Artikel nr 9 fra blad nr 3-2012
Emne: Fra troens slagmark
Brudemystikk – klamt føleri eller bibelsk teologi?
Av Stein Solberg

Brudemystikken er selve sentrum og høydepunkt i forholdet til Kristus - selve hovedmysteriet i Skriften. ”Dette er et stort mysterium. Jeg tenker på forholdet mellom Kristus og menigheten.” (Ef 5,32). Når jeg her skriver om brudemystikken, mener jeg kort og godt at Kristus er kirkens åndelige Brudgom og Ektefelle, og at kirken er hans åndelige brud. Kristus og de troende er forenet med hverandre i én ånd og ett legeme – i et åndelig ekteskap. Skriften er full av ord om denne ubegripelige relasjonen. Ja, bruderelasjonen til Herren er faktisk mer fremtredende i GT enn barneforholdet til Gud som Far. Også i NT finner vi denne dimensjon bak det meste. Jeg nevner bare noen aktuelle bibelsteder: (Jes 54,5; 62,4–5¸ Jer 2,2; 31,3; Esek 16; Hos 2-3; Mat 22,1ff; 25,1ff; 2 Kor 11,1ff; Ef 5,25ff; Åp 19 og 20). 

Fra enkelte hold har det blitt advart mot brudemystikken, fordi den ”bygger på et patriarkalsk og hierarkisk forhold mellom kjønnene” og at ”den underbygger stereotype kjønnsroller”. Andre – for eksempel en del konservative teologer - forbinder brudemystikk med et sentimentalt føleri. Vet de hva de snakker om? Neppe. 

Brudemystikk i historien – en patriarkalsk åndsstrøm? 

Brudemystikken går som en rød tråd gjennom hele Skriften. Den gjennompreger Guds Ord. Bibelen starter med et vakkert ekteskap og avslutter med det evige bryllup mellom Lammet og bruden. Skapelsen av Adam og Eva peker fram og opp mot et høyere bryllup. Brudemystikken har fulgt kirkens liv og tradisjon fra oldkirken av. Kristusforeningen (dvs. det å være i Kristus og at Kristus er i oss) er naturligvis mer enn brudemystikk. Men både Øst- og Vestkirken, har integrert brudemystikken som noe av det mest sentrale i sin teologiske hovedstrøm. Fra oldkirkens store teologer, som Orgienes med flere, var denne en dyp og sterk åndelig strøm, som fløt videre gjennom Augustins teologi, inn i den romanske Kristusmystikk (særlig hos Bernhard av Clairvaux på 1100-tallet), ”den tyske teologi” (ved for eksempel Johannes Tauler på 1300-tallet) og den quietistiske åndsretning på 16-1700-tallet (jfr. Madame Guyon). Viktig å merke seg er at også fremtredende kvinnelige veiledere fra blant annet 12-1300-tallet levde i denne åndsstrøm. Dominikanske og fransiskanske nonner er her fremtredende representanter. Like sentral var brudemystikken hos karmelittordenens grunnleggere på 1500-tallet, ved Teresa av Avila og den senere Thérèse av Lisieux, og mest fremtredende hos Teresa av Avilas allierte, Johannes av Korset, en av kristenhetens største forkynnere av Kristus som Brudgom og vi som brud. Hos ham finner vi en brudemystikk i den mest vakre, inderligste og poetiske form. (Samtidig må sies at de nevnte ikke har den like klare evangeliske og korsfokuserte brudemystikk som reformatorene). 

Men akk, de arme brudemystikere var bundet av patriarkalismens lenker, hører jeg! De formidler dårlige forbilder ”for likestilte, hengivende elskende”, sier feministiske teologer. Jeg humrer litt over tanken at sterke erfaringer som disse (og andre) har hatt i møte med Kristus som sin åndelige ektemann, er psykologiske overføringer av patriarkalsk og kjønndiskriminerende art! Er det ikke vel frimodig av norske, særlig kvinnelige, teologer å hevde at disse medsøstre gjennom historien og fram til nå er behersket av ”problematiske forbilder og stereotyper”? Visstnok har (særlig) katolske brudemystikere levd i et visst ”kirkelig hierarki” og gjør det fortsatt, men jeg må spørre: Hvem leser Skriften med de minst fordomsfulle og ideologiske briller? Feminister eller brudemystikere?

