Artikel nr 12 fra blad nr 5-2010
Emne: Åndssituasjonen
Sann og falsk vekkelse
Av Arne Helge Teigen

Jeg har fått et bestemt emne med tanke på denne artikkelen. Den skal handle om sann og falsk vekkelse. Dermed er det forutsatt at det finnes noe vi kan kalle sann kristen vekkelse, og noe som kan kalles falsk vekkelse, og at det lar seg gjøre å skille mellom dem. Det er ingen grunn til å anfekte denne problemstillingen. Bibelen viser oss at det vil fremstå åndelige bevegelser som gir seg ut for å være av Gud, uten å være det. Et påtrengende spørsmål blir da hvordan man kan skille mellom sann og falsk vekkelse, og om Bibelen gir oss sikre holdepunkter for dette? 

Hva menes med ”vekkelse”? 

At Bibelen gir oss hjelp til å vurdere åndelige bevegelser er klart nok. Dette skal jeg komme tilbake til nedenfor. Først skal det imidlertid sies litt om hva som menes med selve ordet vekkelse. Vanligvis har man betraktet vekkelsen som et ledd i den prosess mennesket går i gjennom, når det blir omvendt og kommer til tro. Vekkelse skjer når mennesker våkner opp for sin sanne situasjon i forhold til Gud og får angst for Guds dom over synden. Troen kan vi derimot definere som tillit til Guds nåde. Troen kommer når mennesket hører budskapet om at alle synder tilgis for Jesu skyld. Begrepet vekkelse knyttes dermed til omvendelsen som saklig sett går forut for troen. 

Et bibelsk eksempel som viser hvordan vekkelsen kommer, er fortellingen om apostelen Peters tale på pinsedag, rett etter Jesu oppstandelse (Apg 2, 37 – 38). Peter anklager sine tilhørere for at de har gjort seg skyldige i at Jesus ble korsfestet. Ved denne forkynnelse ble folkemengden vekket opp. De innså hva de hadde vært med på, og at de hadde begått en uhyrlig synd. Så spurte de Peter hva de nå skulle gjøre. På det tidspunkt da de stilte dette spørsmålet befant de seg i vekkelsen. De fryktet for dommen over sin synd, og så ingen utvei. Nettopp da de var i denne situasjonen forkynte Peter evangeliet for dem. Den eneste redning for dem alle, var å motta syndenes forlatelse i Jesu navn, og la seg døpe. 

Vekkelsestider og vekkelsesbevegelser 

Både Skriften og kirkehistorien viser oss at det kan oppstå epoker i et folks historie der vekkelser kommer på en slik måte at mange mennesker berøres av den. Med rette taler man derfor om vekkelsestider og vekkelsesbevegelser. Studerer vi Bibelens fremstilling av slike perioder i Israels historie, får vi en rett forståelse av dette femomenet. Et eksempel som er nærliggende å trekke frem, er fortellingen om kong Josias reform. Den brøt ut i en tid da folket i lengre tid hadde ignorert Guds ord og ikke brydd seg om å leve etter det. Redningen fra denne åndelig talt farlige situasjonen kom ved at noen oppdaget en bokrull i tempelet der Guds ord var skrevet. Denne ble lest opp i offentlighet, og det førte til at både kongen og folket innså at de hadde syndet mot Gud. De forstod at Guds dom ville komme over dem, og det førte til at de bekjente sine synder for Herren. Da viste Gud sin nåde, og holdt sin dom over folket tilbake (2 Kong 22 – 23). 

I GT kan vi lese at lignende vekkelser kunne bryte ut også utenfor Israel. Fortelling om profeten Jonas gir oss et eksempel på dette. Han ble sendt av Herren til Ninive for å forkynne Guds dom over byen. I Jonas bok 3, kan vil lese at dette førte til at både kongen og folket våknet opp og angret sine synder, og til at Gud for sin store nådes skyld, holdt dommen tilbake. Vi får en tilsvarende forståelse av vekkelsen som folkebevegelse når vil leser i NT. Et nærliggende eksempel her, er den bevegelse som fulgte døperen Johannes. Hans oppgave var å berede en vei for Herren inn i sitt eget folk. Før Jesus begynte sin offentlige gjerning stod han derfor fram og lot den domsforkynnelse lyde som Gud hadde pålagt ham. Ved dette ble en stor menneskemengde kalt til omvendelse. Johannes’ mål var imidlertid å forberede disse menneskene til møtet med Jesus Kristus, og til den Guds nåde han ville gi dem (Mat 3). 

Bibelen viser dermed at sanne vekkelsesbevegelser kjennetegnes ved at mennesker på den ene side føres til erkjennelse av at Gud tar synden alvorlig og dømmer den, på den annen side preges de av at mennesker føres til tro på at Gud gir tilgivelse for synd, for Jesu skyld. I Skriften er disse to kjennetegn gjennomgående, tross historisk distanse og kulturelle ulikheter der vekkelsen slår i gjennom. Med dette har vi kommet frem til et grunnleggende spørsmål, Hvordan skal vi kunne vurdere vekkelser eller kristne bevegelser i vår egen tid? 

