Artikel nr 10 fra blad nr 3-2012
Emne: Kommentar
Forkastelse av Guds herlighet
Av Olav H. Kydland

I den senere tid har det vært debattert om Gud straffer eller dømmer her i tida, eller bare på dommens dag. Vi vil ta for oss Rom 1,18-32 for å klargjøre at Gud dømmer synd også her i tida. 

I følge den alminnelige åpenbaring kan alle mennesker vite at der er en Gud til. Historien vitner også om det. Selv om ikke hedningene har Moseloven, kan de vite hva loven sier (se Rom 2,14-15). 

I Rom 1,18-32 skriver apostelen Paulus om frafallet fra den alminnelige åpenbaring. Guds vrede åpenbares over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som ikke bryr seg om eller forkaster sannheten. Følgelig er ingen uten unnskyldning, for alt en kan vite om Gud, har Gud åpenbart for alle mennesker. 

Men i stedet for å takke og ære Gud ble de tomme i sine tanker og deres uforstandige hjerter, ble formørket og ikke erkjente noe. Å avsette Gud betraktes som visdom, men det er i virkeligheten ren dårskap. Salmisten sier: ”Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud” (Sal 14,1). Når dagens ateister hoverer over å fornekte Guds eksistens, så er det ikke noe annet enn dårskap. For selv fra umyndiges og diebarns munn har Herren beredt seg lovprisning, sier Jesus (se Mat 21,16). 

De omtalte menneskene fortsatte bare i sin ugudelighet og ble avgudsdyrkere. For de byttet bort ”den uforgjengelige Guds herlighet med et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr” v. 23. 

”Hva er en avgud?” spør Pontoppidan og svarer: ”Alt menneske dyrker, frykter, elsker og forlater seg på i stedet for den eneste, sanne Gud” (”Sannhet til gudfryktighet”). 

Konsekvensen av at menneskene forkastet den levende Gud og begynte med avgudsdyrking ble at Gud selv overgav dem i deres hjerters lyster til urenhet. Med andre ord den religiøse synd, forkastelsen av Gud, førte til et moralsk frafall. ”Gud har straffet den religiøse unatur med sedelig unatur”, sier prof. Olaf Moe i sin kommentar ”Apostelen Paulus´s brev til romerne”. Videre sier han at menneskene ikke mere har fri selvbestemmelse, men ved en Gudsdom blir de nødt til å falle videre i synd, fra den ene til den annen. Så konkluderer Moe med å si: ”Deres nedverdigelse av Guds herlighet ble straffet med en nedverdigelse av dem selv!” Gud straffer følgelig her i tida dem som forkaster Gud og holder seg til avguder. 

Disse menneskene byttet bort Guds sannhet med løgnen. De brydde seg ikke om sannheten om Gud og begynte i stedet å ære og dyrke skapningen. Som en følge av at menneskene har forkastet Gud og ikke gir ham den takk og ære han burde få, har Gud overgitt hedningene til skammelige lyster. Dette er en domshandling fra Gud som skjer her i tida. Prof. Moe sier: ”Mennesket blir til en viljeløs, passiv trell av lysten, lysten til lidelse, ”lidenskap””. Her er det tale om et samliv mot naturen, lesbisk samliv. Denne last eller synd var meget utbredt blant oldtidens hedninger. 

Videre tales det også om at mennene forlot den naturlige omgang med kvinnen og ”brente i sitt begjær etter hverandre” v. 27. ). Som en følge av dette begjær søkte menneskene stadig nye oppfinnelser på det seksuelle området for å tilfredsstille seg selv. Apostelen betegner dette som ”skammelig utukt” og ”forvillelse” og legger ikke skjul på de alvorlige konsekvenser dette fører med seg for de involverte parter. 

Da disse ikke brydde seg om å eie den kunnskap eller erkjennelse av Gud som var blitt åpenbart for dem, overgav Gud dem til et udugelig sinn. Prof. Moe betegner dette som ”formørkelsen av hele den moralske bevissthet”. Når Gud blir ignorert og forkastet får det forferdelige konsekvenser for den enkelte og for samfunnet. En av konsekvensene er at man ikke er i stand til å skille mellom hva som er rett og galt på mange områder. 

Disse menneskene som omtales i Rom 1, hadde bare den alminnelige åpenbaring, men det norske folk og styresmaktene har i tillegg fått kunnskap om den spesielle åpenbaring, det vil si frelsesåpenbaringen i Guds Sønn, Jesus Kristus. Moe sier at apostelens dystre skildring bekreftes ikke bare av ”oldtidsdokumenter, men også av nåtidens erfaring – ikke minst også innenfor den avkristnede kristenhet”. 

Ingen kan komme i kontakt med Den treenige Gud ved den alminnelige åpenbaring, men alle kan erkjenne at Gud er til. Men Guds Sønn kom i tidens fylde til jord for å frelse alle mennesker. Han tok derfor alle verdens synder på seg på Golgata kors. Vår stedfortreder møtte Guds vrede på Golgata på grunn av verdens synd, for at de som tar imot han som sin Frelser, verken her i tida eller i evigheten kommer til å bli under Guds vrede og dom. 

Det er med sorg en er vitne til at store deler av det norske folk og de fleste av dem som styrer og regjerer landet vårt, har forkastet Den treenige Gud og hans gjerninger. Da er vi i en enda alvorligere situasjon enn de som bare hadde den alminnelige åpenbaring. 

Apostelen Paulus taler om hvordan situasjonen i de siste tider kommer til å bli (se 2 Tim 3). Den ligner mye på skildringen i Rom 1. 

I følge Abortloven av 1978 har kvinnen lov og rett til å fjerne fosteret innen 12 uker. Dette er brudd på Guds livslover. 

Jeg stiller spørsmålet om kanskje noen av martyrene under alteret i Åp 6,9-11 er aborterte foster som roper til Herren: ”Herre, du hellige og sannferdige! Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden?” (Åp 6,10). 

Regjeringen har fått fjernet den kristne formålsparagrafen for barnehage og skole. Likedan er kristendom som fag og senere fagbetegnelse på KRL-faget fjernet. Dette vitner om at kristendommen skal bort. Dagens unge skal opplæres til å bli agnostikere eller praktiske ateister. 

Likedan vitner den kjønnsnøytrale eller kjønnslikegyldige ekteskapsloven, om en forkastelse av Guds skaperordninger og livslover. Dette viser at regjeringen og flertallet på Stortinget ikke bryr seg om å ha kunnskap om Den treenige Gud. Dermed har de mistet sin moralske vurderingsevne (se Rom 1,28) og holder det for et gode at kvinnene får velge om de vil ta livet av sine små og hjelpeløse foster eller ikke. Det er altså lovfestet som rett både å ta livet av et foster og det å leve i ”skammelig utukt”

Nå vil regjeringen også tvinge fastleger som av samvittighets grunner ikke vil tilråde abort eller assistert befruktning, til å gå mot sin samvittighet. Dette er ikke noe annet en å tvinge leger til å synde mot Gud. Dette er antikrists ånd som hersker. Det minner meg om salmisten ord: ”Den ugudelige sier med hovmodig mine: Han hjemsøker ikke! Det er ingen plass for Gud i alle hans planer” (Sal 10,4). 

Det ser ut for at store deler av det norske folk ikke har plass for Gud i sine planer, men da må de ta konsekvensene av sin holdning, både her i tida og på dommens dag. 

På grunnlag av Guds ord må vi derfor si at Gud straffer synd her i tida, men den endelige dom kommer på dommens dag.