Brudemystikere har vært forskjellige. Alt kan ikke tas for god fisk. Hans Nilsen Hauge for eksempel reagerte på den ”feminine” og nærmest romantiske brudemystikk han møtte hos herrnhuterne. Selv fant han seg hjemme mer i Taulers ”maskuline” brudemystikk. Det gjorde Luther også. Men kirken som Kristi brud og vår mor har vært betydningsfull til alle tider. 

Brudemystikk i gammel og nyere lutherdom. 

Interessant for mange av oss er altså at Luther selv hadde en teologi og erfaringer som baserte seg på Kristusforeningens og brudemystikkens språk og virkelighet. Han kjente seg hjemme i deler av den romanske (Bernard av Clairvaux) og særlig den tyske brudemystikk (ved Johannes Tauler på 1300 tallet). Men Luther nypreget denne dimensjon og dermed brudemystikken i lys av sin evangeliske oppdagelse. For eksempel i sin ”Store Galaterbrevskommentar”, ”Et kristenmenneskes frihet”, i sine bibelkommentarer (jfr. Salmekommentaren), postiller, prekener og annet, møter vi en evangelisk og meget rik brudemystikk. Ikke som et perifert tema, men der reformatoren forklarer selve rettferdiggjørelsen, friheten fra loven og Kristus i samvittigheten i lys av Brudgom – brud perspektivet. Bruderelasjonen er for Luther et kjennetegn på den sanne tro, noe den ”historiske” (døde) og kognitive/intellektualiserte tro er uten erfaring om. Den samme måte å tenke på finner vi innen den lutherske bots – og helliggjørelsesforkynnelse på 1600-tallet, (hos for eksempel dr. Johan Gerhard, dr. Joachim Lütkemann, biskop Johan Arndt, magister Christian Scriver, dr. Heinrich Müller og mange andre). Teologer som, ved siden av Luther, har betydd uendelige mye i mitt eget liv. Her står brudemystikken i teologiens sentrum. Dette var gullalderen i den lutherske forkynnelse om Kristustforeningen, som igjen til en viss grad har satt sitt preg på pietismen og øvd en grunnleggende innflytelse på skandinavisk kristenliv. Kristus som Brudgom og kirken/de troende som brud var altså ikke bare et språklig, men et innholdsmessig høydepunkt i klassisk-luthersk rettferdiggjørelseslære og trostenkning. Christian Scriver sier at det åndelige ekteskap med Kristus er ”en forøket åpenbaring og nytelse av det samfunn og felleskap vi allerede har med Kristus”. 

Jeg kan ikke se at vi i dag eier en teologisk (og åndelig) tyngde som overgår våre reformatoriske fedre og etterfølgere som gjør at vi først nå skjønner hva den egentlige Kristusrelasjon er. Og endelig har fått avslørt virkeligheten bak det bibelske brudespråk. Skulle vi ikke heller justere vår teologi etter Skriften og vår gamle kristenhet? Dessverre må jeg konstatere at noen teologiske grupperinger, har avskåret seg fra Skriften på dette området, både på liberalt, moderat og konservativt hold. Også gamle vekkelsesbevegelser har glemt mye av sin arv. Hva vinner vi på det? Vi har gått fra tap til verre. Hvilken bibelsk bok ble mest sitert fra i oldkirken? Høysangen! Til og med eldre haugianere talte over dette skrift. Haugianeren Peter Høgebøl blant andre fra Rødnes i Østfold, skrev for eksempel en rik kommentar over Høysangen. Noe som er fremmed i dag. 

