Den norske kirke og Midtøsten

Av Per Haakonsen

Hvor står Den norske kirke i Midtøstenkonflikten?

Ja, det får vi svar på om vi leser de siste uttalelser og vedtak som er gjort av kirkelige organer. Vi tenker da på Mellomkirkelig råds ”styringsdokument” fra 2008, på kirkemøtets vedtak samme år og på bispeuttalelse i mars 2010.

Disse dokumentene er rystende lesning. Politisk er de et ensidig partsinnlegg for palestineraraberne og deres sak. Teologisk inneholder de ikke et eneste moment, bortsett fra allmenetiske betraktninger.

Uttalelsene trekker alle i samme retning. De tar palestineraraberne varmt i forsvar. Det er en innlevelse i palestinernes hverdag som er imponerende og som sikkert langt på vei også er riktig. Men hvor er den tilsvarende innlevelse i jødenes hverdag? Er det slik at de ikke har problemer som kan sammenliknes med palestinernes?

I uttalelsene leser vi om palestinere som blir ”trakassert”, om ”muren som stenger for fred” og om muslimer som blir utestengt fra sine hellige steder. Men hvorfor blir palestinerne ”trakassert” og ”utestengt” og hvorfor har vi en mur? Nei, se det hører vi ikke et ord om. Situasjonsforståelsen er totalt fraværende.

Og hva med jødene og deres traurige hverdag? Hva med den daglige terror mot jødiske bilister og enkeltpersoner og hva med den fortsatte rakettbeskytningen fra Gaza? Nei, se det hører vi heller ikke ett ord om.

Og hva med Israels isolerte stilling som nasjon? Araberne har venner overalt. De har full støtte av både FN og EU. Men Israel er fullstendig isolert. Israelerne trygler og ber om støtte og forståelse. Hadde det ikke vært rimelig at et kristent trossamfunn da rakte ut en hjelpende hånd?

Men jødene i Israel må nok se langt etter støtte fra Den norske kirke.

Kirkens erklærte målsetting er å arbeide for ”rettferd, fred og forsoning”. Den skal ”bygge bro” mellom de stridende parter. Men en kirke som er så enøyd, og som er så opphengt i den ene parts lidelser og ikke den andre, har vel neppe de rette forutsetninger for å drive fredsarbeid.

Uttalelsene har ingen problemer med å plassere ansvaret for konflikten. Det hviler helt og holdent på Israel. Det er Israels okkupasjonspolitikk som er årsak til konflikten. Det skjer ved at Israel etablerer bosetninger i ”palestinske områder”, og når ”israelske myndigheter river hus og gjør palestinerne hjemløse”.

Vi hører ikke et ord om at Israel ved flere anledninger har prøvd å gi Vestbredden tilbake til palestinerne. Såvel Ehud Barak som Ehud Olmert tilbød seg å levere 95 % av Vestbredden tilbake. De resterende 5 % skulle bli kompensert for. Men de palestinske myndigheter har hele tiden avslått. For dem overskygger kampen mot Israel alt. At deres egne landsmenn må lide på grunn av deres intransignente holdning, affiserer dem ikke. Hvem har da skylden for palestinernes lidelser? Israel??

En søsterkirke

Kirken har oppdaget at den har en ”luthersk søsterkirke” i Midtøsten. Det er en nyhet. For 10-15 år siden var det få, om noen, som visste det. Men hva slags kirke er dette?

Det er en minikirke bestående av palestinerarabere i Jordan, Vestbredden og Øst-Jerusalem. Den står under ledelse av biskop Munib Younan, som talte på kirkemøtet i Øyer i 2008, og som var vertskap for biskopenes besøk i Midtøsten på foråret 2010. Munib Younan er kjent for sin anti-Israelske holdning. Han nekter konsekvent for at jødene har noen bibelsk eller historisk rett på sitt land. Den kirken han leder, har sluttet seg til det palestinske Kairo-dokumentet fra desember 2009. Dokumentet gjenspeiler den arabiske forståelse av Midtøsten-konflikten og er et frontalangrep på staten Israel.

