Et besøk på Yad Vashem, museet for Holocaust i Jerusalem, er dypt frustrerende. Den bestialske utryddelsen av 6 millioner mennesker etterlater dype sår i sjel og sinn.
Yad Vashem er etablert for å huske historien. Å huske fortiden er grunnleggende i jødisk tro og kultur." Husk at du selv var trell i Egypt". Fortiden står prentet i den jødiske sjel. Men vi? Husker vi?
Gamle, syke, gravide og små barn, to tusen uskyldige jødiske sjeler ble brutalt skutt og kastet ned i store graver. Mange var fremdeles i live. Barna ofret man ikke kuler på, de ble ganske enkelt dyttet ned. Mange var bare såret. Neste morgen kravlet noen av dem opp av massegraven bare for å bli skutt. Den store graven rommet tusen, de to mindre fem hundre hver. Vi hørte om denne massakren av det polske politiet som fortalte det til vår venn Moshe Hersch - i detaljer, for de hadde selv vært med på nedslaktingen.
Den påfølgende søndag gikk de i kirken sammen med familien som om intet hadde skjedd. De hadde ingen skyldfølelse. De hadde jo bare drept jøder - med sine presters velsignelse, prester som hadde oppildnet dem fra prekestolene. Det skjedde i Polen den 2. september 1942.
Mange andre omkom ved lignende massakrer. Andre igjen - millioner - ble innfanget og stuet i kreaturvogner til Auschwitz, hvor man i krematoriene nådde opp til flere tusen brenninger om dagen.
Hva var disse menneskers forbrytelse? De var jøder av fødsel! Holocaust var mulig, fordi Hitler og nazistene kunne bruke den "kristne" antisemittismen som hadde florert i Europa i det meste av kirkens historie. Jeg vil trekke noen glimt frem i lyset, og vise at antisemittismens cancer vokste fram med støtte fra kirkelederes uttalelser og holdninger.
Allerede hos de tidlige kirkefedre finner man en fiendtlig holdning til jødene på grunn av deres motstand mot kristendommen.. Blant annet hos Tertullian (død 225) og Origenes (død 254). Begge talte sterkt mot jødene, som alle ble gjort skyldig i Jesu død. Tross Jesu egne ord: Jeg setter mitt liv til av meg selv (Joh 10,18).
Da keiser Konstantin i 4.årh. antok kristendommen som romerrikets religion, førte det til mange konflikter. Jødedommen ble regnet som et "gudsbespottelig folks" religion, jøder for "gudsmordere", en "skadelig sekt", og keiserlige dekreter innskrenket deres frihet. Jo mer makt kirken fikk desto verre for jødene.
Ved det berømte kirkemøtet i Nikea i år 325 ble det besluttet at kirken ikke lengre skulle feire påske på samme tid som jødene. "Det ville være uverdig," lyder begrunnelsen, "om vi ved denne hellige fest fulgte jødenes skikk, de som besmittet sine hender med den uhyrligste forbrytelse og forble åndelig blinde. Fra nå av vil vi ikke lenger ha noe felles med det mot oss fiendtlige jødefolk, for vår frelser har vist oss en annen vei". (W. Keller bd.1 s.152). Kirken skar sine jødiske røtter av og fjernet seg fra sitt grunnlag.
Da noen kristne åpent viste sympati for jødenes gudstjeneste, tordnet biskopen i Konstantinopel Johannes Krysostomos (død 404): "Synagogen er ikke bare et utuktens hus og et teater, men også en røverhule og et ly for ville dyr - riktignok finnes ingen avguder der, men desto mer hygger demonene seg. Det er et samlingssted for kristusmordere, for dem som forfølger korset. - Hvis noen kaller den et horehus, lastens hule, djevelens asyl, Satans borg, sjelens forderv, all ulykkes gapende avgrunn eller hva som helst, så sier han mindre enn den har fortjent". (W.Keller bd.1 s.162). Hans prekener ble brukt i kirkens undervisning.