Mer om feministiske og andre innvendinger mot brudemystikken 

Det er en forestilling at brud – brudgom relasjonen bare er bilder på et eller annet. Naturligvis handler dette om bilder og metaforer. Men her må vi tenke ”omvendt”. Vi er bilder, ikke Kristi relasjon til oss. I en nattverddebatt forklarer Luther at vintreet ikke er et bilde. Kristus er vintreet. Et annerledes tre, men like fullt et tre, som vi må bruke bilder på for å forklare. Hva skulle forresten Lammets bryllup i Åp 19, og bruden i kapittel 21 være bilde på, annet enn nettopp et faktisk åndelig og guddommelig ekteskap? En enhet som bare kan beskrives med ufullkomne bilder, blant annet fra jordiske ekteskap? Kristus og kirken er forbildet og arketypen (begynnelseformen og idealet). Våre ekteskap er avbilder, små miniatyrbilder og skygger av originalen, den store virkelighet. Avbildene er dessuten dårlige stundom, som Hoseas’ ekteskap. De synlige strukturer blir nødvendigvis skrøpelige og bristeferdige når arketypene tapes av syne. Er ikke dette vår krise både teologisk – kirkelig og ideologisk - samfunnsmessig? Naturligvis har jordiske ekteskap – særlig strengt patriarkalske og undertrykkende, farget forståelsen av ”det guddommelige ekteskap”. Men våre jordiske og ødelagte strukturer/relasjoner er ikke objektive forbilder for Kristusforholdet. Omvendt! Kristus-relasjonen er forbildet for oss. 

Derfor er det uforståelig når feministteologer sier at Bibelens ekteskapstale om Kristus som Ektemann og Frelser er problematiske rammer for seksualiteten. Her blandes kortene sterkt. Hva er galt med kjærlighetsrelasjonen mellom Kristus og Hans ene hellige Kirke, Una Sancta? En kjærlighetsrelasjon som er ”et stort mysterium”. (Ef 5,32). Ikke et patriarkalsk mysterium! Naturligvis kan aldri Kristus og vi bli ”likestilt”. Han er skaper, vi er skapning. Har vi problemer med det at han som er hodet tar initiativ og frelser oss, sitt legeme? Dette er naturligvis heller ingen seksuell, men en åndelig og himmelsk relasjon. Det ligger et overjordisk perspektiv her, der Kristus er Hodet og Frelser for sitt legeme. Og Kristus som Hode og vi som legeme hos Paulus faller sammen med Brudgom – brud – relasjonen. Her må ikke evige og framtidige realiteter forsvinne i det jordisk-fysiske og seksuelle! Men omvendt skal våre relasjoner løftes opp mot idealet og speile seg der. Ikke noe sted heves ekteskapet høyere opp enn når det sees i lys av bibelsk brudemystikk, slik Paulus skriver om blant annet i Ef 5. 

Brudemystikken er under angrep fordi den er den sterkeste kilde for våre jordiske ekteskap, og står i kraftig front mot homobevegelsen i kirken og utenfor. Kristus som Brudgom og vi som brud er det fremste Heteroforholdet og helt uforenlig med homoteologien. For Kristus søker ingen brudgom, men en brud. Og menigheten tilber ikke andre menigheter (bruder) som Gud, men Kristus alene. Når to menn/brudgommer ”gifter seg” i en kirke, hva er det disse forkynner med sitt ”ekteskap”? Jo, Brudgommen trenger ingen brud! Og når to kvinner ”gifter seg”, så forkynner de rent symbolsk at det trengs ingen Brudgom! Vi trenger ingen Kristus! Dette er en forvrengning av kristendommen. 

Teologiske angrep på brudemystikken er angrep på sentrum i Guds Ord og på reformasjonen. Det rammer også rike og trøstefulle bønneerfaringer hos utallige åndelige veiledere og troende gjennom tidene. Også ting jeg selv har erfart som ufattelig hjelp i tunge faser av mitt liv. Teologer, enten de sorterer under en viss type feminist – homoteologi eller annet, må gjerne formulere sin egne tanker om Kristusenheten. Men Skriften kan ikke forandres. Margen og høydepunktene i brudemystikken kan fjernes. 

