Det sekulære livssyn må i dag betraktes som dominerende i den vestlige verden. Spørsmålet som melder seg er om sekularismen er holdbar, eller om den representerer en trussel for om vår sivilisasjon overlever.
Siden senmiddelalderen har kristendommen vært på retrett i Europa som ledende premissleverandør til den kulturelle hovedstrømmen. Denne retretten akselererte etter opplysningstiden på 1700-tallet, men det var vel først med darwinismens gjennombrudd etter 1850-årene at sekularismen ble det hegemoniske verdensbilde i Vesten. Norges posisjon i den europeiske periferi gjorde at det modernes gjennombrudd her i landet ble forsinket med noen få tiår. Da gjennombruddet kom engang rundt 1880, fikk sekularismen hurtig fotfeste i landets kulturelle og kunstneriske elite. Siden da har denne eliten satt premissene for hva som skal gjelde for offentlig kunnskap.
Nøkkelen til forståelsen av sekularismen er dens sannhetsbegrep. Renessansen og de ulike reformasjonene ved middelalderens utløp fikk som konsekvens at den enhetlige virkelighetsforståelsen til det kristne Europa først slo alvorlige sprekker, og senere flere såkalte ”religionskriger” hvor ulike kristendomsoppfatninger stod mot hverandre. Nå er det vel i høyeste grad diskutabelt om det virkelig var de ulike kristendomsformene som var hovedårsaken til de store motsetningene. Her i Norden kjempet for eksempel det lutherske Sverige mot det lutherske Danmark-Norge i flere kriger på 1600-tallet. Også under 30-årskrigen sloss katolikker mot katolikker og protestanter mot protestanter.
Årsakene til religionskrigene skal jeg ikke gå nærmere inn på her. Derimot er det interessant å studere hva slags konsekvenser den religiøse oppsplittingen av Europa fikk. Thomas Aquinas tok det for gitt at det var mulig å ha objektiv kunnskap om den usynlige og guddommelige verden. Påstander om Guds eksistens kunne være sanne eller falske. Etikk var et spørsmål om å erkjenne moralske sannheter, som i likhet med andre sannheter kunne være falske eller sanne. I Middelalderen gav det mening å snakke om religiøs og moralsk kunnskap.
Den religiøse oppsplittingen fikk som konsekvens en grunnleggende søken etter sikker og udiskutabel kunnskap. Tankegangen synes å ha vært at så lenge det hersker uenighet om et tema, så kan vi ikke ha sikker kunnskap om dette temaet. Hovedsakelig to metoder for å vinne sikker kunnskap ble foreslått. Empiristene hevdet at vi kan ikke ha kunnskap om noe som ikke først har vært i sansene. Rasjonalistene tok utgangspunkt i fornuften og mente at virkeligheten måtte kunne la seg beskrive med matematikkens språk.
For å gjøre en lang og komplisert historie kort ble resultatet av denne prosessen den vitenskapelige tenkemåten. Virkeligheten ble delt i to ulike områder. Den empiriske verden eller sanseverdenen kunne vi ha kunnskap om ved hjelp av den vitenskapelige metode. Vitenskapen ble så å si selve målestokken for hva som skal regnes for virkelig.
En konsekvens av dette var at områder som det før ble tatt for gitt vi kunne ha kunnskap om, nå ble omdefinert til områder vi ikke kunne ha kunnskap om. Dette gjaldt særlig spørsmål som har med Gud og moral å gjøre. I og med at vi ikke ved noen empirisk metode kan påvise verken Gud eller moralske sannheter, er det selvinnlysende at vi heller ikke, i følge denne tenkemåten, kan ha kunnskap om Gud eller moralske sannheter. Den nødvendige konsekvens av dette er at religion og etikk gjøres til et spørsmål om subjektive preferanser, som alle er like gode eller like dårlige.
Sekularismen hevder med andre ord det vi kan kalle for et dualistisk virkelighetsforståelse, som har dramatiske konsekvenser når det gjelder samfunnssyn og menneskesyn, for å nevne to viktige stikkord.
Når det gjelder menneskesyn får vi et splittet menneskesyn. På den ene siden forstås mennesket som en avansert biologisk maskin, på lik linje med alle andre maskiner. Alle menneskelige bevisthetsfunksjoner reduseres til fysiske og kjemiske prosesser. Det finnes ingen årsak som tilsier at den menneskelige biologiske maskinen har noen større verdi enn en hvilken som helst annen maskin.
Men i og med at intet menneske kan leve konsistent med en selvforståelse som utelukkende å være en biologisk maskin, har mennesket behov som går ut over de rent ”mekaniske” behovene som tilførsel av energi eller drivstoff. Slik oppstod det tidlig et opprør mot et rent naturalistisk menneskesyn. Kultur i form av kunst og musikk lar seg ikke utlede av en naturalistisk virkelighetsforståelse. Dette må betraktes som en vesentlig årsak til framveksten av romantikken, med sin betoning av følelsen og det subjektive. Romantikkens tidsalder representerer en gedigen protest mot det endimensjonale og reduksjonistiske verdensbildet opplysningstiden stod for.
