Hvilken betydning bekjennelsesskriftene har i vår tid er igjen blitt aktualisert. Mange ganger hører jeg kristne si at jeg holder meg ikke til bekjennelsesskriftene, men til Bibelen og til Jesus alene. Det er ikke Luther eller andre jeg skal tro på. Jeg er en kristen og det er nok for meg. De sier også at Bibelen er Guds ord, mens bekjennelseskriftene er menneskeord. Hva skal en si når en møter slike innvendinger? Det er sant at bekjennelsesskriftene ikke står i Bibelen, men det er ikke sant at bekjennelsen er uten betydning. Mange påberoper seg bibeltroskap, men de tar det lettvint med bekjennelsen. ”Og kjem ein inn på den kristne lære, må ein helst ikkje representera nokor lære i det heile tatt! Derfor står det også fram kristne forkynnarar som seier om lag slik: Eg forkynner ikkje nokor spesiell lære, heller ikkje er eg knytt til nokor spesiell kyrkje eller organisasjon. Eg er heilt fri! Så lyfter dei gjerne opp Bibelen og legg til at det denne boka forkynner, det forkynner eg og” (Rolf Onarheim). Det høres fint og fromt ut. Men saken er at det gjør Jehovas Vitner også. De står også med Bibelen i handa og sier at de forkynner det som står skrevet.
Hva skal vi med disse bekjennelsesskriftene? Noen sier at det blir som et tillegg til Bibelen, og det kan ikke være riktig. Nei! Vi har Bibelen, det får holde. Det har vært og er fremdeles en stor motstand hos noen mot bekjennelsesskrifter. Når vi bekjenner oss til dem, så betyr ikke det at vi sidestiller Skriften og bekjennelsesskriftene. Vi må aldri tenke slik at Skriften og bekjennelsen er likeverdige. Den absolutte norm er Skriften alene. Bekjennelsesskriftene er en avledet norm. Skulle det tenkes at bekjennelsen ble funnet å være i strid med Skriften, må bekjennelsen vike. Vi må huske på at det alltid har vært noen som har forkynt en annen lære enn hva Bibelen selv lærer. Noen blandet sammen kristendom og Østens mysteriereligioner. Andre ville forene den med gresk filosofi. I dag angripes vi både fra den liberale teologi og fra reformerte åndsstrømninger. ”Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!” (Gal1,8). Derfor måtte de ta til motmæle og si ifra.
Vi hører det blir sagt at det ikke er så viktig med læren, men hvordan vi lever. Men Bibelen taler ofte om at vi må bli i den sanne og sunne læren. ”Gi akt på deg selv og på læren! Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.” (1Tim 4,16). ”Ha som forbilde de sunne ord du har hørt av meg, i tro og kjærlighet i Kristus Jesus.” (2 Tim.1,13). ”Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot.” (Titus 1,9). Derfor var det viktig å skrive ned det som er Bibelens lære. Disse skriftene sier hvordan Skriften er oppfattet og forstått, og er avledet rettesnor for kirken. De er altså en utkrystallisering av de bibelske sannheter i enkle korte setninger. Oppgaven til bekjennelsesskriftene er å avgrense bibelsk kristendom til det sentrale i troen gjennom korte punkter. Den skal altså klargjøre de bibelske grunnsannheter til frelse, og så skal den være en front mot vranglæren. Bekjennelsen er det som hjelper oss til klarhet i troen. Den er utformet som et vern mot vranglæren, utgliding og villfarelse fra Guds Ord. Bekjennelsesskriftene er et vern mot all vranglære (1Joh 4, 2-3; 2 Joh v 9-11; Judas v 3). Det er nødvendig å bli faste i troen. I Kol 2,5 leser vi: ”For selv om jeg er borte fra dere i legemet, er jeg likevel hos dere i ånden. Med glede ser jeg deres gode orden og deres faste grunn i troen på Kristus.” Dette skal bekjennelseskriftene blant annet hjelpe oss til.
Hvilke bekjennelsesskrifter som gjelder for Den Norske Kirke er fastsatt i Christian V’s lov fra 1687: ”Den Religion skal i Kongens Riger og Lande alleene tilstædis, som oveerens kommer med den Hellige Bibelske Skrift, det Apostoliske, Nicæniske og Athanasii Symbolis, og den Uforandrede aar ettusind femhundrede og tredive overgiven Augsburgiske Bekienneldse, og Lutheri liden Cathechismu”. Her slåes det fast at Den Norske Kirke har fem bekjennelsesskrifter. Tre av dem stammer fra oldkirken. Det er den apostoliske trosbekjennelsen, den nikenske trosbekjennelsen, og til sist den athanasianske trosbekjennelsen. De to siste er fra reformasjonstiden som er Augsburgske bekjennelsen (Augustana 1530) og Luthers lille katekisme.
