Artikel nr 12 fra blad nr 6-2011
Emne: Brennpunkt Midt-Østen
Jødenes fall har en mening - del 2
Av Per Haakonsen

Menneskets fall i synd 

Den store grunnskaden i skaperverket er menneskets fall i synd. Vi leser om dette i 1 M 3. Adam og Eva satte seg opp mot Guds vilje og ble gjenstand for Guds vrede. På denne måten havnet hele menneske-slekten under Guds forbannelse. Men samtidig med at mennesket jages ut av Paradiset, organiserer Gud en redningsoperasjon. Herren taler til slangen: 

”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode og du skal knuse hans hæl” (1 M 3, 15). 

Kvinnens ætt er Guds sønn. Det går fram av at kvinnens ætt omtales i hankjønn og entall. Han skal knuse slangens hode. Det er en profeti om at Djevelens makt skal overvinnes. Den seier som Djevelen vant over menneskeslekten i Paradisets hage, skal ikke bli stående. I Bibelens første evangelium heter det at en mann utgått fra kvinnens slekt skal overvinne Den onde. Men så står det også om den kamp som nå bebudes, at slangen skal knuse hans hæl. Det betyr at Jesu seier skal ha en pris. Denne pris betaler Jesus når svetten faller som blodsdråper i Getsemane og når han på korset roper ut: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Mark 15,34). 

Når vi på denne måten prøver å se frelseshistorien i en større sammenheng, forstår vi også at det ikke er jødenes ulydighet som bringer Jesus på korset, men menneskets Gudsopprør. Den dypeste grunn for Jesu lidelse finner vi i menneskets synd og skyld. Det er Adam og Evas ulydighet som gjør dette offer nødvendig. Gud fatter et råd hos seg selv om at frelsen skal virkeliggjøres i hans Sønn. På det historiske plan må dette skje gjennom hans utvalgte folk – jødene. Det som skjer, blir for jødene en konsekvens av deres utvelgelse. Gud fatter et råd hos seg selv, og jødene må fylle sin plass i dette rådet om frelsesplanen skal kunne gjennomføres i praksis. 

La oss summere opp dette punktet ved å slå fast at Jesu lidelse og død ikke har sin dypeste grunn i jødenes ulydighet, men i menneskets fall i synd. Dette er viktig å fastholde. For glemmer vi dette havner vi i antisemittismen.

Av Herren er det gjort 

For å få fram at det som skjer, skjer i henhold til Guds råd, skal vi også se på en del skriftsteder i Det nye testamentet. Det avgjørende er å få fram at det som skjer, skjer i henhold til Guds vilje. 

Vi har allerede nevnt på Salme 118 om hjørnesteinen som bygningsmennene forkastet. Jesus bruker denne salmen i lignelsen om vingårdsmennene i Mat 21. Men både Salmen og Jesu ord har en fortsettelse: 

”Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne.” 

Nå sikter nok disse ordene til gjennomføringen av selve frelsesverket. Derfor er Langfredag med den påfølgende Påskemorgen er gledens dag, slik det også står i Salme 118. Men det står like fullt fast at vi har å gjøre med Herrens gjerning. Det er ikke menneskene – eller jødene – som har tatt seg selv til rette. Men det er Guds råd som nå fullbyrdes. Derfor er det underfullt i våre øyne. 

Israels rolle er tragisk og ingen ser det bedre enn apostelen Paulus. I Romerbrevet 11 skriver han med henvisning til tekster i Det gamle testamentet: 

”Gud gav dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører,..” 

I 2 Kor sier han at deres sinn er blitt forherdet og at det ligger et dekke over deres hjerte når den gamle pakt blir lest. Igjen med klar henvisning til Det gamle testamentet. Det er åpenbart for Paulus at den forherdelse som nå har skjedd i folket er i samsvar med hva profetene forut har sagt. Det er Guds råd til frelse som på denne måten blir virkeliggjort. 

