Artikel nr 6 fra blad nr 3-2011
Emne: Aktuelt emne
Er kristendom en privatsak?
Av Erik Høiby

Først må en jo spørre hva ”privat” egentlig betyr. Det betyr ”det som angår enkeltpersonen”. Altså en motsetning til det offentlige eller det som angår samfunnet og de mange. 

Når vi så spør om kristendom er en privatsak, må en i høy grad svare et ja på det. Kristendommen angår ikke først og fremst offentligheten, men privat personen. Du og jeg blir ikke frelst ved at vi vokser opp og lever i et samfunn som til en viss grad har akseptert kristendommen som Statens offentlige religion. Nei, kristendommen må aksepteres av den enkelte for å få betydning for en selv og dernest hele samfunnet. En ytre tilslutning til en religionsform kan være nok til å innrulleres i en kirkebok. Det blir en slags assosiering, passivt medlemskap med andre ord. 

Kristendommen er en privatsak fordi Kristus henvender seg til den enkelte. ”Følg meg!” sa Jesus til Levi på tollboden. Til mannen med den visne hånden, sa han: ”Stå opp og kom fram!”. Til Peter og hans bror Andreas sa Jesus: ”Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere”. Likeså gjorde Jesus mot Jakob og Johannes. Han kalte dem (Mat 4) og de forlot straks båten og fulgte ham.

Å tale til mennesker som om de alle er kristne fordi de er døpt og konfirmert, er ikke bibelsk tale. - Hans Nielsen Hauge (1771 – 1824) kom som en vekkerrøst for over to hundre år siden. Det lå en kald materialistisk ånd over landet. Forkynnelsen var lik den vi tidvis også hører i dag. En ”vi – forkynnelse” som ikke setter den enkelte på valg, men taler om at vi er en fallen slekt, er syndere, men har fått en frelser og er salige fordi vi er kristne. 

Hauge derimot kom med den pietistiske forkynnelse om at kristendom er noe personlig. Kristendom er livsalvor. Kristendom er noe den enkelte må ta stilling til, fordi den ikke er noe annet enn det Kristus representerer. Så hadde Hauge selv møtt Jesus Kristus på en slik måte at det ikke var til å ta feil av. Jesus møtte han i hans samvittighet der ute på åkeren som en sviende dom over synd og verdslighet. Han hadde møtt han i stille nattetimer og ved ulykken ute i Glomma da han var nær ved å drukne. Hauge hadde stått ansikt til ansikt med evigheten, og var klar over at så lenge han ikke hadde sagt et personlig ja til Jesus i sitt hjerte, var han fortapt og uten livsforbindelse med den levende Gud. Men han var også klar over at da han hadde møtt Jesus, bekjent sine synder og mottatt nåden i Kristus Jesus, sin Herre, da var han også et frelst Guds barn. Dette personlige, som han opplevde der ute på åkeren, vendte han stadig tilbake til i sine vitnesbyrd og prekener. Jeg vil nevne skriftet hans som heter ”Løpebanen” som vitnesbyrd om hvordan Gud søkte ham, nådde ham og frelste ham. Personlig og gripende er dette skildret for oss. Hør bare fra nevnte ulykke i elva: ” Mens jeg lå der med døden for øye, kom jeg først i hu min mor som tok seg så nær av alle ting, og hvilken sorg det ville bli for henne å miste oss. Dernest tenkte jeg på det lille jeg eide av klær og sådant. Det ville mine brødre få og jeg syntes det var sørgelig at det ikke lenger skulle være mitt. Slik er det med dem som har lagt all sin elsk på det timelige. Så sukket jeg til Gud om at han ville være meg nådig for Jesu Kristi skyld, og det ville jeg nå tro og tenke. Men da tok sjeleangsten meg, og jeg begynte å frykte for helvetes mørke, for jeg hadde ikke elsket min Gud som jeg burde.Til sist truet dødens mørke redsel så forskrekkelig at når jeg tenker tilbake på det, må mitt hjerte gråte. Den legemlige smerte var intet mot den redsel jeg følte i min sjel, den samvittighetens angst jeg følte. Og mitt i min lengsel etter lys, ble det mørkt for meg, og jeg mistet bevisstheten.” 

Ja, slik taler Hauge om seg selv og den vekkelse han gjennomgikk før han ute på åkeren ble løst og fri. 

Er kristendom en privatsak? Ja, fordi Kristus er en person som hvert eneste menneske må ta stilling til selv. Mor og far kan ikke tro for sine barn, og barna kan ikke tro for sine foreldre. Det er ikke nok å være medlemmer av et kirkesamfunn, en forening eller et kristelig kor. Det er heller ikke nok å være innrullert, ha et navn i kirkebok eller en medlemsprotokoll. Det hele står og faller på mitt og ditt forhold til den levende Gud, hva vi har gjort med våre synder og om mitt og ditt navn står skrevet i Lammets bak. Den bok som en dag blir åpnet og lest av ham som kjenner hjerter og nyrer. Da blir det ikke sagt: Nå kommer Norges tur. Norge er et kristent land, derfor, gå inn i min himmel alle som hører Norge til! Nei, der står bare de navn fra Norge som har møtt en personlig frelser og fått sin sak, sin sjelesak med Gud i orden. 