Hvordan vurdere vekkelser eller kristne bevegelser i vår egen tid? 

Historien viser at mange vekkelsesbevegelser ikke er helt entydige og at noen av dem også får en usunn slagside. Usunne trekk kan også oppstå i de vekkelser som har det særpreg jeg nevnte ovenfor. Vi må derfor innse at det ikke er enkelt å vurdere vekkelsesbevegelsene. En føler behov for å kunne skille, ikke bare mellom sant og falskt, men også mellom det sunne og det usunne. 

Vi er likevel kalt til å vurdere de bevegelser vi står overfor i vår tid. Dette kall gjelder først og fremst de som har hyrde og lederansvar, men også enhver troende. Vi må derfor holde fast på at det grunnleggende kjennetegn på en sann vekkelse er at mennesker våkner opp for at Gud selv tar sitt ord alvorlig, og dømmer oss mennesker etter det. Bevegelser innen kristenheten som ikke har dette kjennetegn har vi god grunn til å møte med skepsis og avvisning. Når dette er sagt, må det imidlertid også nevnes at Bibelen gir oss kriterier til å bedømme åndelige bevegelser som går utover det jeg til nå har påpekt. 

Dette skal vi nå se nærmere på. For det første viser Skriften at vi skal legge merke til hva en vekkelse fører til hos dem som blir berørt av den (Mat 12, 33). Vi skal med andre ord se etter vekkelsens frukter. Fører vekkelsen til at mennesker bryter med sin gamle livsførsel og til at de får et nytt liv? Fører den videre til at de gjør gjerninger som preges av troens takknemlighet for frelsen? Slike gjerninger blir jo i Skriften fremholdt som kjennetegn på den levende tro. (Jak 2, 17). 

Når vi forsøker å vurdere åndelige bevegelser ut fra dette kriteriet må vi imidlertid være forsiktige, slik at vi ikke uten grunn fradømmer noen en levende tro. Det er ett forhold som gir oss rett til å si kategorisk at et menneske tross sin bekjennelse ikke er en kristen, nemlig at vedkommende avviser Guds ord om hva som er rett og galt, og velger å leve stikk imot Guds ord (Gal 5, 21). Kristne bevegelser som legitimerer synd og etisk frafall skal vi derfor avvise. Ja vi skal holde oss borte fra dem, selv om den forkynnelse man kan høre der kan gi inntrykk av å være evangelisk. 

For det andre er det nødvendig å spørre om den bevegelse vi står overfor fører med seg en kjærlighet til den sanne Bibelske lære? Med dette mener jeg selvsagt ikke at man kan regne med å finne en fullkommen læreforståelse blant mennesker som er blitt med i en vekkelse. Spørsmålet som bør reises, er derimot om vekkelsen har skapt en trang til å søke Bibelens lære om Jesus, og om forholdet til Jesus også skaper et forpliktende forhold til alt det Bibelen lærer. 

En sann bibelsk lærebevissthet er bestemt av troens forhold til Jesus selv. At det skapes en slik kjærlighet til Jesus og Bibelen er såre nødvendig i vår tid. Mer enn noen gang står vi overfor populariserte liberalteologiske forsøk på å skape et skille mellom Skriftens Jesus og den virkelige Jesus, og ubefestede troende lar seg drive med av dette. 

Vurdering av vekkelsesbevegelsenes redskaper 

Det siste som jeg her vil nevne, er at Bibelen lærer oss at vi også skal rette vårt blikk på de personene som menneskelig talt er vekkelsesbevegelsenes opphav, eller redskaper. Dette vegrer vi oss kanskje for, fordi vi ikke vil dømme våre medmennesker. Aller minst de som er førere i store åndelige bevegelser. At vi formanes til å vurdere disse er likevel ikke så underlig dersom vi tenker etter. Mer enn en gang har det vist seg at den makt og innflytelse som utgår på det personlige plan, blir helt avgjørende for den overbevisning og de synspunkter som et menneske tilegner seg. Media og underholdningsindustri viser dessuten at det er ufattelige muligheter til manipulasjon og irrasjonell påvirkning av mennesker i vår tid. Det er heller ikke vanskelig å påvise slike forhold innen kristenheten. Mange forkynnere og pastorer har for lengst tatt suggererende og manipulerende virkemidler i bruk, og synes å være i stand til å skape store bevegelser. Ikke bare ved sine metoder, men ved sin personlige påvirkningskraft. Fruktene av denne virksomhet er imidlertid tydelig for den som vil se dem. De ytrer seg i persondyrkelse og personavhengighet som setter Jesus utenfor. Derfor må det også sies noe om forholdet mellom vekkelser og de personer som er vekkelsens utvalgte redskaper, med tanke på å kunne vurdere mellom sunt og usunt, falskt og ekte.