Den består av tre artikler etter de tre personene i den treenige Gud. Den lyder som følger:
1.”Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.”
2.”Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.”
3.”Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.”
Her hører vi i korte presise setninger om hva som er vårt bekjennelsesgrunnlag. Den blir ikke kalt apostolisk fordi den er forfattet av apostlene, men fordi hvert ledd kan føres tilbake til apostlenes lære. Den uttrykker grunnsannhetene i den kristne tro. Ser vi etter hva som står i denne trosbekjennelsen ser vi at det går linjer tilbake til NT (Mt 16,16; 1Kor 8,6; 2Tim 4,1).
Presten Arius kom med en lære at Jesus vel er den første av Guds skapninger, men likevel skapt, og altså et annet vesen enn Faderen. Dette ble det så stor strid av at keiseren innkalte til kirkemøte i Nikea (325) for å avgjøre saken. Omkring 2000 representanter i møtte fram. Møtet endte med at det ble skrevet under på en uttalelse som bekjente at Kristus er sann Gud av samme vesen som Faderen. Dette ble tatt opp igjen på kirkemøte i Konstantinopel (381). Der gjentok de bekjennelsen fra Nikea og utformet læren om at Den Hellige Ånd er av samme vesen som Faderen og Sønnen. Bekjennelsen fikk da den ordlyd som senere er blitt kalt den nikenske bekjennelse. Den lyder som følger:
”Vi tror på én Gud, den allmektige Far, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den Hellige Ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, oppstod den tredje dag etter skriftene og fòr opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd, skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og hans rike skal være uten ende.
Vi tror på Den Hellige Ånd, som er Herre og gjør levende, som utgår fra Faderen og Sønnen, tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som har talt gjennom profetene. Vi tror på én hellig, allmenn og apostolisk kirke. Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden.”
Arne Garborg skriver i boken: Bondestudenter: ”Trur dei ikkje me veit at Jesus vart Gud på Kyrkjemøte i Nikæa 300 År etter han var daud? utnemnd til Gud med simpelt Fleirtal? Og Fleirtal fekk han, av di Keisaren gjekk med! Hadde Keisaren gjengi med Arius då, som han gjorde fleire Gongir fyrr, so hadde Jesus aldri i Verdi vorti Gud”
Det er ikke sant. Jesus har alltid vært Gud. Dette kan ikke noen endre på, heller ikke et kirkemøte, fordi kirkemøtene ikke har autoritet til å avgjøre et slikt spørsmål. Men de har bare slått fast det som har vært Bibelens lære. ”Det er således ikke korrekt, når man karakteriserer de kirkelige bekjennelsesskrifter som kirkens tolkning av Guds ord. Nei, de er ikke kirkens tolkning av Skriften, men dens bekjennelse til Skriften!” (Øivind Andersen).
Den er blitt oppkalt etter kirkefaderen Athanasius for sin kamp mot arianismen på 300-tallet. Men det er ikke han som har forfattet skriftet. Vi vet ikke sikkert hvem som har skrevet det, men noen mener det kan ha vært Ambrosius som er forfatteren. Skriftet faller i to hoveddeler: èn om Guds treenighet og den andre om Kristi gudmenneskelighet.
1. Enhver som vil bli salig, må fremfor alt holde fast på den felles kristne tro.
2. Den som ikke bevarer denne troen hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.
3. Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud og tre personer i den ene Gud,
4. idet vi verken blander sammen personene eller deler det guddommelige vesen.
5. For Faderen er én person, Sønnen er én person, og Den Hellige Ånd er én person.
6. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, med like stor herlighet og med like evig majestet.
7. Slik som Faderen er, slik er Sønnen og slik er også Den Hellige Ånd.
8. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen og uskapt er Den Hellige Ånd.
9. Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen og umålelig er Den Hellige Ånd.
10. Evig er Faderen, evig er Sønnen og evig er Den Hellige Ånd.
11. Og likevel er de ikke tre evige, men én evig,
12. likesom det ikke er tre uskapte, men én uskapt, og heller ikke tre umålelige, men én umålelig.
13. På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig og Den Hellige Ånd allmektig.
14. Likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig.
15. Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud og Den Hellige Ånd Gud.
16. Likevel er det ikke tre guder, men én Gud.
17. Slik er Faderen Herren, Sønnen Herre og Den Hellige Ånd Herre.
18. Likevel er det ikke tre herrer, men én Herre.
19. For likesom den kristelige sannhet driver oss til å bekjenne hver enkelt person for seg som Gud og Herre, slik hindrer den felles kristne tro oss å si at det er tre guder eller tre herrer.
20. Faderen er ikke laget av noen, heller ikke skapt, heller ikke født.
21. Sønnen er av Faderen alene, ikke laget, heller ikke skapt, men født.
22. Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke laget, heller ikke skapt, heller ikke født, men han går ut fra dem.
