Vi liker oss best når vi kan ha kontroll over våre livssituasjoner. Vi vet godt at vi ikke har sikkerhet for noen ting. Likevel ser vi ubevisst i god tid et lite stykke framover. Det kommer vi til å gjøre til den dag vi stanses, og vi merker at nå brytes det velkjente og trygge mønster. Med ett erkjenner vi at vi er i Guds smeltedigel.
Din første tanke er: Hvordan skal jeg igjen få mitt liv til å bli trygt, rolig og overskuelig? Du lengter tilbake til de dager som er gått. Nå ser du hvor godt du hadde det før. Du spør deg selv: Kan det bli slik igjen? Kan jeg ikke selv gjøre noe for å få mitt livs brikker flyttet tilbake?
Så prøver du, kanskje søker du råd hos andre, du prøver med det ene og det andre, men det er som om det bare blir verre og verre for deg. Du vet verken ut eller inn. Det er som om du er lammet. Du har mistet alt mot. Du er blitt motløs. Hvorfor har det gått slik for deg?
Jeg tror det er fordi du ikke ser at ditt liv og det som skjer med deg, ikke er et resultat av en rekke tilfeldige omstendigheter. Vi har jo så lett for å mene at vårt livsløp ligger i våre og andre menneskers hender. Slik ser det jo ut for oss. Og vi skal vel ikke gi Gud skylden for våre egne feiltagelser, min dårlige helbred eller ekteskapelige problemer?
Det skal vi absolutt ikke. Men på den andre siden skal du også vite at Gud har alle ting i sin hånd, og han har sin hånd med i alle ting.
Du er også i Guds hånd med alt det selvforskylte. Og Guds hånd er med deg i det. Gud er ikke årsak til det. Men han har fellesskap med deg i dine feil, ja i din synd. Nettopp der er Herren ikke langt fra deg, nei, han er hos deg. Hans hånd griper om deg, og han legger deg i sin smeltedigel.
Når du ser det som smerter og gjør ondt i ditt liv i dette lys, kan Guds ord på en særlig måte komme deg til hjelp.
”Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham. For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av” (Heb 12,5-6).
Dette ord rammer rett inn i din situasjon. Det gir deg en forklaring på hvorfor du er kommet til kort med dine egne løsningsforsøk. De er jo et uttrykk for at du ikke vil ta imot Herrens tukt. Du vil riste den av deg. Men det skal du ikke. Det er ikke din sak å avgjøre hvor og når Herren har dannet deg som han vil. Det er Guds sak. Du lærer mer av nederlag enn av seier hvis du forblir i Guds hånd. Og det er det du skal.
Gud kjenner jo hele livsløpet ditt. Han vet at det om fem, ti eller tyve år venter deg stormer som du slett ikke er i stand til å motstå, om han ikke herder deg gjennom motgang og prøvelser.
Har du lagt merke til at det var ikke de trær som var mest utsatt som bukket under i novemberstormen siste år. De hadde klart mange stormer før. Deres stamme var blitt bøyet av vinden. De hadde fått røttene dypt ned og langt ut.
I dag prøver Gud deg for at du kan få ditt livs røtter sterkere forankret i Jesus. Kan du se hva som skjer hvis du rister prøvelsene av deg, da viker du utenom. Det kan bli katastrofalt for deg når du skal møte ditt livs største novemberstorm.
Gud lar deg ikke møte motgang og kamp for å pine deg. Nei, han vil oppdra deg.
Når det går opp for deg at det er en hensikt med dine lidelser, er det lettere for deg å verge deg mot motløsheten. Det er jo sjelden at du kan se meningen. Du vet jo ikke hva du skal gjennomgå i de kommende år eller de kommende årtier.
Men gjør det så mye? Du kjenner Gud, og du vet at Han kjenner alle ting. Han vet hva som skal møte deg. Det er han som tar hånd om deg og som har lagt deg i smeltedigelen.
Det skjer også noe merkelig med oss når vi gjennomglødes over Herrens ild. Slagget skilles fra. Før vi ble smeltet, var slagget skjult for oss selv og andre. Nå kommer det fram. Da ser jeg at jeg er så ond som aldri før. Det er jeg ikke. Det som har skjedd er at nå ser jeg alt det som Gud hele tiden har sett!
Selv om jeg ikke kan merke at jeg renses, så er det likevel sant: Jeg renses av den store mester, som sitter ved smeltedigelen og lutrer sølvet, for at hans eget bilde kan speile seg i det.
Til sist er det som om Gud tar meg helt inn til sitt hjerte. Det står virkelig at Herren tukter den han elsker. Han straffer hardt hver sønn han har kjær.
Et barn har behov for at du som er far og mor av og til tar det opp til deg og knuger det inn til deg. Det har du og jeg også behov for. Og vi trenger det for alvor når vi gjennomrystes.
Tenk i samme forbindelse som Herren taler om refselse og tukt, taler han også om hvor høyt han elsker, og hvor dyrebar du er for ham. Han ikke bare sier det. Det han sier, det gjør han.
Nå tar han deg som føler at du er i smeltedigelen som aldri før. Han tar deg og knuger deg inn til seg og sier at du er hans.
Så legger han deg tilbake i smeltedigelen. Du skal renses. Du skal speile hans bilde. Du skal bære frukt.
(Fra ”Budskabet” Nr.5 – 1982, oversatt fra dansk)