Andre ting som har bidratt til å plassere begrepene ”brud” og ”brudgom i miskreditt, er de siste tiårs familie – og ekteskapskrise. Hvordan kan vi tale med overbevisning, varme og troverdighet om det åndelige ekteskapet med Kristus, når så mange sliter eller endog har et ødelagt ekteskap bak seg? Dette må vi ta på alvor. Når rundt 50 % av alle ekteskap går i oppløsning, er det ikke alltid lett å assosiere positive ting med et åndelig Kristusekteskap. Dette har en parallell i dimensjonen ”Gud som Far”. Noen får negative assosiasjoner når vi taler om Gud som ”Far” på grunn av forholdet til sin jordiske far. Dette er realiteter og mekanismer det er viktig å være seg bevisst i veiledning og forkynnelse. Men er slike reaksjoner en tilstrekkelig grunn til ikke å tale om Gud som Far og Brudgom? Igjen må vi huske: Herren er vårt forbilde! Ikke omvendt. Vi er intet forbilde for Ham. Kristus er idealbrudgommen for alle ektefolk. Han setter oss høyere enn seg selv! Ifølge Luther er enheten mellom Kristus og oss bare svakt representert i våre ekteskap. Han sier: ”Relasjonen mellom Kristus og kirken er reell. I det fysiske ekteskapet finner vi bare bilder og fremstillinger (representasjoner) av det åndelige ekteskap hvor Kristus er brudgom.” Jeg har opplevd mange bekjennelser fra, ikke minst utsatte kvinner som har fått hjelp nettopp fra brudemystikken. En sa det slik midt i et smertefullt ekteskap: ”Jeg har savnet så mye kjærlighet. Derfor har jeg blitt så avhengig av Jesus som Brudgom. – Han er min trøst.” 

Andre ting som kan gjøre det krevende for noen å ta imot Bibelens brudespråk kan være at en forbinder dette med noe feminint. Og ikke noe for mannfolk! Da må vi huske at både menn og kvinner er en del av menigheten, som til sammen er Kristi legeme og brud. Dessuten har sjelslivet til begge kjønn gjennom kirkehistorien alltid blitt oppfattet som feminint i forhold til Herren vår Gud. 

Et annet spørsmål som ofte dukker opp er om ikke bruden bare er en kollektiv størrelse. Og ikke den enkelte troende. Til det er å si at Kristi brud primært er menigheten. Men fra middelaldreren av har også den enkelte troende blitt forstått som Kristi brud. Den individuelle kristne er en ”brud i bruden”, et lem på legemet. Det er langs slike linjer Bernard av Clairvaux tenkte. Noen har ensidig forstått bruden i kollektiv retning, mens deler av pietistisk-luthersk brudemystikk hadde en tendens til å oppfatte bruden for mye individualistisk retning. Uten dermed helt å forlate det kollektive. 

Tanke – og hjertesmie

Lekmanns – og vekkelsesbevegelser vektlegger både bibeltroskap og hjerteforhold til Kristus. Vi er ikke bare intellektualister, men og et folk som har smakt Kristi kjærlighet. Vi er sultne fordi vi har smakt livets brød, tørste fordi vi har drukket av nådens kilder. Vi ikke bare kan en masse om Kristus. Vi kjenner også Hans trofaste hjerte, fordi vi ligger ved dette hjerte, som Johannes i nattverdsalen. Et hjerte som brast på korset. De dårlige jomfruer i Mat 25 kunne nok mye om kristendom, men Herren sa til dem: ”Jeg kjenner dere ikke!” Handler dette bare om føleri? Nei, det handler om ekte samliv med Kristus, der den klare tanke er forenet med troens hjerteforhold til Kristus. Et snevert fokus på følelser finnes både i kirke, frikirker og bedehus, men like mye død kristendom og en død tro, uten Åndens frukt, som ikke er forenet med brudgommen og vintreet. Veien har alltid to grøfter. 

Åndelig utroskap 

Hverken feminisme, homoaktivisme, sexisme, moderne ekteskapsproblemer eller annet er hovedproblemet for brudemystikken. Dette handler ikke bare om en ideologisk – intellektuell kamp. (Det også!). Men om et åndelig og trosmessig ”hjerteproblem”. Jeg er overbevist om at motstand mot brudemystikk har med det Bibelen kaller lunkenhet og mangel på første kjærlighet til Kristus å gjøre. Vi fristes så lett til å ha Kristus ”på si”. Men Herren krever ”fast følge”. ”Äntigen är Han Herre i allt, annars är Han inte Herre alls”, sier den svenske forfatter Peter Halldorf. Hvor lenge skal vi halte mellom Gud og avgudene? Jeg anbefaler å lese profeten Hosea, kapittel 1–3 som hjelp på veien tilbake til et fornyet forhold til Kristus. 

