Den første straffen Gud nevner i Bibelen, står å lese i 1Mos 2:17: «Den dagen du eter av treet til kunnskap om godt og ondt, skal du visselig dø». Denne dødsstraffen håndhever Gud den dag i dag. Den vil ramme oss alle på den dagen Gud har fastsatt for vår død. Menneskets dødelighet er en vedvarende straffedom som Gud aldri har opphevet. I stedet lot Gud Jesus dele dødsstraffen med oss. Slik innstiftet Gud på Golgata kors en frelsesvei tvers igjennom død og grav for alle som angrer og tror.
En følgevirkning av Guds ur-straff er at ingen av oss har krav på å unnslippe katastrofer som eventuelt måtte komme i vår vei. Gud gjør ikke noe urettferdig mot oss selv om det eventuelt skulle falle i vår lodd å bli rammet av katastrofedød. Heller ikke kan vi si at Gud har utsatt alle avstraffelser til den store vredesdagen. For Gud har jo ikke utsatt den individuelle dødeligheten vår.
I avsnittet om Bibelens første stor-katastrofe, vannflommen på Noahs tid, stadfester Gud dødsdommen over menneskene: «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde dagen lang. Da angret Gud at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i hjertet sitt. Og Herren sa: Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt ...». (1Mos 6:5ff).
Men Noah fant nåde for Guds øyne. For hans skyld utsatte Gud vannflommen i mange, lange år, slik at Noah fikk nådetid til å bygge ferdig arken. Apostelen Peter minner om denne Guds langmodige venting i Noahs dager som noe som er typisk for Guds vesen (1Pet 3:20f). Selv om Gud straffer strengt, er Gud også en tålmodig ventende Gud. Han iverksetter ikke den besluttede straffedommen før hele Guds fastsatte langmodighetstid er til ende.
Vi vet strengt tatt ikke hvor lang Guds langmodighetstid er fra tilfelle til tilfelle. Men i Tibudsloven (se 2Mos 20:5b-6) gir Gud Moses en tommelfingerregel: «Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som hjemsøker fedres misgjerninger på barn (= voksne sønner) i tredje og fjerde ledd, når det gjelder dem som hater meg, og som gjør miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder budene mine». Jeg har tidligere skrevet utførlig om dette stedet i Dagen, og nøyer meg her med en kortversjon. Jeg tror domsdelen avfotograferer beduinfamiliens storfamilie-telt. Gud straffer hvis fire generasjoner på rad med voksne sønner, som alle er familiefedre i samme teltleir, står sammen om å hate Gud (= bryte første bud). Gud venter gjerne i tre-fire fulle generasjoner før han eventuelt straffer kollektivt, må dette da bety (se også Esek 18).
Et lignende inntrykk får vi i kapittelet om Abrahamspakten. Der sier Gud at Abraham ikke vil få oppfylt landløftet i sin egen levetid, men først etter fire slektledd. «For ennå har ikke amorittene fylt opp syndemålet sitt» (hebr: «for ikke er skyndeskyld-fullendelsen til amorittene ennå nådd til-hit» 1Mos 15:16b).
I avsnittet om Sodoma ser det ut til at Herren lar Abraham argumentere med Gud om hvor syndemålets røde strek går. Til slutt går Gud med på følgende. «For ti rettferdiges skyld vil jeg ikke ødelegge byen» (1Mos 18:32b).
Et stort og veldig eksempel på Guds langmodige utsettelse får vi hos domsprofetene. I stor detalj beskriver de hvordan Gud gang på gang advarer Israel og Juda, og deretter venter tålmodig på at de skulle vende om. I Amos 3:6 advarer Gud Nordriket med blant annet dette ordet: «Skjer det vel en ulykke i en by, uten at Herren har gjort det?» I Jeremias levetid gikk det 40 år fra Gud ga ham den første domsprofetien til Nedukadnesar ødela Jerusalem. Også etter hjemkomsten fra fangenskapet advarte Gud og sa: «Legg merke til hvordan det går med dere!» (se Hag 1:5).
I Daniels bok utruster Gud de fire sataniske verdensrikene med en særegen tidsramme for hvert rike. I historiebøkene kan vi lese fortsettelsen. Alle de fire oldtids-stormaktene gikk, etter hver sine antall år, til grunne (sml Luk 1:52).
Fins det så tekster i NT som sier at Gud ikke lenger straffer folk og individer i den nye pakt slik som i den gamle? Nei. Tvert imot advarer Jesus Jerusalem mot den katastrofen Romerriket iverksatte i år 70 (se Luk 21). Når Gud gjør slike ting mot Israel, som Gud elsker for Abrahams skyld, bør vi ikke nære illusjoner. Gud lar ikke oss hedningefolkeslag slippe billigere.
I Luk 13:1ff kommenterer Jesus en massakre som Pilatus utførte mot noen galileere mens de var i ferd med å ofre slaktoffer. Blodet fra dødsofrene blandet seg med blodet fra offerdyrene deres. Ikke rart folk lurte på om Gud nektet de døde den syndsforlatelsen som de med slaktofferet sitt var i ferd med å be Gud om. Men den forklaringen avviser Jesus: «Nei, sier jeg dere.» Og noen annen opplysning om disse dødsofrene gir Jesus oss ikke, annet enn at de definitivt ikke var «syndere fremfor alle andre galileere». Med andre ord har vi ikke lov til å trekke slutninger om dødsofrenes salighetssak ved massakre- og katastrofedød. På den andre siden fastholder Jesus straffedoms-trusselen til de gjenlevende: «Hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måten.» (Luk 13:3) Det gir jo ikke akkurat grunnlag for å si at Gud i den nye pakt følger en annen straffedomspraksis enn i den gamle.
På lignende vis får vi i Johs 9:3 klar beskjed om at den blindfødte ikke var gjenstand for straff for synder på fosterstadiet eller for foreldre-synder. Blindheten hans var i Guds plan tvert imot begrunnet i helt andre motiver enn gjengjeldelse og straff. I så måte ligner han kanskje litt på Job.
I avsnittet om de syv seglvisjonene i Åpb 6 er det skildret mange Gud-sendte katastrofer på jorden. Jeg gir overvekt til den såkalte suksesjonsteologiske tolkningsmetoden, som (til forskjell fra rekapitulasjonsteorien) sier at seglvisjonene i hovedsak tilhører de tidligste endetidsveene. Basun-englenes straffedommer kommer da i et senere stadium og bærer bud om et frykteligere katastrofenivå (se Åpb 8-9). Likevel står det med sår tone i Åpb 9:20f: «Men resten av menneskene, de som ikke ble drept ved disse plagene, omvendte seg ikke.»
Med andre ord er der i både GT og NT mange skriftbeviser for at vi (som Øyvind Samnøy med rette påpekte 28/2) nettopp bør ta imot ulykker og katastrofer som omvendelses-påminnelser fra Gud til de overlevende. Gud vil at vi skal la oss advare av det som skjer, så vi søker omvendelse og frelse.
Derfor mener jeg Per Haakonsen ikke har brutt noen bibelsk regel ved å overveie om to gitte, konkrete, katastrofer i vår tid kanskje bør forståes i et slikt perspektiv. Med strek under ordet «overveie». For det er forskjell på en overveielse og en skråsikker påstand. Dette problemfeltet vil jeg skrive en egen artikkel om.
(Kronikk i Dagen 05.03.2012. Gjengitt med tillatelse fra forfatter)