I en forangående kronikk har jeg lagt frem en samling skriftbevis for at menneskets dødelighet er en vedvarende straffedom, at Gud også straffer kollektivt, at Gud vanligvis opererer med en langmodig nådetid før straffedoms-katastrofer, at Gud styrer både hedningefolkeslag og Israel etter syndemålets lov, at Gud nådig utsetter kollektiv straff for et minimum av rettferdiges skyld, og at Gud viderefører i NT den samme grunnleggende formen for verdensstyre og straffedom som i GT. Men mest av alt vil Gud at vi skal ta imot katastrofer og ulykker som omvendelses-påminnelser.
En følge av det siste er at noen må forkynne budskapet om hvordan ulykker og katastrofer kaller oss til omvendelse. Etter Utøya var inntrykket av slik omvendelsesforkynnelse i Norge ikke spesielt sterkt (for å si det forsiktig). Men så holdt Per Haakonsen foredraget sitt i Sarpsborg KrF med omvendelsesbudskapets klassiske domsdel tydelig på plass. (I et politisk forum som Sarpsborg KrF bør vi ikke vente botens klassisk evangeliske halvdel; det ville ikke rime med sondringen mellom partimøte og bedehusmøte).
Per Haakonsen rammet foredraget sitt inn med velsignelses- og forbannelses-løftet til jøder i 1Mos 12:3a+b. Og det er teologisk helt korrekt. De som sier at abrahamsvelsignelsen ikke gjelder for Abrahams jødiske etterslekt til denne dag, tvinges til å hevde at også hedningsmisjons-ordet i 1Mos 12:3c ikke gjelder i dag. I foredragets hoveddel gjennomgikk Haakonsen med skarp kritikk det kristne jødehatet gjennom 200 års nyere norsk kirkehistorie. Avslutningsvis aktualiserte han forbannelses-ordet 1Mos 12:3b med adresse til to nyere norske katastrofer, Kielland-katastrofen i 1980 og Utøya-massakren i 2011.
Disse to aktualiseringene bygger hos PH på samtidighet. Kielland-katastrofen skjedde i en viss samtidighet med at Norge sa nei til å gi Israel en oljegaranti som i 1980 var nødvendig for at Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt skulle bli levedyktig. Og Utøya-massakren skjedde i samtidighet med utenriksledelsens og AUF-ungdommenes kampanjer mot det israelske selvforsvaret. Per Haakonsen spurte i foredraget om ikke disse to samtidighetene kunne være tegn på en Guds straffedom, eller i alle fall en Guds advarsel om senere stor-katastrofer, over Norge.
Det sistnevnte spørsmålet, advarselen, er i hovedsak forsvarlig i lys av foredragets helhet og bibelmaterialet. 1Mos 12:3b inngår i premissgrunnlaget for det vi bør tenke om ting som kan utløse Guds vrede. Men hvor sterkt står Per Haakonsens spørsmål og refleksjon rundt det førstnevnte spørsmålet: at de to katastrofene var gudgitte straffedommer utløste i bestemt form av de to samtids-fenomenene, to fiendtlige norske nei til Israel -?
Til det vil jeg nøye meg med å si: Kanskje. Men vi vet ikke nok om hva Gud her tenker om for eksempel nådefrist, syndemål og forherdelsesnivå. Derfor tror jeg Per Haakonsen her tok noe for sterkt i.
PH er blitt møtt med omtrent fem motforestillinger som jeg nå vil drøfte:
(1) Det politiske argumentet sier at det er problematisk av PH å sette likhetstegn mellom jødehat og israelsk høyrepolitikk, inkludert sikkerhetsbarriæren. Dette argumentet tar for det første feil, for det var venstresiden (Sjimon Peres) som klubbet sikkerhetsbarriæren. For det andre er ikke jødehat rettet mot Israels politiske høyre mer stuerent enn jødehat rettet mot venstre. For det tredje er det et ufrakommelig faktum at sikkerhetsbarriæren har reddet mange menneskeliv.