Den lærde Hieronimus (død 420) som bodde i Palestina og lærte hebraisk av rabbinerne, så han kunne oversette Bibelen til latin, uttalte: "Når det er nødvendig å forakte de enkelte og folket, så avskyr jeg jødene med et usigelig hat". (W. Keller bd.1 s.164) Augustin (død 430) var talsmann for at jødene skulle kunne bo fritt i kristne land, men hadde ellers ikke noe til overs for dem.
Kirkefedrenes skrifter om jødene var som en jødehatets trosbekjennelse, som hele kristenheten kunne hente inspirasjon fra, når brensel skulle samles til antisemittismens bål og brann.
"Dypt mørke brøt innover oss", skrev en jødisk forfatter i 1096, året for det første korstoget. Den påfølgende tiden ble fylt med redsel og gru for jødene. Pave Urban 2. oppfordret fyrster og riddere til å dra til Jerusalem og befri den hellige stad for muslimenes herredømme. De hadde skjendet Kristi grav og andre hellige steder. "Gud vil det" var slagordet som samlet titusener til korstog. Deltagerne ble lovet syndenes forlatelse og ettergivelse av kirkelige botsstraffer dersom de falt i hellig krig. Begeistringen var kolossal. Men irregulære grupper av korsfarere begynte kampen på de hjemlige breddegrader og overfalt jødene. "Et vilt, ustyrlig, ubønnhørlig folk reiste seg, en blanding av franskmenn og tyskere. - Når de dro gjennom byer med en jødisk befolkning, sa de til hverandre: Nå bryter vi opp for å hevne oss på ismaelittene, men her støter vi allerede på jødene, hvis forfedre korsfestet vår frelser, så la oss først og fremst hevne oss på dem. Gid Israels navn må bli utslettet, om de ikke omgående vil anerkjenne oss og Messias Jesus". (W. Keller bd. 2 s. 12).
I Worms ble mange jøder ofre for massakren i sine egne hus, mens andre søkte ly i biskopens residens. Kun få lot seg tvangsdøpe. Mange tok sitt eget liv.
Mødre drepte først sine barn og deretter seg selv. "Hør Israel, Herren vår Gud, Herren er én" var deres siste bønn. De fleste i biskopens residens tok seg selv av dage. Korsfarerne slepte likene nakne rundt i gatene. Åtte hundre drept på to dager. Tilsvarende gikk det i andre tyske byer. I Regensburg ble jødene drevet ut i Donau og tvunget til å dykke under et stort kors av tre. Tolv tusen omkom ved disse massakrene.
Under de følgende korstog vokste hatet, og pave Innocens 3. innskrenket jødenes frihet enda mer. Til en greve, som var vennlig stemt mot jødene, skrev han: "Jødene er, akkurat som brodermorderen Kain, dømt til å flakke rundt på jorden som flyktninger og landsstrykere og tildekke sitt ansikt av skam. De kristne herskere skal aldri noensinne begunstige dem, men prisgi dem til slaveriet" (W. Keller bd. 2 s. 26).
Det store kirkemøte i 1215, Laterankoncilet, besluttet at jøder i alle kristne land skulle bære det forsmedelige jødemerket eller en jødehatt. Som en pariakaste skulle de være gjenkjennelige på avstand, utstøtt av det menneskelige samfunn. Denne nedverdigelsen stod på i flere hundre år. Og det var kirken og prestene som stod bak disse bestemmelsene.
Kirkens reformasjon i det 16. århundre brakte ingen endringer for jødene.
Riktignok angrep Luther i skriftet "Jesus født som jøde" (1523) kirkens dårlige behandling av jødene, men da de ikke sluttet seg til ham og hans fortolkning av Bibelen, tordnet han i boken "Om jødene og deres løgner" (1543) imot dem som et folk "besatt av alle djevler". Luther beskylder jødene for alt det verste, ritualmord, forgiftning av brønner, trolldom, forræderi til fordel for tyrkerne - og slutter med: "Hva skal vi kristne gjøre med dette forkastede, forbannede folk?" Hans råd er:
1) Brenne jødenes synagoger og skoler - til Guds ære. Moses ville ha gjort det samme.