Så kommer det opp et naturlig spørsmål som vi også må ta med når vi først snakker om jødenes fall. Nemlig, betyr dette at Gud har forkastet sitt folk? 

Dette er jo nærmest en forutsetning for erstatnings-teologien: Kirken har jo erstattet jødene som Guds folk. I det ligger jo implisitt tanken om en forkastelse. Paulus er åpenbart meget klar over denne faren, derfor stiller han også spørsmålet. Men spørsmålet blir stilt utelukkende for å avvise det: ”Langt derifra!” (Rom 11,1). To ord med utropstegn etter. ”Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente.” (v. 2). 

Gud har fra evighet av utvalgt seg Israel og derfor kan han umulig forkaste det. Det er Paulus sitt svar. 

Men Paulus er ikke alene om å dvele ved jødenes forherdelse. Også apostelen Peter tar ved flere anledninger opp dette. I 1 Peters brev heter det at jødene har ”snublet ved sin vantro mot Ordet – til det er de også satt.” (v. 8). Peter nøyer seg ikke med å si at Jesus er blitt et anstøt for jødene, men han føyer til at ”til det er de også satt” – intet mindre. Han sier med andre ord at dette var jødenes oppgave. 

Dette blir gjentatt av Peter i hans store pinsetale (Apostelgjerningene) Her heter det at Jesus ble ”forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten” (Apg 2,23). Når apostlene litt senere kommer sammen for å be (Apostelgjerningene) heter det om folket i Jerusalem at de hadde samlet seg mot Jesus ”for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje.” (v. 23). 

Apostlene og Det nye testamentet er altså klare på at det som skjedde på Golgata var forutbestemt. Jødenes rolle var klart definert og forklaringen på dette fant de i Skriftene – det vil si Det gamle testamentet. 

I sin samtale med Emmausvandrerne sier Jesus akkurat det samme: ”Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?”. Luk 24,26. Og så begynte han å utlegge for dem alt det som profetene hadde sagt like fra Moses av. Her må vi tillate oss en liten parentes. For det er åpenbart at Jesus og apostlene holder seg i avhengighet av Skriftene. Jesus underviser sine disipler i Skriftene, og det gjør han også etter sin oppstandelse. Det ville jo ikke ha gitt noe mening hvis det var slik at vi med Jesu fullførte soningsverk var kommet opp på et nytt og høyere nivå som gjorde Det gamle testamentet uaktuelt. 

Det nye testamentet – og med det Jesu undervisning – har ingen egen påbygning å komme med i forhold til Det gamle. Derfor blir det så forferdelig galt når vår tid desavuerer eller tilsidesetter Det gamle testamentet. Det er de som mener at vi kan klare oss godt bare med Det nye testamentet. Men da må vi være klar over at ettersom hele Det nye testamentet hviler på Det gamle, vil vi – dersom vi fjerner Det gamle – også per definisjon ha fjernet Det nye testamentet. Eller; dersom vi setter spørsmålstegn ved beretningene i Det gamle testamentet (som skapelsesberetningen og syndefallberetningen), vil dette spørsmålstegnet også forplante seg inn i Det nye. 

Jeg nevner dette, for når det gjelder Israel, er nesten hele vår forståelse hentet fra Det gamle testamentet. Men i så måte er vi altså i godt selskap – bare ikke med mange teologer for de har en helt annen oppfatning. Men det er et kapittel for seg. 

Frelsen skal ut til hedningene 

Så kan vi spørre og det er jo et nærliggende spørsmål: Hvorfor blinder Herren sitt folk for evangeliet? 

Ja, dette lurte også Paulus på og han fant svaret. Jeg fornemmer at det går et lys opp for Paulus når han i Romerbrevet kap 11 skriver at: ”…ved deres fall er frelsen kommet til hedningene…” ”…deres fall er blitt til en rikdom for verden, ”…verden er blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse,..” 

