Budskapet om forsoningen er Bibelens sentrale tema. Evangeliet er ”ordet om forlikelsen”, og sendelsen med dette ord er ”forlikelsens tjeneste” (2 Kor 5,18-19). Ja, ordet om forlikelsen er ”ordet om hvordan Gud og vi kan bli venner med hverandre” sier Luther. Guds Ord avdekker hvordan vår synd har ført oss opp i en dødsfarlig konflikt med Gud, da synden er fiendskap mot Gud. Den krenker han på det personlige plan. Dog lar ikke Gud seg utfordre og provosere, men reagerer i vrede på synden. Gud hevder sin guddommelighet ved å aksjonere mot synd ved å straffe og hjemsøke syndere. Men Gud er ikke uforsonlig. Han har ikke behag i synderens død, men vil gjerne redde ham fra sin vrede og dom. Han vil gjerne komme til forsoning. Han tar initiativet til forlik. Ja, han ordner opp i den dobbeltsidige konflikt vår synd har skapt. Han aksjonerer ikke bare ved sin vrede over synden. Han aksjonerer også ved sin kjærlighet mot synderen for å gjøre syndens skade god igjen. Det er dette Gud gjør i Jesus og hans død for våre synder, som er Skriftens hovedtema.
Det er budskapet om korset som derfor er Skriftens store budskap. ”Ordet om korset er en Guds kraft til frelse” (1 Kor 1,18). ”Vi forkynner Kristus korsfestet!” (1 Kor 1,23).
Slik taler Paulus til menigheten i Korint. En rett forkynnelse kjennes på at det tales sentralt og rett om Kristi kors. Fordi han var en lidenskapelig korspredikant kunne Paulus utbryte: ”Jeg vil ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet” (1 Kor 2,2). ”Jeg malte Kristus korsfestet for deres øyne” (Gal 3,1).
Den evangelisk-lutherske teologi kalles ”korsets teolog” etter Luther, som liksom Paulus stilte ordet om forsoningen i evangeliets sentrum. ”Kristi kors er den eneste nøkkel til Skriften,” sier han. ”Ja, Kristi kors er selve brønnen av hvilken hele Skriftens innhold øses opp”(Luther). Avgjørende for en rett forkynnelse av korsets betydning er at korset forkynnes med konflikten med Gud som bakgrunn. Fordi så mye forkynnelse i dag har devaluert hele den bibelske doms- og vredesåpenbaring og ikke taler om syndens farer og straff, så kan den ikke tale klart om korsets evangelium. Det egentlige evangelium og anliggende ved korset blir fortiet eller fornektet i mye av dagens forkynnelse.
Mange forkynner korset og Kristi død bare som en demonstrasjon av Guds kjærlighet. Man forkynner at Gud er kjærlighet. Hele problemet når det gjelder forsoningen, er at vi er vantro og uvillige til å forlike oss med Gud, tenke godt om ham og ruste ned vår uvilje mot Gud. Så forkynner man at Gud i Jesus kommer for å beseire vår uvilje ved å vise seg god, selv mot sine fiender. Jesu lidelser blir da bare martyrlidelser, den rettferdige og kjærlige Guds lidelser blant en vond slekt. Jesus bringer oss et bilde av den Gud som er villig til å tilgi spontant, bare vi kommer på bedre tanker og vil be ham om tilgivelse. Det er dette vi kaller ”den subjektive forsoningslære.” Etter den er det bare vår uforsonlighet mot Gud som står i veien for at Gud kan opprette samfunn med syndere. Men dette er ingen bibelsk forsoningslære.
En annen forkynnelse av forsoningen er mere alminnelig blant oss. Det er den som fremstiller det slik at vi mennesker er treller under gudfiendtlige fordervelsesmakter, særlig Satan og døden. De har makt over oss og holder oss i trelldom. Gud kommer så og forløser oss i Jesus fra disse makter ved en veldig redningsaksjon. Vi er gjenstand for Guds medlidelse. Jesus kommer for å dele våre kår med oss. Han går inn i nærkamp med våre fiender (synd, død og Satans rike). Han gir til og med sitt liv på denne slagmark og betvinger og nedkjemper disse makter ved sin selvhengivenhet. Frelse er her frelse fra Satans okkupasjonsvelde. Det som særpreger denne frelseslære, er at den også fornekter og underkjenner vår konflikt med Gud og syndens skyld og dom. Også her er Gud bare kjærlighet, med ham er det ingen fare, Han kommer til vår unnsetning og befrir oss.