2) Ødelegge jødenes hus, de skal leve i elendighet som fanger.
3) Ta bønnebøker og andre skrifter fra dem.
4) Under trussel om dødsstraff å forby rabbinerne å undervise. De er banditter og ulydige mot Herrens lov.
5) Oppheve deres frihet til å reise fritt.
6) Forby utlånsvirksomhet, frata dem penger, sølv og gull.
7) Tvinge unge jøder til å
arbeide med øks og hakke.
-
Vi skal være like kloke som Frankrike, Spania og Bøhmen og drive dem ut
av landet for alltid. Bort med dem” (M. S. Lausten s. 174f).
Luther oppfordret øvrigheten, prester og menigmann til å gjennomføre hans forslag. Et par flere skrifter mot jødene så dagens lys, hvor Luther blant annet henviser til bildet av jødesoen og håner og latterliggjør rabbinerne. Språket hans er meget vulgært. Et relieff av jødesoen med ammende rabbinere sees den dag i dag i muren på Luthers sognekirke i Wittenberg. Luther har daglig kunnet iaktta relieffet. Min kone og jeg har med sorg og skam stått i Wittenberg og betraktet dette.
Luthers holdning må sees som en frukt av hans teologi. Han avviser da også at Gud i profetiene lover at Israels folk skal komme tilbake til Israels land, likeså at Rom 11,26 "og slik skal hele Israel bli frelst" går på folket Israel. (E. M. Plass s. 687).
Hitler og nazistene var religiøse i sitt hat til jødene. Naziideologen Julius Streicher hevdet at jødene var i ferd med å rive kirken overende. "Jødene er vår ulykke". Hitler skrev i Mein Kampf: "Fra i dag tror jeg, at jeg handler i overensstemmelse med den Allmektiges vilje ved å forsvare meg selv mot jødene, jeg kjemper for Herrens sak". Nazistene brukte Luthers skrifter mot jødene og siterte hans råd - den germanske profet. Danske nazister oversatte i 1938 Luthers skrift "Jøderne og deres løgne", gjenopptrykk i 1972.
Gjennom nesten 2000 år umenneskeliggjorde den kristne verden jødene og var således med på å bane veien for Holocaust, den ultimate umenneskeliggjørelse. Den kirkelige antisemittismen sa: Dere har ingen rett til å leve som jøder blant oss. Nazistene sa: Dere har ingen rett til å leve overhodet. Yad Vashem forteller hva det førte til.
Der fantes heldigvis lyspunkter. Fra 17.århundre fantes det heldigvis lyspunket blant puritanere og pietister som søkte tilbake til Bibelen. Mange av dem hadde kjærlighet til Israel og jødene. Det gjelder også Chr. Møller, som stiftet Luthersk Misjon (i Danmark). Under 2. verdenskrig stod Dietrick Bonhöeffer og Kaj Munk fram. De talte imot nazismen og måtte bøte med livet. De danske biskopers holdning med Fuglsang Damgaard i spissen kan vi minnes med glede. De protesterte offentlig mot jødeforfølgelsen. Det samme skjedde i Norge, hvor blant annet Ole Hallesby og Ludvig Hope stod åpent frem mot tyskernes behandling av jøder. Den danske redningen av jøder til Sverige i 1943 var også et stort lyspunkt i det sataniske mørke.
"Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! -- Når det gjelder evangeliet, er de blitt fiender for deres skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall." Rom 11,1.28f.
Kilder
Werner Keller: Spredt blandt folkeslagene, bd. 1 og 2. København 1968.
Michael L. Brown: Our Hands Are Stained With Blood. Shippensburg 1992.
Martin Schwartz Lausten: Kirke og Synagoge. København 1992.
Ewald M. Plass: What Luther Says. Saint Louis 1972.
Jørgen Glenthøj: Kirkelige Dokumenter fra besættelsestiden. Borum 1985.
Centre for the Study of Historical Christian Antisemitism. www.hcacentre.org