Kirkens historie viser at de store og betydelige vekkelser nettopp er knyttet til bestemte personer som Gud har utvalgt og kalt. Ikke minst var dette tydelig under reformasjonstiden. Man kan også vise til den rosenianske vekkelse, til den haugianske vekkelse i Norge, eller til vekkelsene som fulgte Moody i USA. Grunnen til at Bibelen formaner oss å til å vurdere disse menneskelige redskaper er altså at noen av dem er sanne Guds tjenere, mens andre faktisk er falske profeter og forkynnere (Mat 7, 15 – 16). 

En hjelp med tanke på å foreta en slik vurdering, er å påpeke at man også i religionene og i det politiske liv, kan se bevegelser som fremstår som en form for vekkelse. Underlig nok har disse bevegelsene fremstått med enkelte trekk som jeg mener kjennetegner den falske vekkelse. Dette drar tankene i retning av at onde åndsmakter driver sitt spill og forfører mennesker ved å danne surrogater til det sant åndelige. Mine tanker går i en slik retning, også fordi det er et tydelig historisk fenomen at de bevegelser jeg her tenker på, også kan føres tilbake på enkelt personer, som har fremstått som ledere med en bestemt salvelse. 

Kommunismen og nazismen 

Her kan både nazismen og kommunismen tjene som tydelige eksempler. Kommunismens indoktrineringsprogrammer hadde vekkelsens preg i den forstand at den siktet på å skape en bevisstgjøring på menneskets situasjon i klassesamfunnet og en overbevisning om revolusjonen og opprørets nødvendighet. Nazismen bar vekkelsens preg i den forstand at den grep mennesker med en demonisk overbevisning om førerens ufeilbarlighet, og om den ariske rases overlegenhet. De som ble grepet av disse bevegelsene mente at deres øyne ble åpnet for bestemte realiteter. Dette skapte en nærmest religiøs tro som drev inn i de største grusomheter. 

Det oppleves kanskje overdrevent å trekke nazismen og kommunismen inn i en sammenheng der man leter etter kriterier for å bedømme falske vekkelsesbevegelser i kristenheten. I all sin gru fremstår de nevnte politiske bevegelser med trekk som gjør at vi vegrer oss for å foreta en sammenligning. Tross vesentlige ulikheter er det likevel en avgjørende likhet som vi skal merke oss. Både de demoniske politiske bevegelser og de bevegelser som styres av falske profeter og hyrder, preges av at enkelpersoner får en veldig og irrasjonell personlig makt over sine tilhengere. Den sørgelige Knutby saken er et ytterliggående eksempel på hvor galt det kan gå. Personlig og usunn dominans over andre mennesker skjer imidlertid også i andre bevegelser eller menigheter. 

Hva kjennetegner falske profeter? 

La oss derfor ta Jesu advarsler om de falske profeter alvorlig. Hva kjennetegner disse? Jesus sier nettopp at de samler mennesker om sin person, at de forfører sine tilhengere, at de utnytter dem og fører dem inn i et svermerisk og personavhengig livsmønster. Disse kjennetegn skal vi se etter og vurdere, selv når vi har å gjøre med forkynnere eller pastorer som kan utføre under og tegn, og få massene til å følge seg. Under og tegn er i følge Jesus Kristus ikke et sikkert kjennetegn på at en bevegelse er fra Gud (Mat 24, 21. 24). 

Luther og Rosenius sørget da mennesker begynte å dyrke dem i stedet for den Herre de tjente, og de advarte mot slik dyrkelse. Det som kjennetegner den sanne bibelske vekkelse er da også at de som er dens menneskelige redskaper gjør som døperen Johannes og stiller seg selv til side, slik at mennesker får sitt blikk festet på Jesus. En annen sak er at Herren tukter de personer som han bruker til å forkynne hans navn blant mennesker. Et kjennetegn på vekkelsens menn og kvinner er derfor at de opplever Herrens tukt, og ved den gjøres de så små at de tross stoltheten i sin gamle natur likevel peker bort fra seg selv, på Jesus. 

Konklusjon 

La oss konkludere med at det ikke er noen enkelt sak å vurdere åndelige bevegelser, men at vi likevel er forpliktet til å gjøre det. Det jeg her har skrevet kan bare gi en begrenset hjelp, da flere sider ved problematikken ikke er tilstrekkelig behandlet. Vi må heller ikke glemme at den vurdering som til enhver tid må foretas skal sikte på å hjelpe enkelt mennesker slik at de føres inn i en sann tro på Jesus, og blir bevart i den. La os derfor gjøre som det står skrevet i 1 Tim 4, 16, ”gi akt på oss selv og på læren”. Da har vi Guds løfte om frelse for oss selv og dem som hører oss. 

(Fra Teigens hjemmeside med tillatelse).