Artikel nr 9 fra blad nr 2-2011
Emne: Påske
Min Gud, hvorfor?
Av Fredrik Wisløff

”Men fra den sjette time ble det mørke over hele landet like til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst og sa: Eli, Eli, lama sabaktani? Det er: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Mat 27, 45-46 

Fra klokka tolv, da solen sto høyest på himmelen, er det mørket bryter inn. En så grufull mørkets gjerning er det som nå fullbringes på jorden, at enn ikke himmelens sol lar sitt skinn lyse over den, - og himmelens sol har dog sitt lys til mang en mørkets nidingsdåd i denne verden. Men nå når helvetes ondskap, menneskeslektens synd, opp til det grenseløse, så ikke engang solen gir det sitt lys. 

I tre timer varer mørket. Hva som fylte Jesu sjel i disse tre timer, kan mennesketanken enn ikke ane. Det mørke som seg utover verden og ble stadig dypere og dunklere, - det mørke seg inn i Jesu hjerte. Og med mørket fulgte hele ondskapens sterke hær og stormet uhindret løs på vår Frelsers sjel. 

Hele menneskeslektens synd tårnet seg opp som et mørkhetens berg og skilte Frelseren fra hans egen Far. Han skuet bare inn i syndens gru og inn i det evige mørke. 

Da mørket hadde vart i de tre lange timene som rommer en evighet av lidelse, høres til sist Jesu stemme. Før har han talt om sine bødler, eller til sin mor og sin kjære disippel, og til røveren ved sin side; nå taler han for første gang om seg selv til sin far. Og de få ordene han sier, lar oss skimte litt av Forsonerens dype sjelelidelse: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” 

Han sier ikke lenger ”Abba”, det ordet som så tillitsfullt hadde ligget på Jesu lepper. Han sier: ”Eli, Eli.” Mørket har endog tatt bort lysstrålen av Faderens kjærlighet over Sønnens lidelse. Da han begynte sin gjerning, ved Jordans flod, lød Faderens stemme over Sønnen: ”Dette er min sønn den elskede, i ham har jeg velbehag”. Nå da han ender sin gjerning på Golgata, høres Sønnens stemme til Faderen; men ordet far er drept i et fortvilet ”min Gud, min Gud”. 

Det som ga Jesus kraft til å gå seirende ut av Getsemane, var bevisstheten om at lidelsen var Faderens vilje. Under hver smerte hjalp dette ham til å holde ut, det hørte med i Guds evige råd til slektens frelse. Men nå er til og med dette hvilepunkt glidd bor fra ham. Nå brenner et uforstående ”hvorfor” på hans feberhete lepper. At folket sviktet og ropte ”korsfest”, det kunne han forstå. At Judas forrådte, det visste han fra før. At disiplene forlot ham og lot ham ganske alene igjen, det fikk han også bøye seg for, selv om det smertet. Men min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg! Det er din vilje som jeg nå fullbyrder, det er den kjære menneskehets synder jeg nå soner, - hvorfor har du så forlatt meg? 

Og dog var det ett feste igjen; og det glapp aldri. Han sa: Min Gud. Ja, han sa det to ganger for riktig å finne feste for begge føttene i det eneste holdepunkt som var igjen: Min Gud, min Gud! 

Det står: Inntil den niende time! Da måtte mørket atter vike. Fra jorden og fra Jesu sjel. Alle tider er i Guds hånd, også disse tre forferdeligste timene verden har gjennomlevd. Når Guds klokke slår, må selv mørkets hærer vike, og Jesu fortvilede angstrop er hørt. 

Fra ”Med Ham til Golgata”