Artikel nr 11 fra blad nr 2-2011
Emne: Påske
Gud er treenig
Av Johnny Søndberg-Madsen

Treenighet betyr at Gud er tre personer og samtidig én. Den ene sanne Gud er Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Gud er på den ene side én og på den annen side tre helt forskjellige personer. Ordet treenig blir ikke brukt direkte i Bibelen. Likevel bekjenner den kristne kirke at Gud ifølge Skriften er treenig. 

Bekjennelsen av treenigheten er vesentlig for kirken. Det får jo store konsekvenser for synet på Kristus dersom vi forkaster treenighetslæren (var ikke Kristus en person i treenigheten, var han heller ikke allmektig Gud). Men så får det også konsekvenser for læren om frelsen ved Kristus når vi holder fast ved treenigheten. 

Læren om treenigheten er den kristne tros måte å uttrykke sin monoteisme på (monoteisme = troen på én Gud). I den kristne bekjennelse kan troen på Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd aldri være annet enn troen på den ene allmektige Gud. Troen på Gud – som et generelt begrep løsrevet fra treenigheten – er i beste fall folkereligiøsitet, ikke kristendom. 

Læren om treenigheten i GT 

Først og fremst er det GTs oppgave å forkynne monoteisme. Israels folk ble jo påvirket av en polyteistisk kultur (polyteisme = å tilbe flere guder). Derfor sier GT: ”Du skal ikke ha andre guder foruten meg” (2 M 20,3) og ”Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én” 5 M 6,4. 

Som kjent var det ikke lett verken for folket eller kongene å følge budet om Guds enhet. Det er bemerkelsesverdig at det er presten Aron som første gang begynner med avgudsdyrkelse. Han får laget en oksekalv av gull som han og folket tilber mens Moses er på Sinaifjellet for å motta åpenbaringer fra Gud. 

Dette ble innledningen til lange perioder med avgudsdyrkelse. Det resulterer i at det er få av Judas eller Israels konger som holder fast ved bekjennelsen av den ene allmektige Gud. De faller for fristelsen til å dyrke nabofolkenes guder. 

Bibelen kaller disse gudene ”motbydelige avguder” (hebraisk: gilulim. Betyr opprinnelig møkk-klumper – altså et nedsettende ord for avguder, amuletter o.l.). Begrepet motbydelige avguder blir brukt førti ganger i GT – første gang i 3 M 26,30, og siste gang i Esek 44,12. Dette viser at flerguderiet var et vesentlig problem i GTs tid. Og derfor er GTs oppgave først og fremst å forkynne at Gud er én. Hvis Den hellige Ånd klart hadde forkynt treenighetslæren fra begynnelsen, ville det uten tvil ha skapt problemer for forståelsen av Guds person. 

Men dermed er det ikke sagt at GT ikke forkynner treenigheten. Helt siden oldkirken har Skriftfortolkere funnet en skjult treenighetslære i Skaperens omtale av seg selv som ”vi”: 

”La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og de skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden” 1 M 1,26. ”Kom, la oss stige ned og forvirre deres språk så de ikke forstår hverandres tale” 1 M 11,7.

Man regnet også med at det var treenigheten som besøkte Abraham da han ble oppsøkt av tre menn:”Han løftet sine øyne, og se, tre menn sto foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden...” 1 M 18,2. 

Det ble også hevdet at de tre ledd i den aronittiske velsignelse er Guds tre personer som er aktive i velsignelsen: ”Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!” 4 M 6,24-26 

Uansett hvordan vi i dag forholder oss til disse oldkirkelige fortolkninger, er det slik at det som åpenbares i NT allerede er til stede i GT: ”For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Men hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?” Joh 5,46-47. 

Derfor kan vi konstatere at læren om treenigheten ikke er en oppfinnelse som teologer har vedtatt på forskjellige kirkemøter, slik det av og til blir hevdet. Det er heller ikke tale om at læren har vært under utvikling fra dunkle antydninger til den lære vi kjenner i dag. Når Kristus kan fremlegge læren om treenigheten på GTs grunnlag, er det fordi denne lære finnes i GT. Se Mat 22,41-42, hvor Jesus på grunnlag av kongesalmen Sal 110 gjør rede for at han er Herre. 

