På morgenkvisten søndag 1. november 1755 skjedde det et jordskjelv på bunnen av Atlanterhavet vest for Portugal. Jordskjelvet utløste en tsunami, og den veltet inn over hovedstaden Lisboa klokken ni om morgenen. Denne søndagen var Allehelgensdag, og mange mennesker i Portugals hovedstad var akkurat på vei til gudstjeneste da vannmassene veltet inn over dem i en fryktelig naturkatastrofe.
I de dagene spredte nyheter seg mye langsommere enn i våre dager. Åpenbart gikk det både fem og seks uker fra katastrofen skjedde til Københavns Rytter Post av 05.12.1755 nådde H. A. Brorsons postkasse på Jylland med de rystende skildringene fra Portugal: de frådende vannmassene, de forferdelige ødeleggelsene, den etterfølgende storbrannen som varte i flere dager, og midt i det hele: all plyndringen fra overlevende. Man anslo dødstallet til et sted mellom 100.000 og 150.000 mennesker.
Og altså: Mange av de døde var åpenbart troende mennesker på vei til allehelgengudstjeneste.
Den store salmedikteren H. A. Brorson reagerte med å skrive et dikt som fyller 17-18 sider i Brorsons samlede verker. Det har tittelen «Lissabons sørgelige Undergang ved Jordskiælv den 1. november 1755, korteligen beskrevet av H. A. B.». Diktet er ikke ment som salme. Det kan ikke synges. Men det bor en særegen teologi om naturkatastrofer og Guds botskall i diktet. Og den er lærerik, for den er øst fra Bibelen selv, samtidig som den stanser der hvor Bibelen selv stanser når det gjelder å åpenbare Guds tanker.
Noe av det første vi kan observere i Brorsons dikt er vissheten om at hver dag som går uten at en katastrofe rammer oss, er en nådetid. Sitat: «O nådens tid, som her så lett går over styre/ Hvad varstu nu så kjær, hvert øyeblikk så dyre,/ Nu var det ikke som utidig, at man før/ Til Gud seg vendte om, end sjelen skal på Dør.» Appellen om omvendelse til Gud, er ikke utidig, selv om den kommer før dødstidspunktet vårt nærmer seg, fremholder Brorson. Og han legger til: «Hvad vet vi lite dog, vi støv og orme-føde/ Hvad oss, som arme skrig, uventeligt kan møte/ ..».
For nettopp slik var det i Lisboa på morgenkvisten Allehelgensdag. I det ene øyeblikket visste man ingenting. I neste øyeblikk satte vannmassene punktum for mange fromme kirkegjengeres liv.
Brorson minner om at det er Guds langmodighet som gir oss lange perioder med nådetid, og at det er et fryktelig misbruk av Guds nådetid å bedrøve Guds Ånd ved å la være å vende om. Sitat: «Ja! Ja! Man bliver ved og nådens Ånd bedrøver/ Mens Guds langmodighet så lenge, lenge tøver (les: nøler)/ Men inden man vet av, er Dommen der så sort/ Som natt og storm og hav, og skyller allting bort.»
For det tredje vet Brorson godt at vi aldri bør blåse oss opp og hovere over katastrofens omkomne. Tvert imot må vi som kristne forklare det som skjer «med gråt». Sitat: «Akk, var mitt hjerte, akk, mitt øye, nu en kilde/ Jeg bedre denne sak med gråt forklare vilde,/ Når intet hjelper mer, hvad er der da for råd/ for dem som vid're ser? Slett intet uten gråd.»
For det fjerde er katastrofens kall til omvendelse og bot selve hovedsaken i Brorsons dikt. Sitat: «Så må vi frykte at forherdelsen er stor,/ Og dommen har oss fatt i snaren før vi tror.» Og videre: «Folk går i verden om så sikker og forvoven,/ Som var der ingen dom og ingen Gud deroven,/ Om der er også rett en himmel eller ei,/ Derom de lige lett kan sige Ja og nei./ Da kan den gode Gud ei komme dem i tale,/ ...». Videre: «Da må Gud fare ned og give seg til kjenne,/ Og kaste trossighet, som Babel, over ende,/..».
Legg merke til hvordan Brorson her uttrykker seg. Han sier ikke at Gud lot tsunamien straffe de døde for syndene deres. For den slags opplysninger om dødsofrene kjenner ingen av oss. De hører under den skjulte Gud. Men Brorson sier noe annet: Vi må frykte at forherdelsen er blitt så stor at Gud måtte tillate en slik fryktelig katastrofe for å vekke oss sløve gjenlevende til omvendelse og bot.
Brorsons omvendelsesappell handler ikke om dødsofrene, men om de gjenlevende.
Som det heter i nok et sitat: «Ved slik en himlens tolk man skulle jo formode,/ At allehånde folk på hele Jordens klode/ På timen satte seg i bedrings aske ned,/ Med samlet gråt og skrik mot himlen hender vred./ Man ventet det især av dem i kristenheten,/ da plagen er så nær, at efterjage freden,/ Med et beengstet sinn at søke Nådens favn,/ og nå ved troen inn i Jesu vunders havn.»
For dette er endestasjonen for kristen forkynnelse etter store katastrofer: Budskapet om at vi alle bør omvende oss i sekk og aske, for ved troen å nå inn «i Jesu vunders havn». Der kan nemlig ingen ytre katastrofe virkelig ødelegge oss. Da tilhører vi en Herre som har makt til å løfte oss ut av tsunamiens vannmasser og like inn i Guds himmel.
Svermere i Amerika sa at katastrofene på Haiti og i New Orleans for noen år siden var Guds straff over de døde. Men Brorson sier til sammenligning at tsunamien i Lisboa var et Guds vekkerrop til de gjenlevende.
På samme måten bør vi tenke etter Utøya 22.07.2011. Vi bør sørge med de sørgende over de døde, uten å gi oss ut for å kjenne Guds hemmeligheter om hvert enkelt dødsoffer. Men vi bør forkynne Guds omvendelsesbudskap til de gjenlevende, i vissheten om at ingen av oss har krav på å unnslippe den slags katastrofer, hvis Gud i sin egen time eventuelt lar dem komme.
Som Jesus selv sier om de døde og de gjenlevende etter massakren Pilatus iverksatte mot noen galileere: «Mener dere at disse galileerne var syndere fremfor alle andre galileere, siden de har lidd dette? Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måten.» Luk 13:2f.
(Kronikk i Dagen 15.12.2011. Med tillatelse fra forfatter)