Også i denne frelseslære (som er en forløsningslære og ikke en forsoningslære) fornektes Guds vrede og alvoret i konflikten med Gud. Jesu lidelser er også her bare martyrlidelser eller solidaritetslidelser. Hele frelsen beskrives også her som i den subjektive forsoningslære, som en frelsesaksjon, enlinjet ovenfra/nedad. Gud forsoner og forløser.
Men den som taler rett om forsoningen og korset, han kan ikke tale enlinjet om Guds aksjon ovenfra/nedad. Han må tale spenningsfylt både om Guds kjærlighet og Guds vrede, om at Gud både forsoner og forsones. For Gud er både forsoningens subjekt og objekt. Det vil si at forsoningen også er en tildragelse nedenfra/oppad. Det innebærer at Jesus bringer seg fram for Faderen som et offer for å forsone hans vrede. Kjennetegnet på at vi taler rett om Jesu frelse, er at vi ”taler om ham som vår mellommann overfor Gud, hvor det er mest nødvendig og hvor vi er mest anklaget og skyldige”(Luther). Det store og glade budskap i ordet om korset, er at Jesus har ”gjort fyldes for våre synder” og betaler vår syndeskyld hos Gud, så hans dom og vrede kan avvikles mot oss. Det er hans sonoffer, hans stedfortredende strafflidelse som er korsets kraft til å gi oss fred med Gud.
Den alvorligste villfarelse i dag i forkynnelsen av forsoningen er at mange taler om forsoningen uten å tale om soning som dens basis. Dog heter det i alt Guds Ord: ”Uten at blod blir utgyt, skjer det ikke tilgivelse ” (Heb 9,22).
Hva vil det si å sone? Guds Ord lærer at soning skjer ved at det gis liv for liv. Uskyldig liv blir gitt hen i døden for å utløse dem som er dødsdømt og har forbrutt sitt liv. Synderen kan ikke sone sin synd. Han har jo bare et liv, og det har han jo brutt. Bare en stedfortreder kan utløse ham. Jesus; Guds Lam som stedfortrederen, bærer verdens synder. Bare ham alene kan utløse syndere fra døden. Jesus soner synden på Golgata idet han bærer syndens straff. ”Han er såret for våre overtredelser, og knust for våre misgjerninger, straffen ble lagt på ham for at vi skulle ha fred – Gud lot våres alles misgjerninger ramme ham” (Jes 53,5-6). ”Han ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud” (2 Kor 5,21). Dette er Bibelens enkle og vidunderlige frigjørende forsoningslære. Jesus har ordnet opp i vår konflikt med Gud.
En sann forkynnelse av korset kjenner vi på at det blir forkynt at både Guds domsvilje og frelsesvilje konsentrerer seg om korset. Gud utløser sin vrede over Jesus som vår stedfortreder. Gud gir i sin kjærlighet Jesus hen i vår dom og død, for at vi skal gå fri. Det har kostet Gud alt for å skaffe oss forlatelse. Så grenseløs en stor løsepenge måtte betales, for at synden kunne sones. Så alvorlig er synden. Så tung er Guds dommedagsdom. Gud frelser oss ikke ved å annullere sin vrede, men ved å stadfeste den på Sønnen, Stedfortrederen.
Den rette forkynnelse om korset framstiller Jesus som vår yppersteprest og vårt offerlam (sonoffer). Ved at han ga sitt liv i Guds dom over verdens synd, sonet han vår synd og forsonte oss med Faderen.
Det er dette evangelium som også virkelig beveger våre hjerter til å forlike oss med Gud. Og det er først ved syndenes forlatelse og fred med Gud at Jesus også kan bli vår konge, som tar oss ut av syndens makt og Satans rike. For er Gud for oss, hvem kan da være mot oss? Så er dette kjernen i vår tro på Jesu død og lidelse: ”Han er pint, korsfestet og begravet for at han skulle forsone Faderen med oss”. (Den Augsburgske Bekjennelse art. 3)