23. Altså er det én Fader, ikke tre fedre, én Sønn, ikke tre Sønner, én Hellig Ånd, ikke tre helligånder.
24. I denne Treenighet er ikke noen først eller sist, ingen større og ingen mindre,
25. men alle tre personer er like evige og likeverdige. Derfor skal de tre personene på alle måter æres i den éne Gud og den éne Gud æres i de tre personene.
26. Den som vil bli salig, må tenke slik om Treenigheten.
27. Til evig salighet er det også nødvendig å tro oppriktig at vår Herre Jesus Kristus ble menneske.
28. Det er altså den rette tro, at vi tror og bekjenner at vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er Gud og menneske.
29. Han er Gud av Faderens vesen, født før alle tider, og han er menneske av sin mors vesen, født i tiden.
30. Han er fullkommen Gud, og han er fullkomment menneske som består av fornuftig sjel og menneskelig legeme.
31. Han er lik Faderen i sin guddommelighet og ringere enn Faderen i sin menneskelighet.
32. Men enda han er Gud og menneske, er han likevel ikke to, men én Kristus.
33. Han er én, ikke ved en forvandling av guddommelighet til legeme, men ved menneskelighetens opptakelse i Gud.
34. Ja, han er én, ikke ved sammenblanding av vesen, men ved personens enhet.
35. For likesom den fornuftige sjel og legemet er ett menneske, slik er Gud og menneske én Kristus.
36. Han led for vår frelse, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag,
37. fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal komme derfra for å dømme levende og døde.
38. Og når han kommer, må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger.
39. Den som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt, til den evige ild.
40. Dette er den felles kristne tro. Den som ikke oppriktig og fast har denne tro, kan ikke bli salig.
Den andre bekjennelsesperioden er fra reformasjonstiden ca. 1530. Her fikk vi Den Augsburgske bekjennelse (Confessio Augustana, CA) og Luthers lille katekisme. Her stod kampen i hvordan et menneske ble frelst. Er det ved gjerninger, eller er det ved Jesus alene? Det som blir regnet som begynnelsen til reformasjonen og et brudd med den katolske kirke, var Luthers angrep på avlatshandel. Luther reagerte sterkt på dette, og i 1517 slår han sine 95 teser opp på døren til Slottskirken i Wittenberg. Avlat var ettergivelse av timelige syndestraffer, der en kunne kjøpe seg fri fra straff og lidelser for penger. Avlatpraksisen utviklet seg i middelalderen, og skulle blant annet hjelpe til å skaffe penger til oppførelsen av den nye Peters-kirke i Rom. I en av tesene som Luther skrev, står det følgende: ”De som tror at de kan være sikre på sin frelse fordi de har kjøpt avlatsbrev, vil bli evig fordømt sammen med dem som lærte dem dette” (tese 32). I Bibelen fant Luther ingen ting som kunne forsvare avlatshandelen. Her stod det enkelt og greit at omvendelse til Gud og troen på Kristus er det eneste som kan frelse synderen. Makten til å gi syndsforlatelse og til å ettergi straff for synd, var aldri blitt gitt til paven eller noe annet menneske. Vi har nå nevnt et punkt hvorfor det ble ett brudd med den katolske kirke. Men det var på flere punkter Luther mente de var i strid med Skriften. Den katolske kirke lærer at paven er ufeilbarlig i sitt læreembete, det vil si om viktige trosspørsmål. Dessuten at han er Kristi stedfortreder på jord. Videre ser de på jomfru Maria som noe stort. De ærer henne som Guds mor. Hun ble unnfanget uten arvesynd. Den katolske kirke bygger sine dogmer delvis på Skriften, og delvis på kirkelige og menneskelige tradisjoner. Der Romerkirken setter tradisjonen ved siden av Skriften, satte Luther opp Skriften alene som hovedprinsipp. Det er den alene som skal være autoritet i alt som har med tro, lære og liv å gjøre.
I Rom 3. 28 står det: ”For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.” Slik har Paulus samlet den bibelske lære om rettferdiggjørelsen i en kort sum.
”Det er det lærestykke som kirken står og faller med” (Luther). For katolikkene er det vesentlig å beskrive rettferdiggjørelsen som en forvandlingsprosess som fører synderen fram til full, rettferdighet. ”Enhver kan se at motsetningen mellom katolsk og evangelisk syn er total. Den tro som vi bekjenner som nok til frelse blir lyst i bann av den katolske kirke. Etter Luthersk syn er rettferdiggjørelsen en frifinnelsesdom for himmelens domstol, idet Gud tilgir den synder som setter sin lit til Jesus, og tilregner ham Jesu rettferdighet. - Etter katolsk lære er rettferdiggjørelsen en helbredelsesprosess, slik at et menneske gradvis forvandles så han blir mer og mer rettferdig” (Carl Fr. Wisløff).
