannheter. Gud må igjen bli for oss det som han utgir seg for å være. Bibelens Gud – Ordets Gud. Vi må finne tilbake til det evangelisk lutherske tolkningsprinsipp ”Skriften alene”, sola Scriptura. Vår holdning, vår tro, våre utsagn og vår kamp for å påvirke samfunnet, kan utelukkende ha Skriften som kilde.
Så kan vi spørre: hvorledes skal dette la seg gjøre?
Dypest sett kan vi ikke gjøre annet enn å be til Herren om frelse for vårt land og for vårt folk. Det viktigste er å legge denne saken på Herren selv. Så får han fatte de råd som er nødvendig.
Når det er sagt, så vet vi jo ganske mye om hvorledes Herren handler. Hele Israels historie er en anskuelsesundervisning om dette. Det som hendte Israel er ment å være forbilder og formaninger for oss som de siste tider er kommet. (1 Kor 10,11)
Når Gud ikke sparte sitt eget folk, vil han langt mindre spare oss andre. Johannes åpenbaring vitner om dette. Her leser vi om en lang rekke av ulykker som rammer folkene på grunn av deres vantro. Disse ulykkene har talende nok sitt utspring i himmelen. Det er Lammet Guds egen sønn, som åpner de syv segl og som deler ut de syv basuner.
Gud vil ikke at noen mennesker skal dø i sin synd. Herren har ikke behag i den ugudeliges død. (Esek 18,23). Men hvis ulykken er det som må til for å vekke opp et døende folk, så lar han det skje. Det er først når vi blir konfrontert med vår egen maktesløshet, at omvendelsen og troen melder seg. Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres ører ved trengselen, leser vi hos Job (36.15).
Så trenger ikke ulykken å være noen ulykke, men et uttrykk for Guds kjærlighet.
Med det mener jeg å ha sagt noe om det som ligger foran oss. Og der vil jeg stanse for i kveld.
(Del 2 kommer i neste nummer)