Det gjør inntrykk på enhver å se bildene av de 77 som mistet livet i regjeringskvartalet og på Utøya. De aller fleste unge mennesker som menneskelig sett, hadde livet foran seg, men slik ble det ikke.
Var Gud på Utøya? Dette spørsmål ble reist i forbindelse med det forferdelige som skjedde. Nei, svarer noen. Gud er jo god og bare kjærlighet. Derfor var han ikke der. Hvor blir det da av Guds allmakt?
Noen hevder at det som skjedde, kunne være en domshandling (straff) fra Gud på grunn av ugudelighet og urettferdighet i samfunnet vårt (se Rom 1,18). Noe som gjenspeiler seg i lovverket hvor Gud og hans livslover krenkes (som for eksempel fosterdrapsloven, den kjønnsnøytrale ekteskapsloven og bioteknologiloven). Å antyde noe slikt er uttrykk for et gammeltestamentlig gudsbilde, ble det hevdet blant annet fra kirkelig hold. Da kan en gjerne undre seg over hvordan en leser for eksempel Rom 1,18-32; Judas brev og Åpenbaringsboka.
Å påstå at den gammeltestamentlige Gud er annerledes enn den nytestamentlige Gud, er bibelkritisk teologi. De som hevder det, bekjenner seg ikke til Bibelens treenige Gud, men har dannet seg sin egen gud i samsvar med tidsåndens forførende makt hvor Guds hellighet og vrede er sjaltet ut.
Den treenige Gud som har skapt alt og alle, og holder alt oppe, og som er allmektig og allvitende, var og er på alle steder, også på Utøya den 22. juli 2011. Guds ord sier: ”Det er han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneske og hvert menneskelegemets ånd” (Job 12,10). Apostelen Paulus sier i Apg 17, 28 at det er i ham vi lever og rører oss og er til. Derfor kan vi si at alle levende mennesker er avhengige av Gud til alle tider, hvor de enn er i verden. Herren vet alt om oss mennesker, både våre gjerninger og tanker. Ingen kan flykte fra Herren eller skjule seg for han i hele universet (se Salme 139).
Siden Gud oppholder alle menneskene, oppholder han også voldsmennene med sin kraft. Guds ord sier: ”Men Gud oppholder voldsmennene lenge med sin kraft. De reiser seg igjen, men ingen er sikker på livet. Han lar dem leve i trygghet og støtter dem, hans øye våker over deres veier. De stiger høyt. En liten stund, så er de ikke mer. De segner og dør som alle andre, som aks-toppen blir de skåret av” (Job 24,22-24).
Derfor kan vi si at Gud hadde i sin hånd alle på Utøya, både AUF medlemmene og voldsmannen.
Men det var ikke bare Gud som var på Utøya. Satan var der også. Han farer og flakker omkring på jorda (se Job 1,7; 2,2). Djevelen går rundt som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke, sier Skriften (1 Pet 5,8). Tormod Engelsviken sier: ”Akkurat som Gud, er djevelen nær hos alle til enhver tid” (Fra boka ”BESETTELSE OG ÅNDSUTDRIVELSE” s.74).
Hvorfor skjedde dette tragiske på Utøya? Det kan vi ikke svare på ut fra Guds ord. For Skriften sier: ”Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss og for våre barn til evig tid, for at vi skal holde alle ordene i denne lov” (5 M 29,29).
Det sies at drapsmannen hadde planlagt denne ugjerningen i 9 år. Vi må forstå dette dit hen at han hadde gitt Satan rom i sitt hjerte, og at den onde hadde tilskyndet han til å gjøre denne forferdelige gjerningen (sml. Luk 22,3: Joh 13,2,27). Han sier selv at han er kristen, men har ikke noe personlig forhold til Jesus og Gud. Men da er han ikke noen kristen i bibelsk betydning selv om deler av media vil klistre merkelappen ”kristen fundamentalist” på han. På den måten mistenkeliggjøres de bibeltro kristne som indirekte medansvarlig for udåden. Dette er vel ikke noe annet enn en slags verbal forfølging av kristne som er personlig forpliktet på Guds ord.
Så kan vi gjerne spørre: Hvorfor hindret ikke Gud denne tragedien? Vi kan ikke svare på det spørsmålet. Gud er allmektig, og Satan får bare operere innenfor grensen av Guds allmakt. Luther kaller han for ”Guds lenkehund”. Engelsviken skriver at Satan får i Luthers teologi en dobbelt rolle: ”Han er Guds fiende, men samtidig er han Guds redskap” (side 75).
I virkeligheten har Jesus beseiret Satan på Golgata, men dommen over han er ikke eksekvert ennå. Han skal i sin tid bli kastet i ”sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet” (Åp 20,10).
Så kan vi spørre hvorfor ble noen drept, mens andre berget livet? Vi har ikke noe svar på det spørsmålet heller. Men vi vil i den forbindelse nevne Luk 13, hvor vi leser at noen fortalte Jesus om de galileere som Pilatus hadde drept, så blodet deres hadde blandet seg med blodet av slaktofrene som de hadde båret fram. Jesus sier: ”Mener dere at disse galileere var syndere framfor andre galileere, siden de har lidt dette?” Jesus avkrefter dette. Så nevner han de 18 som tårnet ved Siloa falt over og drepte og sier: ”_ mener dere at de var skyldige framfor alle mennesker som bor i Jerusalem?” På dette svarer Jesus: ”Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme vis” (vers 5).
Derfor kan vi si at de som ble drept var ikke større syndere enn de andre, eller at de var mer skyldige enn de som overlevde. Men nådetida for dem som ble drept ble brått slutt, mens de som kom levende fra tragedien ennå har nådetid, men ingen vet hvor lenge.
Det viktigste vi skal lære av det som skjedde, er at livet en gang tar slutt – enten det skjer på den ene eller andre måten. Denne tragedien skal minne oss om kallet til omvendelse. Det avgjørende er å vende seg til Jesus Kristus og bort fra synden. Budskapet skal lyde til det norske folk: Omvend dere! Ta imot Jesus Kristus som din personlige Frelser og lev i samsvar med Guds ord og bud.
Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Apostelen Peter sier: ”Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for at han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse” (2 Pet 3,9). Det alvorlige er at den som ikke benytter seg av nådetida og omvender seg, skal omkomme og stilles til regnskap for Gud på dommens dag. Derfor ber vi i Kristi sted, mens det ennå er nådetid: La dere forlike med Gud ved å ta imot Jesus Kristus, verdens eneste håp!