Sekularismen er farlig fordi den har skapt en dikotomi mellom fakta og verdier. Fakta er offentlige, objektive og universelle, mens verdier er private, subjektive og relative. Denne dikotomien gir seg utslag på nær sagt ethvert virkelighetsområde. På den ene side er mennesket å betrakte som en determinert biologisk maskin. På den annen side er mennesket å betrakte som et autonomt selv som avgjør sin egen skjebne. Å gi noe konsistent forklaring på hvordan mennesket kan være både determinert og autonomt har jeg til gode å se.
Konsekvensen av dikotomien mellom fakta og verdier er blant annet en konfliktsituasjon med andre verdensbilder og religioner. Alle religioner hevder å representere kunnskap om virkeligheten. Det gjelder islam så vel som buddhisme og kristendom. I møte med disse verdensbildene har sekularismen oppfattet seg selv som det eneste legitime verdensbilde, noe som fører til at møtet med andre verdensbilder og religioner bærer preg av en ovenfra og nedholdning. Ikke-sekulære virkelighetsforståelser avfeies før de er undersøkt, av den enkle grunn at det tas for gitt at sekularismen representerer sann kunnskap.
For en religion som islam fungerer sekularismen som en særdeles nyttig ideologi. Sekularismen har gitt det inntrykket at alle religioner i bunn og grunn er like, fordi det ikke handler om objektive sannheter, om noe som kan være sant eller falskt. Sekularismen avviser at det overhodet kan finnes religiøse overbevisninger som handler om hva som er objektivt sant. Følgelig er det like ille å tro på Krishna som Kristus eller Tor eller hvilken gud som helst.
En troende muslim er overbevist om at vedkommende tror på objektive sannheter som er like sanne som gravitasjonen eller at Kuala Lumpur er hovedstaden i Malaysia. En shahid aksjonist eller selvmordsbomber er like sikker på å besitte kunnskap om sin evige skjebne i det forjettede paradis som en geograf er om at Norge er et land i Europa eller en fysiker om at vann består av H2O. Man kan vel vanskelig tenke seg at noen er villige til å ofre livet for noen subjektive verdier, men det er ikke vanskelig å forestille seg at mennesker er villige til å ofre livet for noe de er overbevist om er sant.
Ved å redusere religion til et spørsmål om subjektive verdier har sekularismen i virkeligheten åpnet opp for det såkalte ”multikulturelle samfunn”, og ser på illusoriske samfunn som et edelt ideal. Gitt at det sekulære verdensbilde er holdbart og sant, er dette muligens en god idé. Men gitt at det sekulære verdensbilde ikke er holdbart, er det multikulturelle samfunn et eksperiment hvis endelikt garantert er disintegrasjon og undergang. Multikulturalismen er en fornektelse av at det finnes objektive moralske og religiøse sannheter.
Men gitt at det virkelig eksisterer sann kunnskap om prinsipper med universell gyldighet om hvordan det gode liv kan realiseres individuelt og kollektivt, er det å fornekte denne kunnskapen og disse prinsippene absolutt destruktivt. Ole Jørgen Anfindsen har skrevet en utmerket bok om ”Selvmordsparadigmet”, og her gir han i virkeligheten en knusende analyse av sekularismens selvmorderiske konsekvenser.
Sekularismen som verdensbilde er destruktiv fordi den ikke er åpen for hele virkeligheten. Sekularismens verdensbilde er per definisjon lukket av den grunn at for den er bare det virkelig og objektivt som lar seg påvise ved empiriske metoder. Det er akkurat på dette punktet sekularismen begår selvmord. Det finnes ingen empiriske metoder som lar oss påvise at sekularismen er sann. Med andre ord oppfyller ikke sekularismen sitt eget kriterium for hva som skal gjelde for virkelig og holdbart. Men en isme som begår selvmord kan logisk sett umulig være sann da den er grunnlagt på en motsigelse.
Når spørsmål som har med moral og religion å gjøre overlates til den rene subjektivitet, finne det ingen objektive kriterier å bedømme oppfatninger og ismer etter. I praksis blir det da slik at de som kan sette makt bak sine påstander og true med represalier for dem som ikke innretter seg, tilraner seg definisjonsmakten over hva som skal gjelde som sannhet i det offentlige rom. Slik oppstår politisk korrekthet, som er den oppfatning den herskende elite til enhver tid bekjenner seg til. Frå politisk korrekthet til totalitære tilstander er vegen uhyggelig kort. Sekularismen legger til rette for det totalitære. Den må derfor betegnes som en trussel mot vår kulturs evne til å overleve.
(Fra Verdidebatt.no med tillatelse fra forfatter).