Hosea, kjærlighetens profet, erfarte på kroppen hvordan det var å leve i et ekteskap med en utro hustru, Gomer. Dette gjorde Hosea til en unik forkynner om det åndelige kjærlighetsforholdet mellom Herren og Israel. Han forstod bedre enn noen hvordan Herren hadde det med et kronisk utro folk. Kardinalsynden eller synden i synden er åndelig utroskap, det vil si brudd på det 1.bud. Det er ikke å stole på, frykte og elske Gud. Når mennesker setter noe som høyere og viktigere enn Ham, snakker vi om åndelig utroskap og avguderi, det skapte, det materielle, arbeidet vårt, hobbyer, sex, jeget og så videre. Profetene forkynte uten omsvøp at alle former for avguderi er ensbetydende med åndelig hor og prostitusjon. 

Hva er avguder? 

Avguderi skjer hver gang mennesket dyrker og elsker noe skapt i stedet for Skaperen, gavene mer enn Giveren, seg selv framfor det Evige Jeg. Herren selv elsker oss av hele sitt guddommelige hjerte og forventer det samme fra oss. Det er i og for seg ikke for mye forlangt. Han deler oss ikke med noen. Like lite som jeg deler min kone med noen. Ikke bare fysisk, men også på det emosjonelle plan er det normalt at ektefellen har førsteplassen i den andre ektefellens hjerte. Den sanne kjærlighet ”har ikke noen på si”. Tar seg ikke friheter på konferanser, kurs og så videre, og ”bytter ikke kone/partner”. Herren, den evige kjærlighet, reagerer likedan. Bare sterkere. Han er Nidkjær. (2 M 34,13; 2. M 20). Nidkjærhet er et intenst uttrykk for hellighet. Han har en brennende glød for vårt beste. Kjærlighetens vesen er ikke å dele sin elskede med noen annen. Kjærligheten lider når den krenkes. Det gjør den for sin egen skyld. Men også for vår skyld. Vi er skapt for ham. Vi fungerer bare helt som mennesker hos vår Skaper og sanne Ektemann – mens avgudene ”ødelegger oss”, sier Jeremia (7,6). Hvis Hosea hadde vært her i dag og tolket det 1. bud for oss, hadde det trolig lydd: ”Jeg er Herren din Ektemann. Du skal ikke ha andre elskere enn meg”. ”Andre elskere” var avgudene i følge Israels profeter. De ti bud, med det første i spissen, var et av vilkårene for Gudspakten med sitt folk som primært var en ekteskapspakt. 

Vår egen reaksjon på utroskap bekrefter dette. Noe av det tyngste jeg opplever i sjelesorg er i forbindelse med seksuell eller emosjonell utroskap. Smertene som kommer fram, er ofte like store som ved dødsfall. Herren, som har en renere og uendelig høyere kjærlighet enn vår, har ikke mindre smerter på grunn av vår utroskap. Hans kjærlighetslidelse drev ham til korset, for en utro brud, som hadde dødsdommen over seg. En utro ektefelle skulle steines, ifølge Moseloven. Den Hellige Gud kler seg derfor med vår utroskap, tar imot ”steinene”, dommen og døden for oss. Det er kjærlighet, det! 

Han gir oss ikke opp! 

Hvordan kan jeg gi deg opp,” roper den forsmådde kjærlighet i Hos 11. Ja, i kap 2,19, roper den samme kjærlighet til et utro Israel som vinglet mellom ham og sex – og fruktbarhetsguden Ba’al og dennes hustru Astarte: ”Jeg vil trolove meg med deg for evig tid. Jeg vil trolove meg med deg i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet. Og jeg vil trolove meg med deg i troskap, og du skal kjenne Herren.” Han har en helt ubegripelig vilje til å begynne på nytt igjen. Til det å nyforlove seg med sin utro menneskehet, sin frafalne menighet, sin ”ekshustru” det er, som Calvin bemerker, ”et helt nytt bryllup”. 

