Noen av vitnesbyrdene fra elever på Luthersk Missionsforenings Højskole, har gjort så sterkt inntrykk på meg at jeg fremdeles husker dem.
Jeg vil her formidle ett av dem. Men først litt om bakgrunnen: Elevene skulle hjem på langweekend. I den forbindelse minnet jeg dem om det fjerde bud: Hedre din far og din mor. Jeg understreket at det her ikke er tale om et forslag fra Gud. Det er hans absolutte vilje som er uttrykt i budet. Det er knyttet en velsignelse til overholdelsen av dette budet, og den går vi glipp av om vi bryter det.
Da elevene kom tilbake etter weekenden, hadde ei jente frimodighet til å fortelle oss andre hva hun hadde opplevd. Guds bud hadde rammet henne fordi hun hadde et spent forhold til sine foreldre. Uten å komme nærmere inn på hva det bestod i, lot hun oss ikke være i tvil om at hun selv hadde en del av skylden.
Faren hennes hentet henne på stasjonen. Straks hun så ham, veltet de aggressive følelsene opp i henne. Men så husket hun det fjerde bud, og det lyktes henne å beherske seg. Når hun var hjemme hos foreldrene, var vanligvis hennes første tanke å besøke vennene. Men budet fikk henne til å tenke på om hun kanskje også skulle være litt sammen med foreldrene. Det valgte hun.
De ville også gjerne høre litt om hvordan hun hadde det på høyskolen. Hun gav også uoppfordret sin mor en hjelpende hånd. Da hun satte seg på toget mot Hillerød, kunne hun se tilbake på en god weekend.
Men dette var likevel ikke hele sannheten. På tross av det vellykkede hjemmebesøk var ikke alt bare fryd og gammen. Hun var kommet inn i lyset, og der inne hadde hun sett litt av det som bodde i henne. Hun måtte gi Jesus rett når han sier at det går onde tanker ut fra hjertet. Riktignok hadde hun holdt dette for seg selv, men likevel følte hun seg anklaget og dømt. Hun måtte gå til Jesus med sitt urene hjerte. Han hadde møtt henne med det blod som renset henne fra all synd, og hun hadde erfart at følgen av renselsen var frelsesfryd!
Når jeg ikke har kunnet glemme dette vitnesbyrdet, er det fordi det avslører det avgjørende forholdet til Guds bud.
Jenten kjente godt til det fjerde bud, men det hindret henne ikke i å leve i et syndig forhold til sine foreldre gjennom lengre tid. Hvis hun ikke hadde møtt budet som GUDS bud, ville weekenden sannsynligvis ha forløpt som den pleide, med småkonflikter og dårlig stemning. Nå gikk det imidlertid annerledes. Hvorfor? Det fjerde bud hadde gått henne til hjertet, og hun handlet deretter.
Bibelen inneholder tallrike bud og formaninger. Gud vil at de skal stå der. Han har en dobbel hensikt med dem. Han vil vise oss vår synd, og han vil velsigne oss. Gud vet bedre enn noen av oss at livet arter seg på en måte når vi innretter det i lydighet mot hans bud, og på en helt annen måte når vi ikke gjør det.
Jeg har flere ganger bodd i et hjem der det hver morgen ble bedt: ”Gode Gud, hjelp oss å holde dine bud.” En slik bønn er uttrykk for sann luthersk kristendom. Den er helt på linje med det Luther skriver som avslutning på sin gjennomgang av budene i Den lille katekismen: ”Gud truer med å straffe alle dem som overtrer disse bud. Derfor skal vi frykte for hans vrede og ikke handle mot dem. Men han lover nåde og alt godt til alle som holder disse bud. Derfor skal vi også elske ham og stole på ham og gjerne gjøre etter hans bud.”
Det er de kristne Jesus tenker på når han sier: ”Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste” (Matt 24,12). De vantro har ingen kjærlighet til Jesus og hans bud og vilje. De har ikke den kjærlighet som Jesus taler om. Derfor kan den heller ikke bli kald. Det kan den derimot blant de frelste. Det skjer når de ikke lar Gud bestemme hvordan de skal leve sine liv.
I Jesu samtale med fariseeren Simon fører han oss inn i den dype sammenhengen det er mellom å få mye tilgitt, og å elske. Den som kun får lite tilgitt, elsker kun lite. Og vi kan fortsette: Den som ikke får noe tilgitt, elsker overhodet ikke.
Hvis det er omgivelsene eller egne lyster som bestemmer hvordan en kristen innretter seg og lever, vil det i begynnelsen resultere i dårlig samvittighet. Velger man da å leve i synden, blir samvittigheten mer og mer taus, og til sist kan man ikke høre den. Man synder med god samvittighet. Det fører så igjen til at en ikke lenger har synd å bekjenne for Gud. Man kan stadig tale om tilgivelse, men det er på det teoretiske plan. Og det innebærer at man ikke erfarer nådens forløsende kraft som føder frelsesjubel. Man er på vei til å bli levende død.
