(2 Kor 12,7-10)
Paulus nevner om sin høye åpenbaring, at han for 14 år siden ble rykket like inn i den tredje himmel, til paradiset. Dette skjedde altså i begynnelsen av Paulus sin aposteltid. Etter å ha talt om denne hendelsen, forteller Paulus om noe vanskelig i sitt liv: ”Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg.” (vers 7).
Paulus bad tre ganger til Herren om befrielse, men ble ikke bønnhørt slik som han hadde tenkt seg. Han ble ikke helbredet eller befridd fra dette besværlige som plaget og ydmyket ham så sterkt. Paulus taler ikke om hva for slags byrde av lidelse denne tornen var i livet hans. Men det var helt klart en lidelse som Paulus opplevde som særlig tung. Den forstyrret, plaget, hemmet og ydmyket ham. Kanskje var det en eller annen form for kroppslig lidelse – et handicap eller en annen livsbyrde som han opplevde nesten uutholdelig. I Gal 4,14 skriver Paulus til menigheten i Galatia: ”Og enda mitt kjød kunne friste til det, foraktet og avskydde dere meg ikke.”
En spesiell fare for Paulus var at han skulle hovere i hovmod. Guds hensikt med denne livsbyrden var å lære Paulus en stor men vanskelig åndelig hemmelighet, nemlig Herrens svar til ham ”Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.” (vers 9). Det var en ydmyk og prøvet Paulus som i 14 års tid hadde vært taus om denne himmelske åpenbaringen.
Dette livet inneholder mye som kan fremkalle smerte, uro og motløshet. ”Vi må gå inn gjennom Guds rike gjennom mange trengsler.” Apg 14,22. En kristen kan bli nødt til å oppleve spesielle perioder med lidelse i livet eller en spesiell livsbyrde som plager, hemmer og ydmyker. Mange bønner om utfrielse eller lindring kan stige opp til Herren, men det later til at de vender tilbake uten svar.
Tornen, lidelsen, prøvelsen kan være noen eller noe som man har mistet eller tapt, noe som synes uunnværlig. Eller det kan være noe tungt som er lagt på den kristne. Det kan være kroppslig, sjelelig, en psykisk lidelse eller noe i yrkeslivet, familielivet eller noe annet. Kanskje noe som medfører vanære eller onde rykter.
Midt i alt dette kan fristelsen til motløshet komme. ”Jeg lider det jeg fortjener. Gud har forlatt meg. Gud vil ikke høre mine bønner.”
Til sist noen ord til deg som lever i troen og som ikke kan klare deg uten Jesus i ditt daglige liv. Du som erkjenner dine egne synder og som vil ha både tilgivelse og hjelp i kampen mot synden. Du som har dette ønsket og denne bønn til Gud: ”Herre, si meg sannheten om min synd gjennom din lov og si meg sannheten om Din nåde gjennom Ditt evangelium. Herre, jeg vil ikke evig bedra meg. Herre Jesus, frels meg for evigheten!” En slik bønn er etter Guds vilje og vitner om et botferdig hjerte. Det ubotferdige hjertet vil derimot ikke gjennom loven høre sannheten om seg selv og går derfor glipp av Guds nåde. Hva sier Bibelen om den ubotferdiges bønn? I Salomos ordspråk 28,9 heter det: ”Om en vender sitt øre bort og ikke vil høre loven, da er til og med hans bønn en styggedom.”
Ja, nå noen ord til deg, botferdige men trette himmelvandrer, som undrer deg over hva som er Guds mening med lidelsen. Vi har så lite lys over lidelsens gåter, men tenk på at det var Jesus som sa til Paulus: ”Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.” Det er Jesus som sier dette også til deg. Herren gjør ingen feiltakelse og Han vet hva som er best for deg, med tanke på din fostring for evigheten.
Ikke bare for Paulus, men også for enhver kristen finnes denne spesielle fristelsen, nemlig fristelsen til å hovere og bli hovmodig. Hver tanke på at man selv er noe ekstra stinker i Guds nese, verre enn noe annet. Men den gamle naturen hos en kristen vil så gjerne ha noe eget som kan roses og vil være noe spesielt. Det gamle mennesket vil utrette noe, bygge opp noe, ha en fin fasade og et aktet navn. Gud derimot, som er oppdrageren for evigheten, river ned det personlige jagetsforsøk på å bygge opp noe eget.
Guds mening med lidelsen er å lære deg gudslivets store og vanskelige hemmelighet: ”Min nåde er nok for deg”. Men denne salige hemmelighet har vi så vanskelig for å tilegne oss og nøye oss med. Å få stå i samme rekke som røveren og frelses av røvernåde, nei det er motbydelig for vår gamle natur. Når kors, prøvelser, sykdom, svakhet, motgang, nederlag, falske eller sanne rykter rammer deg, eller når en spesielt langvarig lidelse, en torn rammer deg, stikker, sårer eller plager deg, da blir du utslitt av alt ditt eget. Til slutt gjenstår bare nåden.
Andre mennesker, kanskje også en del kristne, kan mene at du er rammet av alt annet enn velsignelse Men disse menneskene ser ikke noe av Herrens stillferdige formaning til deg: ”Min nåde er nok for deg”. Ja, du er høyt elsket av Herren. Salig er du som lar deg nøye med Guds nåde. Du eier Guds nåde og kjennskap og er på vei til himmelen. Dette er Guds mening med lidelsen.
Dag etter dag er det nødvendig å stilet tenke over evangeliet om hva du har i Kristus. At Han har sonet all din synd og at Han er din rettferdighet. Ja, stans opp for evangeliet og dets løftesord. Guds nåde smelter da inn i ditt hjerte og gir deg ny styrke. ”For det er godt at hjertet blir styrket ved nåden” Hebr. 13,9. Kommer du bort fra stillheten, den stille tilegnelsen av Guds ord er, da mister du snart troens liv. Nåden kan ikke lagres. Den er ferskvare. På samme måte som israelittene i ørkenen trengte ny manna hver dag, trenger også Guds barn til alle tider ny nåde hver dag. ”Mett oss med din miskunn når morgenen kommer” Sal 90,14. ”Bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus!” 2 Tim 2,1.
Særlig vanskelig blir det når en himmelvandrer i uro blir opphengt i seg selv og i tillegg kjenner seg forlatt av Gud. ”Min synd er for stor. Guds ord berører meg så lite. Jeg er så kald og er åndelig livløs. Tenk om jeg er forherdet?” Nei, et forherdet menneske har ingen bekymringer for sin sjel. Men nå prøves troen. Å tro uten å føle. Luther sier: ”Troen er å gripe om et Guds løftesord, når det kjennes som mest fortvilet.” Scriver sier: ”Med troen hos en kristen er det slik, at den er sterkest når den kristne merker at han ingen tro har, men bare klynger seg til Guds løfter.” Ja, Guds ord og løfte holder til å frelse deg. Din frelse er ikke avhengig av hvor sterkt du opplever evangeliet, men din frelse har sitt grunnlag i det som skjedde på Golgata. Derfor sier Guds ord: ”Kyss Sønnen, … Salige er alle som tar sin tilflukt til ham” Sal 2,12.
Dette er Guds mening med ditt liv, med din lidelse og med den tornen som særskilt kan plage og hemme deg. Guds mening er altså at Hans nåde skal få være den eneste bærebjelken i ditt liv, også når det stormer. ”Min nåde er nok for deg”. Amen.