Det er mange måter han begynner på nytt på. Ofte førte han Israel (og gjør det samme fortsatt), ved å føre henne tilbake til ”ørkenen”. For Herren var Sinaiørkenen stedet der han og folket var nyforlovet og levde i den første kjærlighet, tross fall og svikt. I Jer 2,2 tenker Herren tilbake på den tiden: ”Jeg kommer i hu din ungdoms hengivenhet, dine trolovelsesdagers kjærlighet, hvordan du fulgte meg i ørkenen, i et land hvor ingen sår.” Senere måtte han bruke opphold både i Assyria og det babylonske rike som ørkentid-perioder for å få sin utro hustru tilbake. En permanent skilsmisse fra hans side syntes uaktuell, enda mindre et åndelig ”gjengifte”, det vil si å velge og å ekte en ny nasjon. ”Ørkentider” i våre liv kan fortsatt skape en bekjennelse som ligner på Israels: ”Jeg vil vende tilbake til min første mann. For den gang hadde jeg det bedre enn nå.” (Hos 2,7). Mange av oss kjenner slike tider med ”ny begynnelse” og ”ny forlovelse”! 

Adam og Eva – Kristus og menigheten 

Foreningen mellom ham og oss er dog dypere enn dette. Den har sin parallell i formingen av Eva i Paradis. Hun ble tatt av Adams side mens han sov. Kristus er den nye og siste Adam som levde et fullkomment liv for vår skyld, for å gjøre alt godt igjen for alle mennesker. Liksom den første Adam lå i den dypeste søvn da Gud, Herren, gjorde underet, lå den andre Adam tre dager i dødens søvn. Da Herren vår Gud reise ham opp, gjorde Faderen et under. En ny Eva blir dannet av Kristus, av hans side, av hans hjerte, av hans nåde, kjærlighet og oppstandelse. Av Kristus former Faderen en ny Eva, en menighet, som ligner Kristus - hans feminine bilde og motpart. Menigheten er utgått fra ham. Kristus er det hellige ”materiale” vi er dannet av. Fra hans ”side” fløt det vann og blod etter soldatens spyd. Vi er tatt fra hans side. Og i all evighet vil vi beundre dette hjertesår. 

Det er slik biskop Ireneus i Lyon (aktiv særlig rundt år 175 – 195) forstod Paulus der han sier i lys av Ef 5,30: ”Vi er lemmer på hans legeme, av han kjøtt og ben.” På samme måte som Adam ble overveldet av sin hustru og omfavnet henne med kolossal kjærlighet, på samme måte utbryter Kristus når han ser oss og favner oss, sin brud, sin Eva: ”Sannelig, du er ben av mine ben, kjøtt av mitt kjøtt, sjel av min sjel, lem av mitt legeme, ånd av min Ånd. Du skal kalles kristen, for av meg Kristus er du tatt!” Tornerose våknet ved prinsens kyss. Kristi brud våknet til liv ikke bare av Herrens Ånde – pust, men av hans indre liv. Hva er mer naturlig enn at Høysangen starter med brudens lengsel etter å bli kysset av Brudgommen? ”Å, ville han bare kysse meg med kyss av sin munn! For din kjærlighet er bedre enn vin.” (Høys 1,2) Kristus har som den første Adam fått en Eva som ”er hans like”. Hans fullkomne bilde. Vi har del i hans liv og er dermed like rettferdige som ham – så lenge vi er i ham. 

Ren og vakker 

Som Guds bilde og skapninger er vi ”underfulle” (Salme 139, 14). Vi er ”overmåte gode” for ham. (1 Mos 1,31). Men dette er ikke nok. Kristi menighet har en atskillig høyere bekjennelse enn som så. På grunn av Kristi offer og korsverk, ”framstiller Han menigheten for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig”. (Ef 5,27). Dette er troens bekjennelse – ”hellig og ulastelig”. Paulus sier omtrent det samme i Kol 1,22. Vi har vel ikke mistet troen på Kristi blod, soning og forsoning? På dåpens voldsomme kraft til å rense oss fullkomment i Guds øyne? Da er det forståelig at vi ikke tør bekjenne og tro at vi er en del av ”en hellig, allmenn kirke”. For det å tro at vi er hellige er ingen liten sak! Hvilken grunn skulle vi ha til å bekjenne det? Bare når vår hellighet er hans, og ikke vår. Våre kristelige dyder, bønner og gjerninger gjør oss ikke hellige som Gud. Alt det vi er i oss selv og alt det vi utretter ved Den Hellig Ånd er viktig, men ikke identisk med kirkens egentlige hellighet som er Guds helliget. Bare hans hellighet, som dekker oss utvendig og innvendig, gjør oss rene og rettferdige, vakre, herlige og lytefri. Hans hellige person og Ånd i oss skaper deretter en ny trang til å leve et hellig liv. For den Hellige lever i oss. Han sover ikke der. 