Kristendom er en privatsak. Kristus tilbyr sin frelse til enkeltpersoner. Jesus kaller den enkelte her, slik som han en dag skal hente den enkelte hjem til seg. To skal male på kvernen. Den ene hentes, den andre blir igjen. To skal arbeide ute på marken. Den ene hentes, mens den andre blir tilbake. Ektefolkene sover i samme seng. Den ene er rede til å møte sin Gud og blir hentet hjem til himmelen, mens den andre går fortapt. Slik er Kristus personlig, både i sitt frelseskall og i sitt himmelkall. Den ene blant de mange må stå til rette for hans domstol. Som Kristus er en person, slik er kristendommen personlig fordi den representerer Kristus. 

Er kristendommen en privatsak? Ja, den er privat så lenge den gjelder forholdet mellom meg og min Gud, men heller ikke lenger. Nikodemus møtte Jesus om natten. Det var et privat møte mellom disse to. Men kristendommen skal ikke skjules under en skjeppe. ”Gå ut!” sa Jesus. Gå ut til alle mennesker og fortell dem om Guds storhet! Og ut måtte også Nikodemus. Skovgaard- Petersen sier om Nikodemus´s første møte med Jesus, at han kom i mørket og gikk i mørket, et hemmelig møte med andre ord. Men et og et halvt år senere tok Nikodemus Jesus i forsvar. Det var skjedd en forandring, en vekst, en utvikling hos Nikodemus. Han kunne ikke ha det med Jesus for seg selv. Johannes skriver det slik i kapittel 7,50: ”Nikodemus, han som før engang var kommet til ham, og som var en av dem (altså rådsherrene) sier til dem: Vår lov sømmer da vel ikke noen uten at de først har hørt ham og fått vite hva han har gjort. De svarte ham:” Kanskje du også er fra Galilea”. Dersom det har skjedd noe med et menneske som har vært hos Jesus, så vil det snart merkes, for sann kristendom kan ikke skjules. I hvert fall ikke lenge. 

Et halvt år etter, altså to år etter nattmøtet som Nikodemus hadde hatt med Jesus, sier Johannes i sin beretning om Jesu død og korsfestelse i kapittel 19, at Josef fra Arimatea ba Pilatus om Jesu legeme, og fikk lov til å ta det ned for å begrave Jesus, og så føyer han til: ”men også Nikodemus kom, han som første gangen hadde kommet til ham om natten, og han hadde med seg en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund”

Både Josef fra Arimatea og Nikodemus hadde begynt som anonyme kristne, men nå da andre av disiplene sviktet, kom disse fram i lyset og bekjente åpent sin tro på sin Mester og Herre. Man behøver ikke alltid å si så mye, men på en eller annen måte må det komme fram at en omvendelse har funnet sted, dersom det finnes noe liv med Gud i ens hjerte. En blomst dør om den ikke får sol, vann og lys. Et liv med Gud visner hen om det ikke lar sine røtter suge næring fra den åpne bibel. 

Nikodemus begynte i mørket, men endte i lyset. Han begynte hemmelig og privat, men fortsatte som en bekjennende Kristus-venn. 

Kristendom er misjon. I det ligger det en misjonsbefaling. Hvordan hadde det gått med Norge og andre land om ikke noen hadde misjonert, forkynt det glade budskap til vekkelse og omvendelse? 

Derfor kunne heller ikke Hans Nielsen Hauge bli hjemme, men først måtte han fortelle sine kjære hva han hadde opplevd. Og det gjorde han på en slik måte at underne skjedde samme dag som han selv hadde fått visshet i sitt hjerte at han var et frelst Guds barn. Hauge forteller selv om dette: ”De første jeg talte til, var mine søsken. Det bidro til at to av dem ble forandret i sitt sinn den samme dag. Mine fem andre søsken ble etter hvert av samme sinn”. Så dro han ut til naboer, bygdefolk og nabobygder. Han kunne ikke holde sin kristendom for seg selv og derfor dro han til fots på kryss og tvers over hele vårt land, og langt utenfor landets grenser. Han måtte bringe den opplevelse videre som han selv hadde hatt med Gud, til tross for at han ble fengslet gang på gang. Hauge måtte tilbringe nesten ti år i fengsel fordi han brøt med Konventikkel plakaten. 

Da Andreas hadde møtt Jesus, kunne han ikke ha dette for seg selv. Han måtte ut og fortelle det til de andre: ”Vi har funnet Messias” ropte han ut. Og så fulgte Simon med til Jesus. 

Bekjennende kristendom er misjonerende og erobrende, mens privat kristendom er det motsatte. 

Hvordan bli en misjonerende kristen? Det blir en ved daglig å leve i nærkontakt med misjonens Herre og samtidig ernære seg av Guds ord.

”Daglig inn i Herrens Ord, 
Daglig inn i Jesu spor. 
Daglig ren i Jesu blod, 
Da blir du et salt på jord” 

Til Kristus må det tas et personlig og privat standpunkt. Men det standpunktet kan ikke holdes hemmelig. Jesus sier: ”For det hjertet flyter over av, det taler munnen” Mat 12,34