Hedningenes guder er ikke guder (Jer 2,11). De vakler hvis man ikke plasserer dem på et solid grunnlag (Jes 40,18). De finnes i virkeligheten slett ikke (1 Kor 8,4), og de er tomme – det vil si uten liv, verdi og innhold, og derfor er det nytteløst å tilbe dem (Apgj 14,15). Legg merke til at vår tro på Kristus også er tom dersom ikke Kristus er stått opp fra de døde (1 Kor 15,17). Av dette lærer vi at avgudene reelt er verdiløse, fordi de er døde. Derimot er den ene sanne Gud en virkelig Gud fordi han er levende inn i evigheters evighet. 

Tilbedelse av flere guder faller ikke inn under begrepet gudstjeneste. Det som hedningene ofrer til sine forskjellige guder, ofrer de ikke til Gud, men til demoner: ”Nei, men at det som hedningene ofrer, det ofrer de til de onde åndene og ikke til Gud. Men jeg vil ikke at dere skal komme i samfunn med onde ånder” 1 Kor 10,20. 

Læren om treenigheden i NT 

NT uttaler seg altså ikke direkte om treenighetslæren. De dogmatisk utformede læresetninger ble fremsatt etter at NT var skrevet. Men vi skal gjøre det klart at vår lære om treenigheten likevel er hentet fra Skriften. Det viktigste utsagn vi har om treenigheten er Jesu egne ord i dåpsbefalingen (Matt 28,18-20). Her fremtrer treenigheten sterkt. For Jesus taler ikke om å døpe i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds ”navner” (i flertall). Jesus bruker entall og befaler å døpe i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn (i entall). Det er med andre ord kun én Gud, som er Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. 

Eksempler på klare sammenstillinger av Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd: 

(Luk 1,26-37): Intet er umulig for Gud. Derfor skal Den hellige Ånd komme over Maria, og hun skal føde Guds Sønn. 
(Mat 3,13-17): I beretningen om Jesu dåp er treenigheten virksom. Røsten fra himmelen (Faderen) forkynner Jesus som sin Sønn etter at Guds Ånd var falt på ham. 
(Mat 12,22-29): Som Messias utdriver Jesus onde ånder ved Guds Ånd. Derved kommer Guds rike. 
(2 Kor 13,13): Treenighetstanken har hatt en fremtredende plass i den eldste forkynnelse. (Ef 4,3-6): Å leve etter kallet er blant annet å ivre etter å fastholde Åndens enhet i fredens sambånd. Det vil si én Ånd, én Herre og én Gud. 

Hermed går det klart fram at den kristne kunnskap om Gud ikke er blitt til på forskjellige kirkemøter opp gjennom kirkehistorien. Men allerede fra begynnelsen var kunnskapen om den treenige Gud de kristnes tro på grunn av apostlenes forkynnelse gjennom deres skrifter. 

Imidlertid er det også en kjennsgjerning at kirken har måttet kjempe hardt for å bevare sin lære om treenigheten fra vranglære. Noen ganger har vranglæren fornektet at det er tre personer. Andre ganger har vranglæren fornektet at Gud er én. 

Fornektelse av Guds tre personer 

Man pleier å sammenfatte fornektelsene av de tre personer under samlingsbetegnelser som monarkianere, unitarer, antitrinitarianere osv. Opp gjennom kirkehistorien opptrådte de med forskjellige påstander. 

Noen sa at det kun finnes én guddommelig person, men at han har åpenbart seg på tre forskjellige måter, eller at han har spilt tre forskjellige roller som Fader, Sønn og Hellig Ånd. Når for eksempel Gud spilte faderrollen, hang kostymene for Sønn og Hellig Ånd i garderoben. 

Andre sa at Kristus ikke er en guddommelig person, men bare et menneske som Gud virket i på en så spesiell måte at han kalles for Gud. Man kunne eventuelt forestille seg Jesus som et alminnelig menneske Gud hadde valgt å adoptere som sin sønn. Men den som har lest Johannesprologen (Joh 1,1-14) vet at Jesus er Guds evige Ord. Han ble ikke Guds Sønn først etter at Maria fødte ham. 

Nåtidens fornektere av treenigheten er de moderne teologer som forkaster læren om Kristi to naturer: Jesus som sann Gud og sant menneske på samme tid. Vi fornemmer nok hvilke konsekvenser det får for forkynnelsen av Jesu liv og gjerning hvis det sies at Jesus ikke er guddommelig. Men man vil likevel kalle ham Guds Sønn fordi han uttrykker Guds vilje. 