Dette er vår posisjon: Hellig og herlige i Kristus. Dekket av Kristus, Brudgommen. Han dekker bruden med sitt liv, forener seg med henne og vinner skikkelse i henne. Kristus, den siste Adam, har ikke en brud som er dårligere enn den første Eva! Han nøyer seg ikke med mindre enn en hellig menneskebrud som er hans like og sitter ved hans side, på tronen. 

Et glimt fra Høysangen

Dette er bakgrunnen for de sterke utsagn som bruden og Brudgommen bruker om hverandre i Høysangen. ”Hvor vakker du er, min kjæreste, hvor fager du er! Dine øyne er som duer”, sier Brudgommen. Og som et ekko svarer hun: ”Hvor vakker du er, min elskede, hvor skjønn du er! Og vårt leie er grønt.” (Høys 1,15f). Jeg forstår Høysangen som en typologi, der Salomo og hans kjæreste, hans forlovede, en landsens pike fra Nord-Israel, som senere ble dronning, konverserer så betagende sammen. Men deres forhold til hverandre peker på en høyere, åndelig og reell virkelighet, på Herren Jahve og Israel, og Kristus og menigheten. 

I Høysangen forsterkes hans språkbruk om henne gradvis utover skriftet: 1,15; 4,7; 6,4; 7,6. (Det gjelder også andre ting i Sangenes Sang). Jeg mediterer daglig over Høysangen. Med korset og oppstandelsen i forgrunn og bakgrunn. Les gjerne et vers, eller et halvt vers om gangen og gå gjennom Høysangen i lys av de nevnte ord i Ef 5 og Kol 1. Gradvis åpner han våre trosøyne og trosører, slik at vi ser og hører underfulle ting i hans lov og i hans evangelium. 

Vi trenger å fornye vår identitet som Guds barn. Like viktig, trolig mer, er brudeidentiteten. Bruderelasjonen til Kristus er en mektig fornyende kraft, en hovedkilde, for menighet, ekteskap, vårt tros – liv, for gjenopprettelse av emosjonelle sår, til intellektuell stimulans og så videre. Endetidsmenigheten er preget av denne bevissthet. De kjenner Kristus. Det gjør ikke de dårlige jomfruer (Mat 25). Men han kjenner ikke dem, den frafalne del av brudeskaren. 

Mye kan sies om Brudgommen og bruden, deres hverdagsliv, samtaler og enhet og ikke minst det evige bryllupsliv. Men det sprenger en artikkel som dette. Dessuten må bruderelasjon med Herren først etableres og bevisstgjøres på nytt i vår tid. Bare da kan samlivet mellom han og oss komme på plass. Han vil – vil vi? 

------------------------------------------

Et lite utvalg av anvendt litteratur: 
-Bibelen med forklaringer, Lutherstiftelsens Bibelverk 
-Bernard McGinn: The Presence of God, Vol.1-4 
-Christian Scriver: Sjeleskatt, Del 2, 1892. Seelenschatz (Tysk utgave fra 1727). 
-Delitzsch: Commentary of the Old Testament, Song of Solomon -E.W.Hengstenberg: Christology of the Old Testament 
-Heinrich Müller: Guds kjærlighet til Sjelen i Kristus (eller: Himmelsk Kjærlighetskyss) 
-Luthers Works Vol.1-54; 
-Johan Arndt: Sande Kristendom, 1875. Tysk utgave: Die Wahre Christentumb, 1840. 
-Johannes av Korset: Andlig Sång, Karmeliterna 1977; Levande Kärlekslåga, 1984 
-Peter Halldorf: Gå ut i strid. Inter-Skrift. 
-Stein Solberg, Forenet med den Elskede, Lunde. (Se litteraturliste bak i denne boka.) 
-Stein Solberg, Luthersk Kirketidende, nr.18, 2005; Over Alt, 2010. -W.Stinissen: Låt oss sees i din Skönhet, Artos. (Kommentar til Johannes av Korset’s Høysangsutlegninger)