Evangeliet skal ut til en hel verden. Tiden for den hedningemisjon som allerede Det gamle testamentet bærer bud om, er kommet. Guds frelsesåpenbaring er ikke lenger begrenset til Israel. Det skal ut til alle folkeslag. Det siste Jesus pålegger sine disipler er å gå ut å gjøre alle folkeslag til disipler. Og det skjer paradoksalt nok ved at Israel forkaster evangeliet. I

sraels forkastelse av evangeliet synes altså å være helt avgjørende forutsetning for Guds rikes fremme blant hedningene. Det blir selve utgangspunktet for misjonen. 

Var det nødvendig? 

Et spørsmål presser seg på: Hvordan kan det ha seg at Israel måtte forkaste evangeliet for at verden skulle bli forlikt med Gud? Var det nødvendig? 

Jeg tror at den beste måte å svare på dette spørsmålet er å stille det litt på hode. Vi kan spørre: Hva om jødene hadde antatt evangeliet, antatt Jesus som sin Messias? Hva ville ha skjedd da? 

Ja, det har vi holdepunkter i Bibelen for å svare på. Jeg tenker da spesielt på Galaterbrevet der Paulus holder et oppgjør med judaistene, det vil si Messiastroende jøder som virker blant menighetene i Galatia. De ser evangeliet som en del av den mosaiske religion slik den ble praktisert av datidens jøder. Det vil si en voldsom vektlegging av Moseloven, omskjærelsen, sabatten og jødenes religiøse praksis for øvrig. 

Dersom hedningene skulle konvertere til kristendommen måtte de i praksis ha konvertert til jødedommen. De måtte forplikte seg på den jødiske religion og det jødiske folkefellesskap. Det er ikke vanskelig å forstå at dette ville ha skapt en uoverstigelig terskel. Jødedommen var faktisk en hindring for evangeliets utbredelse. Jødene måtte blindes for at evangeliet skulle ha en mulighet for å nå ut. 

Når dette er sagt må det være underlig for jødene å være vitne til at en som er utgått fra deres egen midte er blitt hovedpersonen i en annen religion. Ja mer, at deres egen Bibel også er blitt Bibelen i den kristne tro. Ja, dette er skjedd sier Paulus for ”å vekke Israel til nidkjærhet.” Rom 11,11. Den kristne tro skal ha en tilbakevirkende kraft på jødene. Når hedningenes fylde er kommet inn, skal forherdelsen vike fra Israel. ”Han skal rydde bort ugudeligheten fra Jakob.” Rom 11, 26. Jødenes antakelse av evangeliet skal bli en rikdom både for dem selv og en hel verden. 

Når den dag kommer at jødene vender om skal det skje en fullstendig omvurdering av Israel blant jordens folkeslag. Dette er beskrevet flere steder i Det gamle testamentet. Jesaja (kap.60-62) skriver at Israel skal få dobbelt igjen for sin skam og sin vanære. De skal juble over sitt lodd: 

”Alle som ser dem, skal kjenne at de er en ætt som Herren har velsignet.” 61,9 

”Sønner av dem som har plaget deg, skal komme og bøye seg for deg. Alle de som har foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter. ..” 60,14 

Dette ville nok ha falt dagens politikere tungt for hjertet om de hadde prøvd å ta det til seg. Men Bibelens tale står fjernt både fra dem og mange av våre kirkeledere. Men dagen kommer uansett hva man måtte mene. Israels storhet skal gjenreises både i politisk og teologisk forstand. De skal få dobbelt igjen for sin skam og sin vanære, og det sier ikke så rent lite. 

Avsluttende betraktninger 

Vi nærmer oss slutten og tiden er kommet for noen avsluttende betraktinger. Jeg har to momenter som jeg ønsker å framføre. 

Israels rolle i Guds frelsesplan er vanskelig å forstå både fordi at mye er skjult for oss og fordi at rollen er så paradoksal og selvmotsigende. 