Kjærligheten til Gud er at vi holder hans bud. Det er hverdagskristendom. Det er så nærliggende å flytte kristendommen inn i et særlig religiøst rom hvor for eksempel kristelig aktivitet blir en erstatning for å holde Guds bud. Den siste kvelden Jesus er sammen med disiplene sine, sier han: ”Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg” (Joh 14,21). Å holde Jesu bud åpner øynene mine for synden i mitt liv. Hver gang det skjer, må jeg inn i kjærlighetens sentrum. Jeg må til korset – inn under forsoningsnåden.
Det koster å si nei til synden. Vår gamle natur elsker den, men vi er ikke overlatt til oss selv. Gud har gitt oss en rustning. Den må vi iføre oss, så vi ved Ånden kan døde legemets gjerninger. For et sverd Ordet er! Og troens skjold! Med det kan vi slukke alle den ondes brennende piler.
Og i virkelighetens lys er budene ikke tunge. Har man gjennom årtier kunnet følge noen som har holdt Guds bud, og andre som ikke har gjort det, er forskjellen innlysende. I begynnelsen er det som om man kan synde uten at det får følger. Men en dag vokser synden opp, og da føder den død.
Det motsatte gjør seg gjeldende for dem som holder Guds bud. I begynnelsen ser det ikke alltid ut som om det skulle være særlig velsignet. Men i det lange løp vil det bli åpenbart.
Likevel er ikke hovedsaken nevnt ennå. Det er dette som Luther uttrykker med ordene: ”Nåde og alt godt lover han (Gud) til alle dem som holder disse bud. Derfor skal vi også elske ham og stole på ham og villig følge hans bud”.
Kanskje du tenker: Er jeg ikke som et Guds barn frigjort fra loven? Sier ikke evangeliet at Jesus ble dømt for mine gjerninger, og at jeg aldri skal dømmes for dem? Er ikke Jesus lovens ende, slik at rettferdighet gis enhver som tror? Er det ikke sant når Skriften sier: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus” (Rom 8,1)?
Det skal svares et ubetinget og fulltonende ja på disse spørsmålene. Men du skal holde budene. Det vil Gud. Det er også slik at Gud kun kan åpenbare frigjørelsen fra loven for den som holder Guds bud. Lever du som du selv vil, har du frigjort deg selv fra loven, og det fører til lovløshet. Da er du døv for frihetens evangelium. Du har ikke bruk for det, fordi du selv har gjort deg fri. Derfor blir du fort trett av å høre om korset, forsoningen og blodet. Det er et overstått kapittel. Du ser ikke at den som har frigjort seg selv, er mer bundet enn noen annen. Han er en syndetrell.
Paulus sier om seg selv at han en gang levde uten lov. Det var mens han var fariseer. Det er bemerkelsesverdig. Man skulle umiddelbart tenke at hvis noen var opptatt av loven, måtte det være fariseerne med sine 613 utleggelser av hva loven innebar. Men loven er åndelig. Da det gikk opp for Paulus, fikk han med lovens hellige Gud å gjøre. Det fikk rystende konsekvenser. Han beskriver dem med ordene: Jeg døde. Gud åpnet hans øyne for at selv det beste hos ham var smittet av synd, og så gikk han konkurs med alt sitt eget. Det gjør vi også når Gud lar lyset fra sin hellige lov avsløre fordervelsens avgrunn i oss.
Samtidig kunne Gud nå inn til Paulus sitt hjerte med evangeliet. Jesus hadde gått inn under alle lovens krav i hans sted. I ham var de oppfylt. Med Jesus eide Paulus den fullkomne lovoppfyllelse. Troen fant hvile på en sikker grunn.
Brevene hans til menighetene har et dobbelt sikte:
Først: De troende må ikke la friheten fra loven bli et påskudd for kjødet. Gjør de det, skal de dø. I stedet skal de leve etter de tallrike formaninger som fyller ca en tredjedel av brevene.
Dernest: De troende må for alt i verden ikke slippe loven inn i hjertet! Gjør de det, mister de frelsesgleden, ja, ennå verre: Jesus vil ikke gagne dem noe.
Jesus skal få fylle hele ditt hjerte, slik at det ikke er plass til et eneste bud der inne! Her ligger grunnen til din dype og varige fred. Han er din fred. Det betyr at det bare er han som innestår for den. Freden avhenger ikke av om det lykkes eller mislykkes for deg. Det samme gjelder gleden. I det ytre veksler det mellom mot og mismot, men ikke i hjertet. Der inne er Jesus, og han fyller det hele. Alle dine kilder er i ham. Mye kan gå deg imot, og det gjør deg bedrøvet. Men bedrøvelsen kan ikke berøve deg gleden. ”Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst” (Salme 119,32).
(Fra ”Budskabet” nr 2/2007. Oversettelse: Brix/Endresen).