Gjentatte ganger blir vi kritisert for at vi snakker så mye om at vi er lutherske. Så drar de fram mange negative ting om Luther. Det er en ting som er veldig viktig å understreke. Vi bekjenner oss ikke til Luther som person. Han har sagt ting som både forferder og bedrøver, og som vi skulle ønsket aldri var kommet ut hans munn. Luther var ingen helgen. Når vi sier at vi er lutherske, så er det fordi vi bekjenner oss til den kristendomsforståelse som vi finner i de lutherske bekjennelseskrifter. Det er Luthers lille katekisme og Den Augsburgske bekjennelse. Vi tror at disse skrifter taler i overrensvemmelse med Skriften. Luther skrev at ”Skriften – og ingen annen – skal oppstille trossetninger, ikke engang en engel!” Det er uttrykket ”alene” som er helt avgjørende her. I tillegg til Skriften alene, så er det nåden alene, og troen alene. Gud er nådig mot synderen for Jesus skyld. Han er ikke nådig for din skyld. ”Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.” (Jes 43,25). Jeg er ikke en kristen fordi det lykkes for meg, men på grunn av Jesu frelsesverk. ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.” (Ef 2,8). Det er ikke noe i tillegg til nåden. ”Bland aldri inn du Kristi brud, det minste eget godt, for mellom synderen og Gud, der gjelder nåden blott”.
”Også i livets mørkeste stund Gjelder der oppe nådens forbund”. Det er nåden som gjelder hele veien, også i dommen. Nåde er det stikk motsatte av hva vi har fortjent. Nåde er at Gud for Jesus skyld tilgir oss alle våre synder. Frelsen beror ikke på noe hos oss. ”--- alt eget udelukket er, end ikke nådens virkning her, nej ene nåden gælder”.
Det er kun hos Jesus det er nåde å få. Utenom Jesus finnes det bare straff og fordømmelse. Når jeg skal stå for Gud så er det av nåde alene. Det er et vers i Salme 5,13 som har vært til stor trøst og hjelp for meg. Der står det ”For du, Herre, velsigner den rettferdige. Som med et skjold dekker du ham med nåde”. Meningen med dette verset er at det er kun den som Herren får dekket med sin nåde, som er rettferdig. Jeg ønsker å være rettferdig for Gud, for den urettferdige går fportapt. Det ser vi ut fra Mt 25. Kapitlet avsluttes med at Jesus sier ”Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv”. (v.46). Hvordan blir jeg rettferdig slik at Herren ikke dømmer meg? Det ser vi av Salme 5,13. Dette verset betyr at det er den som Herren får lov å dekke med sin nåde, han er rettferdig. Står jeg under nåden, så er jeg rettferdig, og jeg skal ikke rammes av Guds vrede. Herren taler slik i Salme 91,4 ”Med sine vingefjær dekker han deg, og under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern.” Når Guds straffedommer kommer, så dekker Herren synderen som tar sin tilflukt til Jesus. Her ser vi at grunnlaget for min frelse ligger utenfor meg selv. Jeg er satt fullstendig utenfor i den betydning, og har ingenting å bringe Gud til frelse. Jesus kom ikke for å hjelpe meg til å være en kristen, men å være min forsoner og frelser. Dette er evangelisk kristendom.
Hvilken betydning har bekjennelseskriftene for oss i dag?
Når har vi sett på hvilken betydning bekjennelseskriftene har hatt opp igjennom hele kirkens historie. For å holde fast ved den sanne og sunne lære, så trenger vi den like mye nå i det 21.århundre. Det er en stadig kamp for troen for å bli stående i den sanne lære. Den kristne kirke har alltid vært en bekjennende kirke. Kirken må bekjenne hva den tror på. Slik har avsnittet om Peters svar på Jesu spørsmål om hvem disiplene sier hvem Han er i Mat 16,13ff med rette i Bibelselskapets oversettelse fått overskriften ”Peters bekjennelse”. ”Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han sine disipler: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremia eller en av profetene. Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds sønn. Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas' sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbaret dette for deg, men min Far i himmelen.” Å bekjenne i bibelsk betydning betyr å si ”det samme som”. Vi sier altså det samme som Herren har sagt i sitt ord. Derfor har det aldri eksistert, og vil aldri komme til å eksistere en kristen kirke uten bekjennelse. Vi møter både nå, og vil også i framtiden møte vranglærere som vil føre oss på avveier og bort fra troen på Jesus alene. Derfor trenger vi bekjennelseskriftene som stående beredskap til hellig vern om Skriften. Å holde fast ved bekjennelsen er å holde fast ved det grunnleggende i vår kristne tro (Heb 4,14).