Herren velger seg ut et folk som ingenting er, og det har vi vanskelig for å forstå. I 5. Mosebok står det: 

”Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folkene på jorden til å være hans eiendomsfolk. Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene.” 5 M 7, 6-7

Israel var ikke bare det minste av alle folkeslag, men det var trolig også et av de mest ulydige av alle folkeslag. Hos Jesaja finner vi en klagesang over Israel.

”Hvem er blind som min tjener (Israel) og døv som den budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener? Du har sett mye, men du tar ikke vare på det. Han har åpne ører, men han hører ikke.” 

Ja, hvis noen av oss skulle ansette et menneske til å utføre et viktig oppdrag, ville vi i hvert fall ikke ansette et noen med en slik attest. Allikevel er det nettopp det som skjer. Og det vekker ettertanken. 

Tanken går til et ord som vi finner i 1 Korinterbrev. Her blir de første kristne menigheter beskrevet – altså det nye Gudsfolket. Heller ikke denne beskrivelsen er særlig flatterende. La oss ta med noen bruddstykker: 

”Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt.” 

”Men det dåraktige i verden…. Det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.” 

”Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Guds seg, det som ingenting er,…”

Åpenbart er det en sammenheng i Guds utvelgelse hva enten vi befinner oss i gammel- eller nytestamentlig tid. Gud utvelger seg det som ingenting er, de som ingenting kan og ingenting forstår. Dette er i virkeligheten et stort evangelium. Guds nådeshusholdning begynner så å si nederst i næringskjeden. For å få alle med seg begynner han med det minste – hva enten gjelder folk eller enkeltmennesker. Kom i hu at det var tollere og syndere som flokket seg om Jesus. Det var disse som hadde trang til å høre hans ord. Det var de mest hjelpeløse som søkte Herren. Slik var det den gangen og slik er det i dag. 

Hvis vi nå, for et øyeblikk, vurderer dagens Israel politisk, så vil vi legge merke til at det er et folk som er dypt forvirret og splittet. De vet knapt opp ned på sin egen tilværelse. I israelsk politikk finnes det ingen enighet verken om mål eller midler. Det er folk som på ingen måte glimrer med sin handlekraft. Men det er altså dette folket Herren har valgt å ta seg av. Et folk som i virkeligheten ingenting er og som ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Med andre ord Israel er hva de alltid har vært, hjelpeløst. Her ligger evangeliet: Herren tar vare på alle hjelpeløse. For å anskueliggjøre dette er Israel utvalgt. 

Det andre forhold som slår meg er det inderlige samfunn det er mellom Herren og hans folk. I 2 Mosebok (4, 22) tituleres Israel som Guds sønn og hans førstefødte. Dette er ord som også brukes om Jesus selv. Israels stilling innfor Guds åsyn lignes altså med Herren selv. 

Videre beskrives de begge som Guds lidende tjenere. De lider begge for at Guds frelsesplan skal kunne virkeliggjøres. Oppgavene er selvsagt forskjellige, men de har klare parallelle trekk. Jesus er på en og samme tid både skyldig og uskyldig. Han er den som bærer all verdens synd, men er samtidig det Guds lam som ikke visste av synd. På samme måte er Israel skyldig som den der korsfestet sin Herre. Men samtidig er de uskyldig fordi lidelsen dypest sett skyldes menneskets fall i synd. 

De har begge del i en kommende herlighet. På samme måte som Jesus ble oppreist av graven og fullendt i herlighet, skal også Israel en dag oppstå fra sin åndelige grav og bli en lovsang på jorden. Ja, ikke bare på jorden. Selv inn i evigheten bevarer Israel sin særstilling. 

Det ligger et stort alvor i å erkjenne dette. Forstår vi ikke Israel, har vi et problem som troende mennesker. 

For jeg skammer meg ikke
ved evangeliet, for det er en
Guds kraft til frelse for hver
den som tror, både for jøde
først og så for greker.
Rom 1,16