Den 21. mai 2012 var en spesiell dag for Norge. Da avgjorde det norske Storting mot tre stemmer fra Senterpartiet at ”den evangelisk-lutherske Religion” ikke skal være statsreligion for kongeriket Norge lenger.
Det er med vemod og sorg at landet vårt nå ikke skal ha Den hellige Skrift og de evangelisk-lutherske bekjennelsesskriftene som basis for lovverket og samfunnslivet.
Stortinget har med dette kvittet seg med en tusenårig kristen tradisjon. Gulatingsloven av1024 åpner slik: ”Dette er opphavet til lovene våre at me skal venda oss mot aust og be til Kvite-Krist om godt år og fred, at me må få halda landet vårt bygd og drotten vår ved god helse. Han være vår ven og Gud være ven åt oss alle.”
Ifølge § 112 i Grunnloven er det ulovlig å endre loven slik som Stortinget har gjort. For endringene kommer i konflikt med Grunnlovens prinsipper og konstitusjonens ånd. Men dette har Stortinget ikke brydd seg om. Heller ikke har en foretatt noen juridisk vurdering angående forandringene av Grunnloven.
Stortinget har nå forkastet ”den evangelisk-lutherske religion” som verdigrunnlag for staten, men i stedet har man endret § 2 til å lyde:
”Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.”
Den nye § 2 er svært upresis. For vår kristne og humanistiske arv kan tolkes på flere forskjellige måter. For i kristendommen er Den treenige Gud sentrum, men i humanismen er mennesket selv med dets behov og begjær, sentrum. Følgelig er det innlysende at formuleringene er uklare og delvis selvmotsigende.
Endringen av Grunnloven fører til at Den hellige skrift og bekjennelsesskriftene ikke lenger skal være verdigrunnlaget for staten. Med andre ord: Den treenige Guds skaperordning og livslover for samfunnet er blitt forkastet. Følgelig er kristendommens åpenbaringskarakter, absolutte verdi og sannhet oppgitt.
Vi har nå fått en sekulær stat hvor staten skal være ”nøytral” overfor alle livssyn og religioner, men støtte dem økonomisk på lik linje med Den norske kirke. Konsekvensen av dette er at staten prinsipielt oppgir sin tusenårige aksept av kristendommens sannhets- og eksklusivitetskrav. Med andre ord: Den treenige Gud og bibelsk kristendom, den eneste åpenbarings- og frelsesreligion, degraderes og likestilles med andre livssyn og religioner. Følgelig oppgraderes alle andre religioner og livssyn som er oppstått blant falne mennesker etter inspirasjon fra ”denne verdens gud”.
Dette er ikke noe annet enn et åpent opprør mot kongenes konge og herrenes herre” (Åp 19,16).
Dette innvarsler en ny tid og framtid hvor kristendommen er avleggs og litt etter litt kastes på skraphaugen. Samfunnet skal omformes i samsvar med multikulturalismen og globaliseringen. ”Den evangelisk-lutherske Religion” har vært en hemsko for omformingen av et sosialistisk samfunn, men nå tror mange at det skal bli så mye bedre. Da bør de lese Rom 1,18-32.
Sosialistenes lange kamp mot kristendommen i Norge ser ut til å ha lykkes. Professor Edvard Bull, som da var nestformann i Det norske Arbeiderparti, skrev i 1923 boka: ”Kommunisme og religion” hvor han blant annet sier: ”Vi skal gjøre skolen verdslig, liksom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal slåss uforsonlig mot den bestående lutherdom som andre fordummende sekter”. Videre sier han: ”Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det”.
Kommunisten Erling Falck var også en medhjeper i sosialistenes strategi for å få bort den evangelisk-lutherske kristendom fra samfunnet. Han trimmet materialistisk ungdom i kommunismens ideologi. Falck reiste mye, og i Frankrike hadde han fått erfart at den avkristnede staten hadde den frie kirken til motstander. Derfor ga han to gode råd til sosialdemokratene:
1. Behold statskirken og bruk den som politisk middel. 2. Bruk liberalteologien som gissel for å tømme kirken for innhold. Når den er blitt blodløs og kraftløs, da kan den få sin frihet.
Når det gjelder Den norske kirke og andre trossamfunn, heter det nå i Grunnlovens § 16: «Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje.»
Vi skal legge merke til at står «en evangelisk-luthersk kirke». En kan gjerne spørre hva som ligger i dette. Det er underlig at verken Skriften eller bekjennelseskriftene er nevnt som bekjennelsesgrunnlag. Hvorfor ikke? Merk også uttrykket «forbliver Norges Folkekirke» . DnK har aldri vært betegnet som «Norges Folkekirke» i Grunnloven. Spørsmålet er nå om «Folkekirke» betyr at teologien skal avgjøres av «folket» ved stortingslovgivning eller i kirkelige organer! Dessuten er også Folkekirken økonomisk avhengig av det til en hver tid sittende Storting.
Sosialistene har lyktes i stor grad med sin strategi både med staten og med DnK. Staten er blitt befridd fra ”Den evangelisk-lutherske Religion”. En blodløs og kraftløs kirke har fått en viss frihet til å utnevne sine egne biskoper og proster. Men ingen må tro at bibeltro prester vil bli utnevnt til biskoper. Kirkens liberale ledere vil nok sørge for å få enda flere ”blodløse og kraftløse” biskoper med relativt svak sans for Bibelens hellige Gud, blir utnevnt.
Guds folk må imidlertid ikke gi opp, men forsette å be og forkynne evangeliet. For Herren Jesus har gitt løfte om å være med sine alle dager inntil verdens ende (Mat 28,20). Men vi vil rope en advarsel til det norske folk og dets ledere at de bør besinne seg på Herrens ord: ”For det folk og det rike som ikke vil tjene deg, skal gå til grunne, og folkeslag skal bli lagt øde” (Jes 60,12).