Både statsmennesket, overmennesket, undermennesket og massemennesket er prsonlighetsfiendtlig, hver på sin måte. Alt det vi her har nevnt, har vært med på å kalle fram den flodbølgen som truet med å ødelegge det beste i hele vår åndsarv.
Men ennå har vi ikke nevnt den dypeste årsak. Den ligger i at det moderne menneske er blitt Gud-løst. Det har mistet sin tro.
Fra renessansetiden kan vi iaktta en alminnelig løsrivnings – og frigjøringsprosess i vestens historie. Staten løser seg fra kirkens formynderskap, og individet løser seg fra både stat og kirke. Og stat og individ løser seg ikke bare fra kirken, men fra Gud.
Det er nok så at personligheten blir mer og mer klar over seg selv, over sitt verd og sin rett, og det er nok så at dette skjer under sterk innflytelse av kristne tanker. Men det triste er at mennesket under denne prosessen mer og mer mister forestillingen om at Gud er alle tings grunn. Derfor fører frigjøringen av personligheten til at mennesket mer og mer setter seg i Guds sted som midtpunkt i tilværet. Vi får den selvforgudende individualisme som ikke kjenner seg forpliktet av noe.
Vi har lignende utvikling i Hellas. Da troen på gudene forsvant, ble den greske individualismen som før hadde skapt en vidunderlig kultur, til sitt eget vrengebilde. Den blir til krass egoisme og hensynsløs selvutfoldelse. Vi får en slekt som fostrer en Alkibiades. Men den gamle kulturen går under.
I Hellas var det sofistene som oppløste den gamle troen uten å sette noe isteden. Alt begynte å flyte. Intet sto fast mer i menneskenes sinn.
Slik ble det også i den epoken vi har gjennomlevd. Vitenskap, tenkning og kunst brøt etter hvert ned troens livsgrunn. Den åndsbygning menneskene hadde levd livet sitt i, sank i grus. Gudstroen var nemlig i vår kultur den ”gotiske spissbuen” som samlet alt og ga alt reisning og mening.
Det sies at Leonardo da Vinci måtte stå å se på at hans vidunderlige Sforza – statue som han hadde arbeidet på nesten et helt liv, ble gjennomhullet og ødelagt av franske bueskyttere som skjøt til måls mot den for moro skyld. Menneskene har de siste 150 år vært vitne til at kritikkens piler har skudd vestens åndsbygning ned. Det har til dels vært en ren sport å delta i dette arbeidet. Men mens Leonardo sørget over sitt ødelagte verk, har mange mennesker jublet når de så trosbygningen bli gjennomhullet og ukjennelig. De så ikke det monstrum som skulle erstatte troens hvite tempel. De så ikke at et fellesskap i tro, idealer og livssyn er nødvendig dersom et fritt og høyverdig kultursamfunn skal eksistere. Uten at en kulturkrets har visse bærende tanker og prinsipper som felleseie, kan det ikke holdes oppe i lengden. Uten et visst ”etiske minimum” kan det ikke skapes samfunn, iallfall ikke frie samfunn. Da er det ikke andre samlende krefter igjen enn terror og vold og kald og naken makt.
Klarest og mest skjebnesvangert ser vi i dag oppløsningen på moralens og rettens område.
Vi har før prøvd å vise hvordan naturrettstanken oppsto. I 1500 år dannet den det fundamentet som rettsordningen hvilte på her i vesten. Disse rettstankene gikk ut fra gudstroen som noe selvfølgelig. Den kristne åpenbaring var overhodet ikke gjenstand for diskusjon. Fra opplysningstiden begynte tvilen å gnage på fundamentene til disse rettstankene. Først kom fornuften inn ved siden av Gud. Etter hvert ble fornuften større og Gud mindre. Tilslutt kom positivismen og fjernet Gud helt. Men samtidig fjernet den også troen på at det finnes noen objektiv rett, gyldig for alle. Sant eller usant, rett eller urett er noe helt subjektivt. Det en egentlig meningsløst å spørre etter slikt som ikke kan fastslås ved iakttakelse.
Positivismens tanker ble grepet av juristene og fikk betydning for rettsteorien i den rettshistoriske skole. Retten ble ikke lenger noe guddommelig og objektivt. Den ble et produkt av historie, sosiale forhold og folkekarakter og ble en foranderlig størrelse. Rett og urett, godt og ondt ble relative begreper. Retten kunne bare forstås som et produkt av historien og av andre foranderlige faktorer. Ut fra dette synet ble det for eksempel vanskelig å bevise at den ”rett” nazistene skapte, var noe mindreverdig i forhold til det man vanligvis forsto med rett og rett samfunn. Den var jo et produkt av historien, og nazistene hevdet at den ga et sant uttrykk for germansk rettsoppfatning og karakter.
Vi har et internasjonalt fastslått lengdemål som bygger på meteren. I det internasjonale justérkammer utenfor Paris finner vi blant annet en gyllen meterstav. Den erkjennes av alle å være en rett måleenhet, og alle metriske mål legger den til grunn. Skulle enhver lage en meterstav etter sitt eget hode, ville det med en gang bli kaotiske tilstander fordi en ikke hadde en enhet som alle bøyde seg for.
Guds vilje, uttrykt i den kristne åpenbaring, var lenge den gylne målestokken som ble brukte av alle når det gjaldt rett og moral. Så lenge alle bøyde seg for den, visste alle hva som var sant og rett, usant og urett. Men når målestokken forsvant, og alle begynte å hevde sine subjektive oppfatninger om dette vitale spørsmål, måtte tilstanden i lengden bli kaotisk.
Det var i denne tiden slagordet oppsto at religionen er en privatsak. Det man ikke tenkte over, men som vi nå klart har fått se og føle, er at blir religionen en privatsak, blir moralen det samme. Jeg kan anlegge den moral som passer meg. Og kan jeg og alle andre gjøre det, kan samfunnet gjøre det samme. Ja, staten kan gjøre det med langt større effektivitet fordi den samtidig har makten. Konsekvensen av en slik rettsrelativisme er at Nietzsche får rett når han lar makten diktere retten.
Nøyaktig den samme relativiseringen av retten møter vi i det gamle Hellas etter at gudstroen var blitt uthult.
Et eksempel er illustrerende: Thukydid beretter om den tiden da demagogene styrte i Athen. Byen sendte et ultimatum til Melos som lød slik: ”Vi gidder ikke utvikle for dere hvor rettferdig det er at vi, persernes overvinnere, bør ha herredømmet. Vi gidder ikke påstå at vi om vi nå går løs på dere, så skjer det fordi dere har fornærmet oss. Likeså fraber vi oss pen tale av dere. For å gi den beste sving på våre underhandlinger, så la oss heller gå ut fra et prinsipp som begge parter er overbevist om er en realitet … nemlig at menneskelige forhold bare kan ordnes etter rettferdige lover så lenge nødvendigheten tvinger begge parter til å underordne seg dem, men at de som overgår andre i makt, gjør alt de kan, og at de svakere har å gi seg.”
Melos var ikke enig i den tankegangen, men svarte: ”Dere setter rettferdigheten til side og baserer deres prinsipp på egennytte … Skulle Athen ikke likevel stå seg bedre på å opptre rettferdig overfor andre stater?” Melos vil heller ikke bøye seg selv om stillingen er fortvilet. ”Når vi i rettferdighetens navn gjør motstand mot urettferdige menns angrep, stoler vi på at guddommen ikke tillater skjebnen å ydmyke oss.” Athen: ”Vi er ikke redde for å møte den guddommelige bistand. I våre prinsipper, som i våre handlinger, viker vi verken fra den oppfatning folk har av gudene, eller fra den handlemåte gudene følger seg imellom. Vi deler den alminnelige mening at gudene, slik som vi med sikkerhet vet det om menneskene, naturnødvendig hersker der hvor de har makten til det.”
Er ikke dette som talt ut av våre egne opplevelser av hvordan retten trampes ned? Vi møter det samme hovmodet, den samme identifikasjonen av makt og rett og dermed den samme forakten for de sakes rett. Den eneste forskjellen måtte være at nå ble de svake overfalt først, etter at den sterke hadde forsikret like før at den ikke hadde slike hensikter, og så kom et ultimatum en stund etter, hvis det i det hele kom.
I en verden hvor troen på objektive verdier er forsvunnet, vil også respekten for samvittigheten forsvinne, fordi samvittighetslivet, en hellig og autoritær makt i menneskelivet, blir fornektet. Samvittighetslivet bestemmes normalt av et menneskes grunninnstilling til verdiene. Men når alle verdier blir relative og åndslivet bare blir en refleks av materien, forsvinner selve grunnlaget for samvittighetslivet. Samvittigheten blir derfor avskrevet og forsvinner mer og mer fra de klokes ordbok. Men ingen er interessert i å verne om noe en ikke høyakter og tror på - noe som ikke har noen realitet for en selv. Dermed oppløses den grunnleggende menneskerett: Samvittighetsfriheten. Slik som de andre menneskeretter utviklet seg fra samvittighetsfriheten, slik forfaller de nå med den. Hele menneskerettstanken blir av positivismen betraktet som noe tilbakelagt – noe som ble til i en uvitenskapelig tid da metafysikken ennå hadde tak på menneskene. Denne tanken må forsvinne fordi alle ”absolutter” og alle ”hellige og ufortapelige retter” har mistet enhver mening.
Aristoteles sa engang at en barbar er en mann som ikke vil innordne seg under allmenngyldige lover. I vår kultur var det etter hvert blitt slik at alt var kommet i drift. Det fantes ingen samlende tro og derfor heller ingen allmenngyldige lover som alle bøyde seg for.
Derfor skyllet også barbariets flodbølge inn over verden.
(Fra ”Kampen om menneskerettene” side 132 – 137. Forlag: Land og kirke 1947)