(2) Toregimentslære-argumentet sier at regimentslæren er et «sterkt alternativ» til læren om Guds kollektive avstraffelser. Men det stemmer ikke. Toregimentslæren er primært nytestamentlig (i deler av GT styrte Gud Israel med teokrati). Og toregimentslæren sier ikke at Gud avstår fra å straffe verdslige styresmakter når syndemålet er fullt.
(3) GT-contra-NT-argumentet hevder at NT opphever eller toner bort Guds kollektive avstraffelser fra GT og/eller skyver Guds straffedommer ut til endetidens Vredesdag. Den tesen imøtegikk jeg i forrige artikkel. Den stemmer ikke med NT.
(4) Guds-kjærlighet-argumentet hevder at læren om Guds kjærlighet er uforenlig med tanken på at Gud enten selv står bak, eller tillater, slike onde massakrer som Utøya 2011. Eller at straffemotiver knyttet til Utøya kan skygge for budskapet om Guds kjærlighet. Dette argumentet er inne på noe riktig. Men all sann forkynnelse om Guds kjærlighet bør ordlegges slik at den ikke opphever, eller kolliderer med, budskapet om Guds hellighet. Derfor kan argumentet like gjerne slå den andre veien: Vi taler ikke rett om Gud (Job 42:7 -!!), hvis vi later som om Guds kjærlighet opphever Guds straffedommer.
(5) Det åpenbaringsteologiske argumentet sier (ut fra 5.Mos 29:29) at Gud skjuler mye av det han tenker om slike ting som kollektive straffedommer, syndemål, langmodighets-frister og dødsofres salighhetssak. Dette er det ene argumentet som etter mitt syn har en viss bærekraft i møte med det svake punktet i Per Haakonsens to samtidighets-antagelser. Vi kan fra Guds åpenbaring vite at katastrofer bør mottas som omvendelses-advarsler. Men vi kan ikke vite at Guds konkrete motiv var de to anti-israelske observasjonene Per Haakonsen har nevnt. Det har vi bare et rent alment bibelbevis for (1Mos 12:3b). Og det er i svakeste laget til å bære hele bibelbevisbyrden.
Generelt stenger Bibelen med læren om den skjulte Gud oss ute fra innsyn i de emnene som Gud velger å holde skjult bak forhenget. Men Gud har likevel gitt oss noen små gløtt inn bak forhenget. Såpass at vi kan fornemme hva slags enorme tankeproblemer det ville by på for oss å prøve å forstå de tankene i Guds hjerte som er så altfor høye for mennesketanken.
Det ene gløttet bak forhenger er Jobs bok. Der opplyser Gud (til oss, men ikke til Job) hva slags motiv (i Guds oppgjør med Satan) som lå bak Jobs lidelser. Det andre gløttet er den blindfødte (Johs 9:1ff). Der informerer Jesus om et annet motiv (9:3) bak mannens blindhetslidelse enn det folk gjettet på. Det tredje gløttet er Jesu to dementier i Luk 13:1ff.
Men tenk om Gud hadde tatt på seg å åpenbare for oss hele det enorme regnearket med alle Guds individuelle rettferdighetsregnskaper (Rom 8:18) for 150.000 dødsofre ved tsunamien i Lisboa i 1755? Det fins ikke en menneskehjerne på jorden som kunne ha fattet alt det Gud da måtte prøve å åpenbare – med mennesketilpasset intellektuell teskje. Derfor er det bedre vi gjør som Job og hele tiden øver oss i tro og tillit til at Guds tanker er høyere enn våre tanker. Og dette ene aspektet var altså etter mitt syn et noe svakt punkt i Per Haakonsens to samtidighets-observasjoner fra 1980 og 2011. Vi har lov til å gjøre oss spørrende overveielser om slike ting. Men vi bør ikke svare med setninger i bestemt form.
(Kronikk i Dagen 12.03.2012. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren)