Artikel nr 8 fra blad nr 6-2012
Emne: Trossannhet
En profeti om dommen over en gjenstridig slekt og Jerusalem
Av Olav Hermod Kydland

(Mat 23, 34-39) 
Etter Jesu straffetale over fariseerne og de skriftlærde, kommer han med et profetisk ord om hva framtida vil bringe. Jesus lover å sende profeter, vismenn og skriftlærde til folket. Men han vet at de vil ikke ta imot dem. De skal være Kristi utsendinger med fullmakt fra ham til å forkynne evangeliet. 

Jesus var nemlig klar over at han snart skulle dø på Golgata kors og bli lagt i en grav. Men dette var ikke slutten. Gud Fader skulle reise han opp igjen fra de døde, og han ville åpenbare seg for sine disipler og andre troende før han skulle bli tatt opp til himmelen. 

Jesu profetiske tale gikk virkelig i oppfyllelse. Jesu Kristi utsendinger møtte stor motstand blant folket. Deres guddommelige budskap ble avvist og noen av dem ble drept og andre korsfestet, andre igjen ble hudstrøket i synagogene, og atter andre ble forfulgt. Apostelen Paulus opplevde dette selv og sier: ”Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær. Tre ganger er jeg blitt hudstrøket, en gang steinet, tre ganger har jeg lidd skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet” (2 Kor 11, 24-25). Senere kjenner vi til at han led martyrdøden. 

Det er et faktum at av Jesu 12 disipler var det bare apostelen Johannes som fikk en naturlig død. Alle de andre led martyrdøden på en eller annen måte. 

Derfor kan vi si at folket hadde ikke lært noe av historien. Deres fedre hadde behandlet Guds utsendinger på den samme måten i den gamle pakt. På grunn av at de ikke tok avstand fra sine fedres gjerninger og omvendte seg, blir de gjort ansvarlig for deres gjerninger også. Som eksempel nevnes den rettferdige Abels blod og like til Sakarias Barakias sønns blod. ”Alt dette skal komme over denne slekt”, sier Jesus (Mat 23, 36). Når folket i sin ondskap fortsetter i sine fedres spor å drepe og forfølge Guds utsendinger, må de stå til ansvar framfor den levende Gud, både for sine egne gjerninger og sine fedres gjerninger. Det er som om Jesus samler alle martyrenes blod som er utøst gjennom tidene, og legger ansvaret for det på denne ugudelige slekten. 

Folket var i ferd med å oppfylle fedrenes syndemål. Men da ville også dommen komme, og den var nær. 

Men Jesu advarsel var nytteløs. Hans inderlige kjærlighet til folket viser seg i hans ord om Jerusalem. Han utbryter: ”Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke” (vers 37). Jesus hadde gjort alt som var mulig for å ta seg av folket, men de bare fortsatte å slå i hjel hans utsendinger og steine dem han sendte. De avviste med andre ord dem som forkynte det glade budskap om frelse og nytt liv. De brydde seg ikke om Guds nåde. De ville leve sitt eget liv etter sine lyster og begjær uten innblanding fra Herren. 

Jesus var seg hele tida bevisst hvilke fare de sto i. Derfor ville han så gjerne samle dem på samme måten som en høne samler sine kyllinger når hun finner mat, når det regner eller en eller annen fare lurer. Da utstøter hønemor forskjellige lyder slik at kyllingene kan forstå hva det gjelder enten det er mat som finnes, eller om det er en eller annen fare som lurer. Hønemor samler sine kyllinger under sine vinger hvor de er skjult for villdyr og uvær, og hvor det er varmt og godt for dem. På lignende måte ville Jesus ta seg av folket og gi dem mat og vern mot alle farer. Salmisten skriver også om dette i Sal 81, 12 og sier: ”Med sine vingefjær dekker han deg, og under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern”

Videre står det så vemodig at folket ville ikke. Jesus, Guds Sønn, var midt i blant dem, men de ville ikke la han ta seg av dem. De nektet å la seg frelse. På samme måten som profeten Jeremia ropte ut til deres fedre: ”Så sier Herren: ”Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode og vandre på dem! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på dem” (Jer 6, 16). Folket på Jesu tid fulgte i sine fedres fotspor. 

Katastrofen er uunngåelig. Jesus sier: ”Se, huset deres skal bli liggende øde!” (vers 38). Jesus tenker nok her på templet. Templet var stedet hvor Gud åpenbarte seg. Men nå vil Gud forlate tempelet, og da vil det bli liggende øde. Når Herren ikke er i sitt tempel lenger, da er det bare et vanlig hus og viet til undergang og ødeleggelse. Følgelig vil ikke Gud åpenbare seg lenger for sitt folk fordi de har forlatt ham, og da forlater han dem. Folkets forherdelse hadde nådd sitt klimaks. Herren var blitt forkastet, og folket ble da overgitt til seg selv. Men da er det bare dommen som står igjen hvor hver enkelt skal dømmes etter sine gjerninger. 

Nå skal Jesus snart forlate denne verden og gå til sin Fader i himmelen. I Apg 1 fortelles det om at Jesus ble løftet opp mens disiplene så på, men en sky skjulte ham deretter så de ikke kunne se ham. Men løfte om at han skulle komme igjen ble kunngjort av to engler i hvite klær som sa: ”Galileiske menn! Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus, som skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!” (Apg 1,11). 

Jesus sier at fra nå av skal de ikke se ham før de sier: ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn!” (vers 39). Jesus selv gir her løftet om at han skal komme igjen, men mens han er borte vil det være mørke, forherdelse og vantro over Israel. Men når han kommer igjen skal hyldningsropet lyde, og folket skal reises opp igjen til frelse og frigjøring. Ingen vet når det skal skje, men løftet står fast og en dag vil det oppfylles. Da skal hele Israel bli frelst (Rom 11,26). 

Derfor la oss be for Israel om at Herren snart må oppfylle sitt løfte og ta dekke bort fra deres øyne så de kan se og bli omvendt til Herren (2 Kor 4, 14-15).

(Først offentliggjort i ”Julbudskapet 2011” i Sverige).