Interessent nok har bispemøtet rosende omtale av dette dokumentet – til tross for at det i klare vendinger taler i mot Bibelens landløfter, ja betegner disse som en trussel mot palestinernes eksistensberettigelse. Dokumentet sier i klartekst at ”Den israelske okkupasjon er synd mot Gud”. Og ingen behøver å være i tvil om at det med ”israelsk okkupasjon” menes hele det landområdet som staten Israel ligger på.

Med sin posisjonering og valg av samarbeidspartnere velger kirken å se bort fra at de palestinske kristne har samme politiske oppfatning som sine muslimske brødre. Når det gjelder synet på Israel er det ingen forskjell. For palestinske kristne er troen underordnet politikken.

Kirkens skjulte agenda

Det mest oppsiktsvekkende i kirkens engasjement er allikevel det totale fravær av teologisk tenkning. Vi finner ikke en eneste henvisning til Bibelen. Et kirkelig engasjement uten en eneste bibelord! Det er godt gjort!

Det skulle jo ha vært enkelt for kirken å tale om sine jødiske røtter, om Det gamle testamentets landløfter og om den glede alle kristne burde føle over at jødene er kommet tilbake til fedrenes land. Bibelen blir jo levende ved at løftene oppfylles. Gud viser seg som den han er – trofasthets Gud. Det er en stor trøst og oppmuntring for alle kristne. Men Nei! Slike toner vi hører ikke.

Kirkens Midtøsten-engasjement er i bunn og grunn uforståelig, hva enten vi vurderer det moralsk, politisk eller teologisk. Det holder ikke mål i noen henseender. Dette får oss til å undre. Vi må spørre: ligger det noe under? Har kirken en skjult agenda?

Ja, det har den. Kirken kjemper ikke for palestinerne, men for seg selv. Nærmere bestemt sin teologi. For kirken gjelder det å bevare innarbeidede arbeidsinstrumenter som erstatningsteologi og den historiskkritiske forskningsmetode. Begge disse ”instrumentene” er dypt rotfestet ved våre teologiske fakulteter. Erstatningsteologien lærer at løftene til Israel er åndeliggjort og overført på kirken. Kirken er det nye gudsfolket. Den historisk-kritiske metode hevder at vi med Det nye testamentet er kommet opp på et nytt og høyere åpenbaringstrinn som gjør at løftene i den gamle pakt bare blir skygger og bilder på det tilkomne. I begge tilfellene blir Det gamle testamentet desavuert og den konkrete siden ved løftene til Israel forsvinner ut.

Det er bare et problem ved denne forståelsen – staten Israel. I motsetning til det kirken har lært og trodd i alle de år, er staten Israel blitt en historisk realitet. Staten Israel utfordrer ved sin blotte eksistens kirkens lære. Så lenge denne staten består, kommer ikke kirken til rette med sin teologi.

Nei, det er ikke sympatien og medfølelsen med palestinerne som beveger kirken, men nøden for sin egen teologiske virkelighetsforståelse. Derfor er det naturlig for kirken å gjøre felles sak med araberne. For de har begge felles mål. Araberne kjemper for sitt hjemland og kirken kjemper for sin teologi. Skal de lykkes, må staten Israel bort.

Sions vekter hever røsten:
Våkn opp! Det blinker lyn i østen,
Våkn opp, Guds stad, Jerusalem!
Midnatts mulm deg ruger over,
men Herrens time slår - hvem sover?
Kom, kloke jomfruer, kom frem!
Se, Herren kommer ned,
stå opp, ta lampen med,
la den brenne!
På Jesu bud stå opp, å brud!
Han fører deg hjem til din Gud.

(Sangboken nr 889, v. 1)