Skriften avviser klart fornektelsen av Guds tre personer som vranglære ved å bruke de tre navn Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det er ikke navn på tre forskjellige former for åpenbaring av Gud, men de betegner tre personer, jfr Matt 28,19. 

Fornektelse av Gud som én 

Guds enhet fornektes når man taler om tre guddommelige vesener i samme guddom, eller når man regner med at de tre guddommelige vesener har forskjellig verdi og er forskjellige. Når det gjelder Guds egenskaper lærer vi at Sønnen og Den hellige Ånd har samme egenskaper som Faderen: Sønnen er allmektig (Joh 10,28), allvitende (Joh 21,17), nærværende alle steder (Matt 28,20). Den hellige Ånd er også allmektig (Sal 33,6), allvitende (1 Kor 2,10) og nærværende alle steder (Sal 139,7). 

Når det gjelder Guds skaperverk forteller Skriften at Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd er skaper. Først Faderen: 1 M 1,1. Deretter Sønnen: Joh 1,3, Kol 1,16, Hebr 1,10. Og til sist Den hellige Ånd: Sal 33,6, Job 33,4. 

Når det gjelder frelsen forteller Skriften at Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd er frelser. Først Faderen: Job 22,29, Sak 8,7. Deretter Sønnen: 1 Joh 4,14. Til sist Den hellige Ånd: Joh 3,5. 

Skriften forteller også at Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd er veileder. Først Faderen: Sal 25,9. Deretter Sønnen: Joh 10,14, og til sist Den hellige Ånd: Rom 8,14. 

Man kunne nevne mange flere tilsvarende eksempler på at de tre personer i den ene Gud hver for seg er like meget Gud. Den athanasianske trosbekjennelse formulerer det slik: ”Og dette er den felles kristne tro at vi ærer én Gud i treenigheten og treenigheten i enheten”. (Konkordieboken, Mæland s. 19). 

Treenigheten er uforståelig 

På den ene side kan man ikke skille mellom en guddommelig person og det guddommelige vesen. Skriften tilskriver jo hver person hel guddommelighet – ikke kun Faderen, men også Sønnen og Den hellige Ånd. Hver for seg er personene hele guddommen og ikke kun en del av Gud, jfr Kol 2,9. Det er ikke mulig for oss å skjelne mellom personen og guddommen. 

På den annen side må vi skjelne mellom personene i tråd med Skriftens beskrivelse av Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Det er jo for eksempel kun Sønnen som ble menneske og ikke Faderen eller Den hellige Ånd. 

Man har påstått at læren om treenigheten i praksis fører til tilbedelse av tre guder. Tre forskjellige personer i den ene Gud skulle innebære at tilbedelsen må fordeles på Fader, Sønn og Hellig Ånd, som igjen skulle medføre at gudsdyrkelsens enhet skulle være umulig. Men Skriften lærer og krever nettopp tilbedelse av den ene Gud i tre personer: ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn” (Mat 28,19). 

Konklusjon 

Vi står overfor noe som fornuften ikke kan gjøre rede for. Hvordan kan den uadskillelige ene sanne Gud være delelig i tre personer? Vi må erkjenne at Gud ikke kan forstås matematisk. Forsøk på å gjøre treenigheten akseptabel for fornuften er mislykket i utgangspunktet. 

Og egentlig er det vel rimelig nok, for når vi mennesker ikke kjenner oss selv til bunns, og når vi på uendelig mange områder kun har et overflatisk kjennskap til den naturen vi er omgitt av i himmel og på jord, hvordan skulle vi så kunne gjøre rede for Guds innerste vesen? Det vi vet om Gud har Han selv fortalt oss. Og der hvor Gud ikke har lukket opp, der kan vi ikke uttale oss (1 Tim 6,16, Joh 1,18). 

Kirkens lære skal altså ikke begi seg ut på å beskrive treenigheten ut fra fornuften. Treenigheten er jo ifølge Skriftens lære over fornuften. 

Gud er din Fader, 
deg ei forlater, 
Sønnen ennå som sin broder deg ser, 
trofast deg Ånden 
griper ved hånden, 
leder deg fremad, hva ønsker du mer?

(C.O.Rosenius. Nr 515 i Dansk salmebok, vers 2 i salmen ”Ængstede hjerte”) 

(Artikkelen er tidligere offentliggjort i ”Budskabet”).